ONTOLOGIENS PROTOKOLLER

04. Overordnet arkitektur for virkelighetens ontologi

Versjon 1.3

1. Formål

Dokumentet fastsetter den overordnede arkitekturen for undersøkelsen av virkeligheten etter Meningens metaontologi, den logiske protokollen og protokollen for referanse og kunnskapsstatuser. Oppgaven er å bestemme en minimal rekkefølge for ontologisk analyse uten å erstatte virkelighetens struktur med strukturen i språk, logikk eller modeller. Dokumentet erklærer ikke på forhånd materie, rom, tid, kausalitet, informasjon, liv, bevissthet eller subjektivitet som fundamentale. Deres ontologiske status må fastslås gjennom videre forskning.

2. Metodologisk grense

At arkitekturen for meningsrepresentasjon er minimal, beviser ikke at virkelighetens arkitektur er minimal. Arkitektur for mening ≠ Virkelighetens arkitektur. En kategori innføres i det overordnede ontologiske rammeverket bare når et vesentlig skille i beskrivelsen av virkeligheten ikke kan bevares uten den, og når det finnes et særskilt grunnlag for at kategorien ikke kan reduseres til andre kategorier.

3. Virkeligheten

Kanonisk definisjon. Virkeligheten er det som faktisk foreligger, uavhengig av hvordan og hvor fullstendig det representeres i et kunnskapssystem. Definisjonen er med hensikt minimal. Den hevder ikke at virkeligheten er materiell, romlig, tidslig, mangfoldig, kausal eller subjektiv. Virkeligheten foreligger; dens natur undersøkes videre.

4. Aktualitet

Aktualitet innføres ikke som en egen entitet ved siden av virkeligheten. Den betegner den ontologiske statusen til et representert eller undersøkt innhold i forhold til virkeligheten: Innholdet er aktuelt når det tilsvarende faktiske forholdet foreligger. Aktualitet er ikke en separat entitet og heller ikke en påstands sannhetsstatus. Aktualiteten til et representert forhold ≠ Sannheten i en påstand om dette forholdet.

5. Faktisk forhold

Et faktisk forhold er en bestemt konfigurasjon av virkeligheten som undersøkes under gitte betingelser. Det fungerer som en enhet i ontologisk analyse, men behøver ikke å være en fundamental enhet i virkeligheten selv. Et faktisk forhold er ikke sant eller usant. Sannhetsstatusen tilhører en påstand om forholdet.

6. Skillbarhet

Hvis det finnes to forskjellige faktiske forhold i virkeligheten, må det finnes et grunnlag for forskjellen mellom dem, uavhengig av om observatøren kan oppdage forskjellen. R1 ≠ R2 → det finnes et grunnlag for forskjellen. Men at virkeligheten overhodet eksisterer, beviser ikke at den nødvendigvis må være indre mangfoldig. Skillbarhet er derfor en betingelse for analyse av strukturert virkelighet, ikke en apriorisk betingelse for all eksistens.

7. Bestemthet og ontologisk forskjell

Bestemthet D i dokument 01 gjelder meningsrepresentasjon. Den må ikke automatisk overføres til virkeligheten i dette dokumentet. Ontologisk er en svakere formulering tillatt: Hvis faktiske forhold virkelig er forskjellige, må forskjellen ha et grunnlag. At beskrivelsene er forskjellige, beviser derimot ikke i seg selv at virkeligheten er forskjellig.

8. Relasjon

Hvis elementer eller faktiske forhold som er skilt fra hverandre, kan danne forskjellige konfigurasjoner samtidig som deres egne egenskaper bevares, er en liste over egenskapene utilstrekkelig for å beskrive forholdet fullstendig. Relasjon er derfor et nødvendig begrep for analyse av strukturert virkelighet. Dette betyr imidlertid ennå ikke at relasjoner er en selvstendig substans eller et absolutt fundamentalt element.

9. Struktur

Struktur oppstår der skillbare komponenter organiseres gjennom relasjoner. Struktur = komponenter + relasjoner + organisering av relasjonene. En egen fundamental kategori kalt «struktur» er ikke nødvendig dersom en konkret struktur kan beskrives fullstendig gjennom komponenter som er skilt fra hverandre, og relasjonene mellom dem. Fra struktur avledes begrepene konfigurasjon, nettverk, hierarki, grense og organisering.

10. Del, helhet og sammensetning

Relasjoner mellom del og helhet betraktes som avledede strukturelle relasjoner. Helhetens egenskaper behøver ikke være de samme som delenes uavhengige egenskaper: Helhetens bestemthet kan avhenge av organiseringen av relasjonene mellom komponentene. En ny egenskap ved helheten ≠ Automatisk en ny fundamental kategori. Samtidig er integrasjon ikke det samme som reduksjon: Vesentlige forskjeller mellom delene bevares dersom de bidrar til å bestemme helheten.

11. Tilstand

En tilstand er en undersøkt konfigurasjon av systemets vesentlige bestemtheter og relasjoner under gitte betingelser. Tilstanden er avledet av strukturen og det valgte beskrivelseskriteriet. Forskjellige beskrivelsesnivåer kan angi forskjellige, men forenlige tilstander i ett og samme system.

12. Endring

Endring fastslås når ett og samme system, identifisert gjennom et kontinuitetskriterium, har forskjellige tilstander. S1 → S2. At to beskrivelser er forskjellige, beviser ikke i seg selv at en endring har funnet sted; man må fastslå en tidslig, ordensmessig eller annen relevant overgang, og et kriterium for at det er samme system som sammenlignes.

13. Prosess

En prosess er en ordnet sammenheng mellom tilstander og endringer. Tilstand → Endring → Prosess. Begrepet prosess krever ingen egen overordnet kategori dersom det kan representeres ved hjelp av tilstander, overganger og rekkefølgen i forbindelsen mellom dem.

14. Invariant og stabilitet

En invariant er en bestemthet eller relasjon som bevares i forhold til en angitt klasse av transformasjoner. Stabilitet betyr at vesentlig organisering eller en invariant bevares under tillatte endringer. Stabilitet ≠ Uforanderlighet. En invariant defineres alltid i forhold til en klasse av transformasjoner og er ikke absolutt uten at denne klassen angis.

15. Kausalitet

Kausalitet kan ikke erklæres redusert til noe annet bare fordi den kan betegnes som en særskilt type relasjon. En slik klassifikasjon forklarer ikke hva som skiller en kausal forbindelse fra rekkefølge, korrelasjon eller samtidige endringer. Arbeidsdefinisjon: En kausal forbindelse foreligger når tilstanden, endringen eller handlingen i ett faktisk forhold bidrar til å bestemme at et annet forhold oppstår, endres eller opprettholdes. Kausalitet får på dette stadiet status som en ontologisk relasjonstype som ennå ikke er redusert, men erklæres ikke som en fundamental entitet. Denne statusen gjelder det ontologiske nivået og motsier ikke dokument 01, der kausalitet ikke innføres som en selvstendig fundamental koordinat for meningsrepresentasjon. At en relasjon kan representeres semantisk, og at den tilsvarende forbindelsen kan reduseres ontologisk, er to forskjellige spørsmål.

16. Årsak, betingelse, mekanisme og grunnlag

Det må skilles mellom årsaken til en bestemt hendelse, betingelsene for dens virkeliggjøring, overgangsmekanismen og grunnlaget for at selve evnen eller strukturen eksisterer. Forklaring av mekanismen ≠ Forklaring av mekanismens grunnlag. Skillet hindrer at den kausale undersøkelsen stopper på et nivå som bare forklarer hvordan en allerede eksisterende mulighet blir virkeliggjort.

17. Regelmessighet

At en overgang eller relasjon gjentar seg, danner en regelmessighet, men fastslår ikke i seg selv kausalitet og forklarer heller ikke grunnlaget for gjentakelsen. Regelmessighet ≠ Kausalitet. Fravær av gjentakelse utelukker ikke logisk en enkeltstående kausal forbindelse, og en gjentatt korrelasjon blir ikke til kausalitet bare fordi den forekommer ofte.

18. Lov

Termen «lov» må skilles etter nivå: lov som beskrivelse av en stabil avhengighet; lov som en etablert regelmessighet i virkeligheten; og det antatte ontologiske grunnlaget som gjør bestemte overganger nødvendige eller stabilt tillatte. Beskrivelse av lov ≠ Regelmessighet ≠ Regelmessighetens grunnlag. Den matematiske formelen for en lov erklæres ikke som årsaken til virkelighetens atferd.

19. Rommet av tillatte tilstander

For et system kan man definere mengden av tilstander som er tillatt i den undersøkte modellen eller arkitekturen, og mengden av tillatte overganger mellom dem. Omega = rommet av tillatte tilstander. Men man må skille mellom det epistemiske mulighetsrommet som er bygd av modellen vår, og det ontologiske mulighetsrommet til systemet selv. Omega_epistemic ≠ Omega_ontological. Det sistnevntes eksistens følger ikke automatisk av det førstnevntes eksistens.

20. Mulighet og aktualisering

Mulighet, tilgang til en tilstand, systemets evne til en overgang og faktisk aktualisering er ikke identiske. Mulighet ≠ Tilgjengelighet ≠ Evne ≠ Aktualisering. Mulighetens ontologiske status forblir åpen: Virkeligheten kan ha sitt eget rom av potensielle tilstander, men dette krever særskilt begrunnelse.

21. Nødvendighet

At en bestemt overgang gjentar seg, beviser ikke at den ikke kunne ha funnet sted på en annen måte. Nødvendighet må typifiseres. Som et minimum bør man skille mellom logisk nødvendighet, nødvendighet i forhold til fysiske lover, nødvendighet i forhold til arkitekturen til et konkret system og antatt metafysisk nødvendighet. Overgangen fra observert regelmessighet til nødvendighet krever et ytterligere grunnlag.

22. Rom

Den universelle kategorien relasjon er mer omfattende enn begrepet fysisk rom: Relasjoner kan være logiske, kausale, strukturelle eller av andre typer. Derfor innføres ikke rom som en på forhånd fundamental kategori i det øverste universelle laget. Dets fysiske ontologiske status forblir et spørsmål for særskilt forskning. Dette utelukker ikke hypotesen om at rommet er fundamentalt i den fysiske ontologien; en slik hypotese må begrunnes separat.

23. Tid

Rekkefølgen av tilstander er ikke identisk med fysisk tid: Orden finnes også i ikke-fysiske strukturer. Rekkefølge ≠ Tid. Det er ikke bevist at tid kan reduseres til endring og rekkefølge, og heller ikke at tid er selvstendig fundamental. Tidens natur forblir derfor et åpent ontologisk spørsmål.

24. Ny kvalitet og emergens

Framveksten av en egenskap ved helheten som ikke finnes hos de isolerte delene, kan representeres gjennom organiseringen av komponenter og relasjoner og krever ikke i seg selv en ny overordnet kategori. Samtidig hevder protokollen ikke at enhver helhetsegenskap prinsipielt kan reduseres til delenes uavhengige egenskaper. Sterk ontologisk emergens forblir en egen hypotese.

25. Metamorfose

Vanlig endring skjer innenfor et gitt rom av tillatte tilstander. Metamorfose i streng forstand endrer selve arkitekturen for systemets videre muligheter. x1 → x2 innenfor Ω_ONT⁽ⁿ⁾. Metamorfose: Ω_ONT⁽ⁿ⁾ → Ω_ONT⁽ⁿ⁺¹⁾. En ny egenskap er ikke identisk med metamorfose. For å hevde at nettopp dette systemet gjennomgår metamorfose, kreves et kontinuitetskriterium.

26. Subjektivitet

Funksjonelle tegn på subjektivitet kan undersøkes gjennom struktur, kausalitet, persepsjon, selvreferanse, skjelning mellom alternativer, grunnlaget for preferanser, valg og handling. Men en funksjonell beskrivelse løser ikke automatisk spørsmålet om fenomenal opplevelse og det indre «jeg». Funksjonell subjektivitet ≠ Automatisk forklart fenomenal subjektivitet. Fenomenal subjektivitet forblir derfor et åpent ontologisk problem og innføres ikke som en fundamental kategori uten særskilt grunnlag.

27. Mål og subjektiv kausalitet

At en prosess er rettet mot et resultat, beviser ikke målformulering. Et subjektivt mål krever en representasjon av en mulig tilstand, skjelning mellom alternativer, et grunnlag for preferanse og at denne representasjonen deltar kausalt i organiseringen av handlingen. Resultatrettethet ≠ Målformulering. Dette skillet blir nødvendig i den videre undersøkelsen av en mulig bevisst plan og en eventuell subjektiv karakter ved det ytterste grunnlaget.

28. Informasjon og mening

Skillbare tilstander og stabile samsvar gjør det mulig å tale om en informasjonsstruktur. Men informasjon som skillbarhet eller korrelasjon er ikke identisk med mening for et subjekt og beviser heller ikke at det finnes et budskap, en avsender eller en bevisst plan. Informasjonsstruktur ≠ Budskap ≠ Bevisst plan. Informasjonens ontologiske status må presiseres i henhold til hvilken betydning av termen som brukes.

29. Det ytterste kausale spørsmålet

For enhver forklart overgang kan man spørre etter grunnlaget for den virksomme strukturen, loven eller evnen. Dette åpner for en kausal eller forklaringsmessig regress. Ulike arkitekturer er logisk åpne: en regress som fortsetter uten et endelig grunnlag, en syklisk eller nettverksbasert avhengighet, eller eksistensen av et ytterste grunnlag. Ingen av alternativene godtas på forhånd.

30. Virkelighetens ytterste grunnlag

Det ytterste grunnlaget innføres som et forskningsbegrep: en hypotetisk yttergrense for kausal eller forklaringsmessig regress, hvis eksistens og karakter må fastslås separat. C0 ? Termen «Førsteårsak» brukes med forsiktighet på dette stadiet, ettersom grunnlaget for selve kausalitetens mulighet kanskje ikke er en årsak i samme forstand som årsakene innenfor den virkeligheten som undersøkes.

31. Årsak innenfor virkeligheten og kausalitetens grunnlag

Det må skilles mellom en årsak som virker innenfor en allerede eksisterende kausal arkitektur, og et mulig grunnlag for denne arkitekturen selv. Årsak innenfor virkeligheten ≠ Grunnlaget for virkelighetens kausale arkitektur. Sammenblanding av disse nivåene skaper en kategorifeil og overfører kunstig egenskaper ved årsaksforhold innenfor verden til deres mulige ytterste grunnlag.

32. Overgangen til spørsmålet om Skaperen

Skaperen innføres ikke som en opprinnelig kategori i virkelighetens ontologi og utledes ikke av hull i kunnskapen. En korrekt forskningssekvens er: faktisk forhold; endring; kausal avhengighet; lovmessighet; betingelser for lovmessigheten; grunnlaget for disse betingelsene; en mulig yttergrense for forklaringen; egenskapene til det antatte ytterste grunnlaget; og først deretter spørsmålet om dette grunnlaget har subjektivitet og målformulering. En subjektiv førsteårsak er dermed et mulig resultat av videre argumentasjon, ikke en forutsetning i dette dokumentet.

33. Metodologisk upartiskhet

Evolusjonære, skapelsesbaserte, fysikalistiske, idealistiske og andre modeller gis ingen privilegert utgangsstatus. Konkurrerende modeller vurderes etter de samme reglene for å skille observasjon, fortolkning, hypotese og slutning. Fraværet av en fullstendig naturlig forklaring er ikke bevis for en Skaper. At en mekanisme virker, er heller ikke bevis for at et dypere grunnlag ikke finnes.

34. Overordnet arkitektur

Etter tre reduktive gjennomganger har det foreløpige overordnede rammeverket følgende form: VIRKELIGHETEN. Faktisk forhold. Skillbarhet → {Bestemtheter, Relasjoner}. Struktur → Tilstand → Endring → Prosess. Over denne avledede arkitekturen undersøkes kausalitet, regelmessighet, lov, invariant, ontologisk mulighet, metamorfose og subjektivitet. Rom, tid, fenomenal subjektivitet og det ytterste grunnlaget bevares som åpne ontologiske problemer inntil de begrunnes særskilt.

34.1. Statusen til det overordnede rammeverket

Det overordnede rammeverket som er framstilt i §§34–35, er en metodologisk rekkefølge og en arkitektur for ontologisk analyse av virkeligheten. Det fastsetter hvordan forskningsspørsmål stilles og utvikles, men hevder ikke at virkeligheten selv bokstavelig talt har denne strukturen.

Dette rammeverket er ikke et system av CCO-identifikatorer, et klassifikasjonshierarki eller et obligatorisk tre i grafen. Det erstatter ikke de uavhengige identitetsrommene Object, Class, Domain, Semantic Unit og Semantic Structure og underordner dem heller ikke hverandre.

Overgangene «Faktisk forhold → Skillbarhet → Bestemtheter/Relasjoner → Struktur → Tilstand → Endring → Prosess» skal derfor leses som en metodologisk rekkefølge for ontologisk skjelning og analyse.

En meningsenhets plass i CCO kan ikke automatisk utledes fra denne rekkefølgen, og CCO-strukturen må ikke overføres til virkeligheten som en bevist struktur i virkeligheten selv.

35. Statusen til det overordnede rammeverket

Denne arkitekturen er den nåværende minimale arkitekturen for ontologisk forskning som har bestått de gjennomførte reduksjonstestene. Den erklæres ikke som et endelig kart over virkeligheten. Hvis et faktisk forhold blir oppdaget som ikke kan representeres uten meningstap eller kunstig reduksjon, må den overordnede arkitekturen revideres. O⁽ⁿ⁾ → O⁽ⁿ⁺¹⁾.

36. Prinsippet om en ubesatt plass

Et åpent ontologisk spørsmål må ikke gjøres om til en kategori bare for å gi systemet et fullstendig preg. Dersom statusen til rom, tid, modalitet, kausalitet, bevissthet eller det ytterste grunnlaget ikke er fastslått, bevares den ubesatte plassen som en åpen forskningsposisjon. Et ufullstendig kart er å foretrekke framfor en falsk avsluttet helhet.

37. Overgangen til neste nivå

Dokument 04 fastsetter det overordnede rammeverket, men fyller det ennå ikke med konkrete virkelighetsområder. Neste steg må utvikle reglene for å bygge ut den ontologiske grafen: hvordan klasser av entiteter, prosesser, relasjoner og tilstander dannes fra de overordnede skillene; hvordan nivåer av fundamentalitet angis; hvordan fysiske, levende, subjektive, sosiale og abstrakte områder skilles uten at klassifikasjonsnivåene blandes sammen. Først deretter bør man begynne en systematisk utfylling av Senterets begrepsordbok. Kanonisk prinsipp: Virkeligheten utledes ikke fra vårt beskrivelsessystem og må ikke gjenta dets arkitektur. Ontologisk analyse begynner med en minimal anerkjennelse av at virkeligheten foreligger, og innfører deretter skiller etter hvert som de begrunnes. Struktur, tilstand, endring og prosess betraktes som avledede konstruksjoner; kausalitet bevares som en relasjonstype som ennå ikke er redusert, men erklæres ikke som en fundamental entitet. Regelmessighet er ikke identisk med kausalitet, beskrivelsen av en lov er ikke grunnlaget for loven, mulighet er ikke aktualitet, rekkefølge er ikke tid, en informasjonsstruktur er ikke en bevisst plan, og funksjonell subjektivitet er ikke fenomenal opplevelse. Rom, tid, ontologisk modalitet, kausalitetens natur, fenomenal subjektivitet og virkelighetens ytterste grunnlag forblir åpne inntil de begrunnes separat. Ingen kunnskapsmangel fylles med en foretrukket metafysikk. Et åpent spørsmål forblir åpent, og arkitekturen beholder evnen til sin egen metamorfose.

← 03. Protokoll for referanse og kunnskapsstatuser  ·  Til ontologiens protokoller