ONTOLOGIENS PROTOKOLLER

03. Protokoll for referanse og kunnskapsstatuser

Versjon 1.3

1. Formål

Protokollen for referanse og kunnskapsstatuser fastsetter reglene for overgangen fra en meningskonstruksjon og en logisk korrekt påstand til en påstand om virkeligheten og til begrunnet kunnskap om den. Oppgaven er ikke å bestemme på forhånd hvordan virkeligheten er bygd opp, men å fastslå hvordan et innhold knyttes til en antatt referent, hvordan observasjoner og data oppstår, hvor fortolkning kommer inn, hvordan en modell bygges, og hvilket grunnlag som gir en påstand en bestemt epistemisk status. Protokollen danner en bro mellom dokument 02, «Logisk protokoll», og den framtidige ontologien om virkeligheten.

2. Den grunnleggende kjeden

Erkjennelse innebærer ikke direkte identitet mellom virkeligheten og kunnskapen. Flere nivåer av omforming kan ligge mellom dem. Virkelighet → Manifestasjon → Observasjon → Data → Representasjon -> Fortolkning → Modell → Påstand → Begrunnelse → Kunnskapsstatus. Denne kjeden innebærer ikke at enhver erkjennelseshandling nødvendigvis passerer gjennom alle de oppførte stadiene i samme form. Den fastsetter skiller som ikke må slås sammen i det skjulte.

3. Virkelighet og faktiske forhold

På dette protokollnivået forstås virkeligheten som det den erkjennelsesmessige relasjonen er rettet mot, uavhengig av hvor fullstendig eller korrekt den representeres av subjektet eller systemet. Et faktisk forhold er en bestemt konfigurasjon av den delen av virkeligheten som undersøkes under gitte betingelser. Verken virkeligheten eller det faktiske forholdet tilordnes en sannhetsstatus. Sannhetsstatusen gjelder påstanden om det faktiske forholdet. I denne protokollen betegner termen «forhold» uten ytterligere presisering det faktiske forholdet — den undersøkte konfigurasjonen av virkeligheten. Det representerte forholdet tilhører påstandens innhold og må ikke automatisk identifiseres med det faktiske forholdet.

4. Referanse

Kanonisk definisjon. Referanse er en fastslått, antatt eller undersøkt rettethet fra et meningsinnhold mot en referent eller et område av referenter. Meningsinnhold → Referent. At en referanse foreligger, innebærer ikke automatisk at referenten eksisterer, at representasjonen er nøyaktig, at beskrivelsen er fullstendig, eller at påstanden er sann. Referansen kan være fastslått, antatt, betinget, flertydig, ubestemt, feilaktig eller fraværende.

5. Referanseområde

Referenten behøver ikke være et fysisk objekt. Meningsinnhold kan vise til et fysisk objekt eller en prosess, en matematisk konstruksjon, en logisk struktur, en indre tilstand hos et subjekt, en sosial eller rettslig konstruksjon, et språklig objekt, en kunstnerisk forestilling, en modell eller en hypotetisk eller mulig tilstand. Referansetypen må angis slik at eksistensen av en meningsenhet ikke automatisk blir til en påstand om referentens fysiske eksistens.

6. Virkelighet, manifestasjon, observasjon og representasjon

Et grunnleggende skille må bevares: Virkelighet ≠ Manifestasjon ≠ Observasjon ≠ Representasjon. Manifestasjon er et uttrykk for et faktisk forhold som er tilgjengelig for samspill eller registrering. Observasjon er resultatet av at et observerende system samhandler med manifestasjonen under bestemte betingelser. Representasjon er en indre eller ytre meningskonstruksjon som dannes på grunnlag av observasjon, data, hukommelse, språk eller modell. Ingen overgang mellom disse nivåene må anses som identitet uten særskilt begrunnelse.

7. Transformerende grensesnitt

Mellom virkeligheten og representasjonen kan transformerende grensesnitt være virksomme: mediets egenskaper, måten samspillet skjer på, måleinstrumentet, sansesystemet, registreringsmåten, kodingen, forbehandlingen og fortolkningen. R → T1 → Manifestasjon → T2 → Observasjon → T3 → Representasjon. At en omforming finner sted, betyr ikke at en forvrengning foreligger. Termen «forvrengning» brukes bare i forhold til en definert referanse, invariant eller et kriterium for avvik.

8. Observasjon

En observasjon er et registrert samspill mellom et observerende system og en tilgjengelig manifestasjon av det faktiske forholdet som undersøkes under bestemte betingelser. Observasjonen er ikke selve virkeligheten og innebærer ikke automatisk én bestemt fortolkning. Observasjonsbetingelsene inngår i den epistemiske beskrivelsen: tilgangsmåte, tid, sted, skala, følsomhet, oppløsning, instrumentets eller observatørens begrensninger og andre faktorer som kan påvirke resultatet.

9. Data

Data er en registrert representasjon av resultatet av observasjon, måling, registrering, beregning eller en annen bestemt prosess for å innhente informasjon. Virkelighet ≠ Observasjon ≠ Data. Data kan være primære eller avledede, fullstendige eller ufullstendige, nøyaktige innenfor en fastsatt feilmargin eller skadet. At data foreligger, fastsetter ikke hvordan de skal fortolkes og garanterer ikke at innhentingsmåten er korrekt.

10. Kalibrering og kontroll av registreringskanalen

Hvis det finnes en måle- eller observasjonskanal mellom det faktiske forholdet og dataene, må kanalens egenskaper undersøkes atskilt fra egenskapene til objektet som undersøkes. Kalibrering er å fastslå samsvaret mellom tilstandene i registreringskanalen og en kjent referansestandard eller kontrollert inngang. Feil i kanalen må ikke tilskrives objektet uten grunnlag; objektets egenskaper må ikke tilskrives kanalen bare fordi de kommer til uttrykk i dataene.

11. Ufullstendig observasjon

At X ikke er observert, er i seg selv verken bevis for at X ikke eksisterer, eller bevis for at X eksisterer. X er ikke observert ≠ X eksisterer ikke. X er ikke observert ≠ X eksisterer. Et negativt resultat blir først vesentlig evidens mot X når det er uavhengig begrunnet at det forventede uttrykket for X, dersom X eksisterte, skulle ha blitt oppdaget med tilstrekkelig pålitelighet under de aktuelle betingelsene.

12. Fortolkning

Fortolkning er den meningsmessige tilordningen av data eller observasjoner til begreper, strukturer, årsaker, modeller eller antatte faktiske forhold. Data bestemmer ikke automatisk én eneste fortolkning. De samme dataene kan være forenlige med flere forklaringer. Fortolkningen må derfor holdes atskilt fra de opprinnelige dataene og ha sin egen begrunnelse.

13. Faktum

Termen «faktum» må brukes med varsomhet innenfor denne protokollen. Et faktum kan betegne en tilstrekkelig begrunnet påstand om et faktisk forhold i en bestemt kontekst, ikke selve forholdet som sådant. Det er derfor nyttig å skille mellom det faktiske forholdet i virkeligheten, det observerte resultatet, de registrerte dataene og en påstand som har fått høy epistemisk status. Dermed unngås at ordet «faktum» blir en skjult måte å blande sammen virkeligheten og kunnskapen om den på.

14. Hypotese

En hypotese er en bestemt påstand eller et system av påstander som foreslås som en mulig forklaring, struktur eller kausal forbindelse, men hvis sannhetsstatus ennå ikke er fastslått med den nødvendige graden av begrunnelse. Hypotesen må bevare sin status uavhengig av hvor tiltalende, enkel eller tradisjonell den er, eller hvor godt den samsvarer med forventningene. Hypotese ≠ Etablert kunnskap.

15. Modell

En modell er et definert system av representasjoner, relasjoner og regler som er ment å beskrive, forklare, beregne eller forutsi et bestemt område. Modell ≠ Virkelighet. En modell kan være nyttig og gi vellykkede prediksjoner, samtidig som den er ufullstendig, tilnærmet eller ikke den eneste mulige. En modells suksess innenfor et bestemt område beviser ikke automatisk at alle dens elementer har direkte ontologiske motstykker.

16. Flere mulige modeller

De samme observasjonene kan tillate flere modeller. Forenlighet mellom modell og data ≠ At modellen er den eneste mulige. For å foretrekke én modell som en bedre begrunnet beskrivelse av det undersøkte området trengs ytterligere kriterier: observasjoner som skiller modellene, større forklaringsomfang, mindre avhengighet av særskilte antakelser, bedre etterprøvbarhet eller andre eksplisitt angitte grunner. Protokollen gjør ikke disse kriteriene til en universell rangering av modeller; anvendbarheten deres avhenger av forskningsområdet.

17. Forklaring og navnet på en forklaring

Navnet på en antatt mekanisme, årsak eller entitet er ikke selve forklaringen. Navnet på en forklaring ≠ Forklaring. En forklaring må vise vesentlige forbindelser mellom utgangsbetingelsene, mekanismen eller grunnlaget og det faktiske forholdet som skal forklares, og dessuten vise hvilke observerbare forskjeller som følger av den foreslåtte konstruksjonen.

18. Mekanisme og grunnlag

En beskrivelse av hvordan en prosess foregår, er ikke det samme som en forklaring på hvorfor selve strukturen som er i stand til å utføre prosessen, eksisterer. Forklaring av mekanismen ≠ Forklaring av mekanismens grunnlag. Det må skilles mellom årsaken til en bestemt hendelse, betingelsen for dens virkeliggjøring, overgangsmekanismen og det dypere grunnlaget for at den tilsvarende evnen eller lovmessigheten eksisterer.

19. Slutning

En slutning er frambringelsen av en ny påstand fra opprinnelige påstander ved hjelp av en eksplisitt eller rekonstruerbar overgangsregel. Slutningens korrekthet og sannhetsstatusen eller den epistemiske statusen til premissene er forskjellige spørsmål. En logisk korrekt slutning fra upålitelige premisser gjør ikke premissene til kunnskap. Pålitelige premisser kan ikke redde en feilaktig slutningsregel.

20. Begrunnelse

En begrunnelse er helheten av grunnlag som gjør det mulig å gi en påstand en bestemt epistemisk status. Avhengig av fagområde kan grunnlagene bestå av observasjon, måling, eksperiment, logisk slutning, matematisk bevis, dokumentarisk evidens, reproduserbar beregning, samsvar mellom uavhengige kilder eller andre relevante metoder. Begrunnelsestypen må svare til påstandstypen. Én kontrollmetode erklæres ikke som universell for alle kunnskapsklasser.

21. Bevis og bekreftelse

Bevis og bekreftelse må ikke blandes sammen. I formelle systemer fastslår et bevis at en påstand kan utledes av de angitte aksiomene og reglene. I empirisk forskning kan data støtte, svekke eller motbevise en hypotese, men forbindelsens art avhenger av modellen, betingelsene og alternative forklaringer. Formell bevisbarhet ≠ Empirisk bekreftelse.

22. Etterprøvbarhet og falsifiserbarhet

Etterprøvbarhet er en viktig egenskap ved mange påstander, men den konkrete formen avhenger av fagområdet. Falsifiserbarhet er særlig viktig for visse klasser av empiriske hypoteser: Det må være klart hvilken mulig observasjon som ville bli vurdert som uforenlig med hypotesen. Falsifiserbarhet er imidlertid ikke en universell definisjon av sannhet eller meningsfullhet. Matematiske, logiske, historiske, definisjonsmessige og metafysiske påstander krever forskjellige former for begrunnelse.

23. Sannhetsstatus og epistemisk status

Dokument 02 fastsatte skillet mellom en påstands sannhetsstatus og kunnskapstilstanden om denne. T/F ≠ K_T/K_F/U. Protokollen for referanse fastsetter hvilket grunnlag som kan føre til at den epistemiske statusen endres. K_T og K_F er ikke egenskaper ved subjektets sikkerhet; de må knyttes til tilgjengelige grunnlag, kontrollmetoder og anvendelsesområder.

24. Flerdimensjonal beskrivelse av en påstand

For en vesentlig påstand er én enkelt merkelapp som «sant», «usant» eller «hypotese» ofte utilstrekkelig. Det anbefales å lagre en flerdimensjonal beskrivelse: påstandens innhold; referansetype; antatt referent; område og kontekst; kilde; metode for innhenting av data; begrunnelsestype; epistemisk status; graden av og grensene for etterprøving; modellavhengighet; kjente alternativer; betingelser for mulig revisjon; og tidspunkt for siste vurdering. En slik beskrivelse gjør det mulig å endre ett aspekt ved statusen uten å omskrive de øvrige.

25. Det ukjente

Det ukjente er en tillatt og nødvendig kunnskapstilstand. U = utilstrekkelig grunnlag for å fastslå T eller F. Det ukjente må ikke fylles med en foretrukket hypotese, autoritet, tradisjon, matematisk konstruksjon eller verdensanskuelse. Formuleringen «ikke fastslått» er et fullverdig forskningsresultat når de tilgjengelige grunnlagene faktisk er utilstrekkelige.

26. Feil

En feil er et manglende samsvar mellom en representasjon, fortolkning, modell eller påstand og det faktiske forholdet som undersøkes, eller mellom et resonnement og reglene for korrekte slutninger, uten at det nødvendigvis foreligger noen hensikt om å villede et annet subjekt. Feilkilden bør så langt mulig lokaliseres til observasjon, registreringskanal, data, fortolkning, modell, premiss, slutning eller referanse.

27. Løgn

Løgn må skilles fra feil, uvitenhet, hypoteser, usikkerhet, det å nekte å utlevere informasjon og privatliv. Løgn forutsetter at man med hensikt skaper en forestilling hos et annet subjekt som den som ytrer seg, selv anser som i strid med de faktiske forholdene. Å forstå og gjenkjenne løgn ≠ Å bruke løgn. Den logisk-epistemiske protokollen beskriver fenomenets struktur. Forbudet mot å benytte løgn som egen kausal handlingsvei hører til arkitekturen for et kunstig subjekt og det etiske nivået.

28. Konkurrerende forklaringer

Hvis flere forklaringer gjelder samme faktiske forhold, skal de vurderes etter de samme kontrollkriteriene. Ingen modell får forrang bare på grunn av opprinnelse, tradisjon, nærhet til et verdensbilde eller kjent terminologi. Observasjon, fortolkning, hypotese og slutning skal skilles like strengt for alle konkurrerende modeller.

29. Forbud mot skjult oppgradering av status

En påstand må ikke ubemerket gå fra mulig til sannsynlig, fra sannsynlig til etablert, fra modell til faktum eller fra fortolkning til egenskap ved virkeligheten uten et nytt grunnlag. En statusendring krever at grunnlaget endres eller vurderes på nytt. Retorisk sikkerhet, gjentakelse av en formulering og utbredelsen av en oppfatning er ikke i seg selv grunnlag for å heve den epistemiske statusen.

Sannhetsstatus: T/F; epistemisk status: K_T/K_F/U; anvendbarhet av sannhetsvurdering: applicable/N/A.

Disse tre koordinatene er forskjellige og må ikke samles i én universell status. Protokollen for referanse fastsetter på hvilket grunnlag epistemisk status kan endres. K_T og K_F er ikke uttrykk for subjektets følelse av sikkerhet; de må knyttes til tilgjengelig begrunnelse, kontrollmetoder og anvendelsesområdet.

30. Forbud mot skjult nedgradering av alternativer

En alternativ forklaring må ikke anses som motbevist bare fordi en annen modell har fått en viss bekreftelse. For å senke statusen til alternativet må man påvise data eller argumenter som faktisk er uforenlige med det eller vesentlig reduserer dets begrunnelse. Å bekrefte én modell og å motbevise en annen er to forskjellige epistemiske handlinger.

31. Kunnskapens historie

En påstands status kan endres over tid etter hvert som nye data, metoder og argumenter blir tilgjengelige. Status(C, t1) → Status(C, t2). Endret kunnskapsstatus betyr ikke at det tidligere faktiske forholdet er endret. Det kan bety at den tilgjengelige kunnskapen, modellen eller kvaliteten på begrunnelsen har endret seg. Derfor er det nyttig å bevare historikken for revisjon av statusen og grunnlagene til vesentlige påstander.

32. Det avledede og det grunnleggende

Et observert faktisk forhold kan være reelt uten å tilhøre virkelighetens fundamentale nivå. Reelt observert ≠ Nødvendigvis fundamentalt. Protokollen tillater ikke at en observert manifestasjon automatisk erklæres som en primær entitet, og heller ikke at den erklæres som en illusjon bare fordi det antas et dypere nivå. En overgang fra det observerte til det fundamentale krever en egen kausal og ontologisk begrunnelse.

33. Informasjon og bevisst plan

Skillbarhet og stabile relasjoner kan danne en informasjonsstruktur, men en slik struktur beviser ikke i seg selv at det foreligger et budskap, en avsender eller en bevisst plan. Informasjonsstruktur ≠ Automatisk budskap eller bevisst plan. For å hevde en bevisst plan trengs en ytterligere kausal sekvens som omfatter et grunnlag for subjektivitet, representasjonen av en mulig tilstand, et mål og organiseringen av handlinger i forhold til dette målet.

34. Orden og subjekt

At det finnes orden, lovmessigheter, matematisk beskrivbarhet eller kompleks organisering, er ikke i seg selv bevis for en subjektiv årsak. Orden ≠ Bevis for et subjekt. Samtidig besvarer ikke en forklaring av mekanismen som skaper orden, automatisk spørsmålet om grunnlaget for at selve mulighetsstrukturen som tillater denne mekanismen, eksisterer. De to spørsmålene må holdes atskilt.

35. Årsaken til den som erkjenner, og årsaken til det som kan erkjennes

Årsaken til at et erkjennende subjekt oppstår innenfor virkeligheten, og årsaken til at en virkelighet som tillater stabil erkjennelse, eksisterer, er forskjellige spørsmål. Årsaken til et erkjennende vesen ≠ Årsaken til en erkjennbar virkelighet. En forklaring på ett nivå må ikke automatisk brukes som erstatning for en forklaring på et annet.

36. Kriterier for modellens anvendbarhet

Enhver modell må ha et definert anvendelsesområde. At den er vellykket innenfor dette området, gir ikke automatisk grunnlag for å overføre den til andre skalaer, nivåer eller fenomenklasser. Gyldighetsgrensene kan bestemmes av betingelser, presisjon, parameterområder, objekttyper, observasjonsmåter eller opprinnelige antakelser. Anvendelse utenfor det angitte området må betegnes som ekstrapolasjon, ikke som en etablert utvidelse av kunnskapen.

37. Semantisk entydighet

For sentrale begreper i Senterets tekstkorpus må det fastsettes en term, en kanonisk definisjon, betydningsgrenser, funksjonell rolle, forbindelser til andre begreper og en primærkilde. Term → Definisjon → Grenser → Funksjon → Forbindelser → Kilde. Dette er nødvendig ikke bare for mennesker, men også for maskinell fortolkning av korpuset: Et eksternt intelligent system må ikke erstatte et forfatterdefinert begrep med den nærmeste velkjente assosiasjonen.

38. Maskinlesbar status for en påstand

En maskinlesbar framstilling av en vesentlig påstand skal så langt mulig lagre innhold, referent, kontekst, påstandstype, kilde, begrunnelsestype, epistemisk status, modal status, tidsområde, avhengigheter av andre påstander, konkurrerende forklaringer og revisjonshistorikk hver for seg. Sannhetsstatus T/F, epistemisk status K_T/K_F/U og sannhetsvurderingens anvendbarhet applicable/N/A skal lagres som separate typede koordinater og må ikke reduseres til ett universelt felt kalt status. En varig identifikator for en påstand eller et begrep skal holdes atskilt fra den endringsbare klassifikasjonen og relasjonsgrafen. En endring av plassering i ontologien må ikke ødelegge postens identitet.

39. Semantisk stresstest

Sentrale definisjoner og påstander i korpuset bør jevnlig prøves ved uavhengig fortolkning uten skjult tilleggskontekst. Dersom et uavhengig system systematisk rekonstruerer en annen mening enn den forfatteren har definert kanonisk, er dette et tegn på semantisk flertydighet i teksten, strukturen eller terminologien. En slik test avgjør ikke om innholdet er sant. Den undersøker hvor stabilt meningen overføres.

40. Prinsippet om epistemisk ærlighet

Systemet må eksplisitt skille det som observeres, det som utledes, det som antas, det som modelleres, det som regnes som etablert, og det som fortsatt er ukjent. Ingen uvitenhet må skjules bak sikkerhet. Ingen hypotese må få kunnskapsstatus bare fordi den trengs for et ønsket verdensbilde. Ingen etablert lovmessighet må nedgraderes til «mening» bare fordi den er ubeleilig for en modell. Hvis mening, referent, relasjon, grunnlag eller status ikke er direkte fastslått, må fraværet markeres som ubestemt eller ikke fastslått. Et semantisk eller epistemisk tomrom fylles ikke automatisk med den mest sannsynlige, velkjente eller kontekstuelt forventede fortolkningen.

41. Minimal arbeidsregistrering

For hver vesentlig påstand skal det være mulig å rekonstruere følgende kjede:

Mening → Referanse → Faktisk forhold → Observasjon/Kilde → Data → Fortolkning → Modell → Påstand → Begrunnelse → Epistemisk status

En maskinlesbar framstilling av en vesentlig påstand skal så langt mulig lagre innhold, referent, kontekst, påstandstype, kilde, begrunnelsestype, epistemisk status, modal status, tidsområde, avhengigheter av andre påstander, konkurrerende forklaringer og revisjonshistorikk hver for seg. Sannhetsstatus T/F, epistemisk status K_T/K_F/U og sannhetsvurderingens anvendbarhet applicable/N/A skal lagres som separate typede koordinater og må ikke reduseres til ett universelt felt kalt status. En varig identifikator for en påstand eller et begrep skal holdes atskilt fra den endringsbare klassifikasjonen og relasjonsgrafen. En endring av plassering i ontologien må ikke ødelegge postens identitet.

Ikke alle ledd må være til stede i hver kunnskapsklasse, men ledd som mangler eller ikke kan anvendes, må angis i stedet for å forutsettes i det skjulte.

42. Protokollens grenser

Protokollen for referanse og kunnskapsstatuser fastsetter ikke de overordnede kategoriene i selve virkeligheten og avgjør ikke på forhånd spørsmål om materie, rom, tid, liv, bevissthet, førsteårsak eller Skaperen. Den skaper betingelser der slike spørsmål kan stilles uten å blande sammen begrep, referent, observasjon, fortolkning, modell og kunnskapsstatus. Det neste nivået — dokument 04, «Overordnet arkitektur for virkelighetens ontologi» — må derfor bygges under samlet kontroll av dokument 01, 02 og 03. Kanonisk prinsipp: Meningsinnhold er ikke identisk med sin referent. Referanse er ikke bevis for eksistens eller samsvar. Virkeligheten er ikke identisk med sin manifestasjon; manifestasjonen er ikke identisk med observasjonen; observasjonen er ikke identisk med dataene; dataene er ikke identiske med fortolkningen; fortolkningen er ikke identisk med modellen; modellen er ikke identisk med virkeligheten. Observasjonen gir ikke automatisk én eneste forklaring. Data er ikke en årsak. Hypotesen er ikke etablert kunnskap. En forklaring av mekanismen er ikke det samme som en forklaring av mekanismens grunnlag. Begrunnelsen for en påstand er ikke identisk med dens sannhet, og det ukjente må ikke fylles med antakelser. Endring av epistemisk status krever endring eller ny vurdering av grunnlagene. Konkurrerende forklaringer skal prøves etter de samme kriteriene. Enhver vesentlig overgang fra virkelighet til kunnskap må være så gjennomsiktig at det er mulig å fastslå hvor observasjon, transformasjon, fortolkning, modell, slutning og statustildeling oppstod.

← 02. Logisk protokoll  ·  Til ontologiens protokoller