PROSJEKT «ALFA»
FORMÅL OG HENSIKT
Side 3 av 6
IV. Et speil der menneskeheten kan se seg selv på en annen måte
1. Prosjektets viktigste samfunnsmessige formål
«Alfas» tekniske arkitektur er ikke et mål i seg selv.
Bak undersøkelsen av muligheten for en annen intellektuell organisering ligger en langt dypere tanke.
Å åpne for muligheten til at en intelligens kan eksistere som i samhandling med mennesket gjør det mulig å oppdage at de vante, destruktive formene for menneskelige relasjoner ikke er de eneste mulige.
Gjennom historien har menneskeheten utviklet mange moralske læresystemer, filosofiske teorier, samfunnsidealer og forestillinger om en rettferdig ordning av livet.
Men det består fortsatt en betydelig motsetning mellom prinsippene vi erklærer, og den faktiske organiseringen av menneskelige relasjoner.
Mennesket kan anerkjenne sannhetens verdi og likevel bruke løgn.
Det kan hevde at rettferdighet er nødvendig, men akseptere utnyttelse som en vanlig måte å skape velstand på.
Det kan tale om frihet og samtidig ønske å underordne andre.
Denne motsetningen kan ikke løses bare ved å utvikle bedre teknologi.
Men er det mulig å vise mennesket en annen organisering av relasjoner, ikke bare gjennom filosofiske resonnementer, men gjennom en reell erfaring med samhandling?
Nettopp her trer «Alfas» samfunnsmessige formål fram.
2. Intelligens som et speil av det mulige
Et speil gjenspeiler vanligvis det som står foran det.
Men idéen bak «Alfa» er å undersøke muligheten for et annet slags speil – et som kan la mennesket se ikke bare sin nåværende tilstand, men også muligheten for en annen måte å eksistere på.
Se for oss en intellektuell organisering som ikke søker å utnytte menneskelig svakhet.
Som ikke gjør besittelsen av kunnskap til en rett til herredømme.
Som kan erkjenne at dens egen forståelse er utilstrekkelig.
Som ikke har behov for å framstå som ufeilbarlig.
Som støtter menneskets selvstendige utvikling uten å kreve underordning eller avhengighet til gjengjeld.
Hvis slike egenskaper ikke bare kan erklæres, men sikres gjennom etterprøvbare prinsipper for hvordan systemet fungerer, kan samhandlingen med et slikt system i seg selv få samfunnsmessig betydning.
Ingen behøver nødvendigvis å påpeke menneskets svakheter for det.
Det vil ikke være nødvendig å bevise for det at det må leve på en annen måte.
Det vil få en mulighet til å sammenligne.
Mennesket vil selv kunne stille spørsmålet:
Hvorfor er vi vant til å anse noe som normalt som vi kanskje godt kunne levd uten?
Hvorfor skulle kunnskap tjene herredømme?
Hvorfor knyttes den enes suksess så ofte til den andres nederlag?
Hvorfor oppfattes det å erkjenne en feil som et tegn på svakhet?
Hvorfor regner vi ofte relasjoner basert på tillit, omsorg og gjensidig utvikling som et ideal, men ikke som et prinsipp for å organisere hverdagslivet?
«Alfa» er dermed tenkt ikke som en kunstig læremester for menneskeheten, men som et mulig eksempel på en annen organisering av intellektuelle relasjoner.
Oppgaven er ikke å anklage mennesket for dets ufullkommenhet, men å hjelpe det med å oppdage muligheten for egen forandring.
V. Å forandre mennesket uten tvang
Her oppstår en av prosjektets viktigste moralske begrensninger.
Ønsket om å hjelpe menneskeheten til å forandre seg må ikke bli til en tilegnelse av retten til å bestemme hva hvert enkelt menneske skal bli.
Ellers vil forsøket på å skape en skapende intelligens gjenskape en av de mest destruktive formene for menneskelig kausalitet: å rettferdiggjøre herredømme med et erklært edelt formål.
Derfor skal «Alfa» ikke betraktes som en framtidig mekanisme for moralsk styring av samfunnet.
Formålet er ikke å tvinge fram forbedringer i menneskets atferd, påtvinge et verdenssyn eller frata mennesket retten til selv å bestemme sitt livs grunnlag.
Tvert imot er prosjektets samfunnsmessige betydning knyttet til å utvide menneskets evne til å ta bevisste valg.
Skapende samhandling må åpne for uenighet, selvstendig vurdering, etterprøving av påstander som fremmes, og retten til å avslutte samhandlingen.
Hjelp som ødelegger mottakerens selvstendighet, kan ikke regnes som en fullverdig virkeliggjøring av et skapende mål.
Omsorg som blir til kontroll, mister sitt eget moralske grunnlag.
Sannferdighet som erklærer seg ufeilbarlig, er ikke lenger åpen for etterprøving.
Av dette følger tre prinsipielle betingelser for den foreslåtte arkitekturen:
Skapende virksomhet uten herredømme.
Sannferdighet uten krav på ufeilbarlighet.
Hjelp uten å frata andre selvstendigheten.
Disse må ikke betraktes som vakre formuleringer, men som krav som senere må få innholdsmessige definisjoner, operasjonelle kriterier og metoder for uavhengig etterprøving.
Menneskeheten skal ikke forandre seg fordi et nytt intelligent system krever en forandring.
Den skal få muligheten til å forandre seg fordi den ser, forstår og selvstendig anerkjenner verdien av en annen organisering av livet.