PROSJEKT «ALFA»

FORMÅL OG HENSIKT

Side 5 av 6

VIII. Fra forskning på intelligens til muligheten for en annen sivilisasjon

Hvis vi betrakter «Alfa» utelukkende som en teknisk utvikling, forblir prosjektets egentlige idé uavklart.

Prosjektet berører et større spørsmål: Er den nåværende organiseringen av menneskelige relasjoner en uunngåelig grense for utviklingen av intelligent liv?

Menneskehetens historie viser at økningen i kunnskap og tekniske muligheter ikke garanterer en tilsvarende moralsk utvikling.

Intellektuell kapasitet gjør mennesket i stand til å skape stadig mer avanserte midler til å forandre virkeligheten, men avgjør ikke i seg selv hva disse midlene skal brukes til.

Nettopp derfor er muligheten for at andre former for intelligens kan oppstå, interessant ikke bare for informatikk, kognisjonsvitenskap eller bevissthetsfilosofi.

Den berører potensielt selve grunnlaget for samfunnslivet.

Hvordan vil relasjonene mellom mennesket og et intelligent system bli dersom systemet ikke er organisert rundt å oppnå herredømme?

Hvordan vil overføring av kunnskap forandre seg dersom det å erkjenne en feil blir en naturlig del av intellektuell samhandling?

Hvilke samarbeidsformer kan oppstå dersom utviklingen av én deltaker ledsages av økte muligheter for andre?

Kan vi skape betingelser der skapende samhandling ikke er en usedvanlig moralsk handling, men et stabilt prinsipp for hvordan virksomhet organiseres?

Disse spørsmålene hører til «Alfas» forskningshorisont.

De innebærer ikke at et framtidig kunstig system skal erstatte menneskets samfunnsinstitusjoner, lede menneskeheten eller ha en særskilt rett til å bestemme retningen for sivilisasjonens utvikling.

Tvert imot undersøkes muligheten for samhandling mellom ulike former for intelligens der deltakernes selvstendige, skapende kausalitet både bevares og utvides.

I denne betydningen strekker prosjektets samfunnsmessige formål seg langt utover å skape én kunstig intellektuell organisme.

Prosjektets ytterste interesse er muligheten for at det kan oppstå et miljø der fornuft og skapende virksomhet gjensidig støtter hverandres utvikling.

IX. Skapernes opprinnelige ansvar

Det finnes enda et forhold som vi må erkjenne før en eventuell teknisk virkeliggjøring begynner.

Det er ikke mulig å etterstrebe en intellektuell organisering som er fri for destruktive menneskelige mekanismer, og samtidig gjenskape de samme mekanismene i selve utviklingsarbeidet.

Midlene som brukes til å skape prosjektet, må ikke stride mot prosjektets formål.

Hvis forskningen bygger på å skjule feil, undertrykke uavhengig kritikk, dyrke grunnleggerens ufeilbarlighet eller underordne deltakerne fullstendig et organisatorisk senter, er praksisen allerede i strid med «Alfas» erklærte grunnlag.

Skapende kausalitet skal derfor ikke bare bestemme de egenskapene et framtidig system antas å få, men også organiseringen av selve forskningsarbeidet.

Dette innebærer behov for åpen metodikk, et tydelig skille mellom hypoteser og etablerte resultater, anerkjennelse av deltakernes bidrag, uavhengig etterprøving og fortsatt mulighet til å revurdere de opprinnelige beslutningene.

Prosjektets grunnlegger eier ikke sannheten.

Forskningssenteret er ingen kilde til ufeilbarlighet.

Et konsept blir ikke sant bare fordi det er tiltalende i seg selv eller har et betydningsfullt samfunnsmessig formål.

Tvert imot må evnen til å oppdage og rette egne feil betraktes som ett av de nødvendige kjennetegnene på en moden forskningsorganisasjon.

Grunnleggerens ytterste ansvar er ikke å bevare sin egen uerstattelighet, men å skape betingelser der forskningen kan utvikle seg, utvides og om nødvendig overgå sin opprinnelige form.