VIRKELIGHETENS ARKITEKTUR
Kapittel IX. Intelligensens natur. Bærer og eksistensgrunnlag
I forrige kapittel kom vi fram til et vesentlig skille.
At intelligens eksisterer innenfor virkeligheten, betyr at selve virkelighetens arkitektur tillater at intelligens kan eksistere.
Men muligheten for intelligens sier ennå ingenting om dens natur.
Mennesket observerer først og fremst intelligens i forbindelse med en materiell bærer.
Vi oppfatter gjennom sanseorganene.
Hjernens aktivitet endrer seg ved persepsjon, hukommelse, tenkning, beslutningstaking og endrede bevissthetstilstander.
Skade på bestemte strukturer i hjernen kan endre hukommelse, persepsjon, tale, atferd og menneskets evne til å handle.
Det er derfor umulig å benekte den dype forbindelsen mellom menneskelig intelligens og organismens materielle organisering.
Men en slik forbindelse innebærer ennå ikke identitet.
At en manifestasjon er avhengig av sin bærer, fastslår ennå ikke naturen til selve fenomenet som manifesterer seg.
Derfor må vi stille følgende spørsmål:
Er intelligens utelukkende en egenskap ved materie som er organisert på en bestemt måte, eller er den materielle organiseringen en betingelse for og en form for manifestasjon av en mer grunnleggende subjektlig kausalitet?
Dette spørsmålet må ikke avgjøres på forhånd.
Det krever at vi skiller begrepene fra hverandre.
Det observerte og det utledede
Vi begynner med det som faktisk er tilgjengelig for observasjon.
Endringer i hjernens tilstand er forbundet med endringer i mange bevissthetstilstander og kognitive funksjoner.
Fysisk påvirkning av hjernen kan endre persepsjonen.
Kjemiske stoffer kan endre bevissthetstilstanden.
Søvn, narkose, traumer, sykdom og elektrisk aktivitet i hjernen er knyttet til endringer i evnen til å oppfatte, huske og handle.
Den materielle bæreren har følgelig kausal betydning for menneskelig intelligens.
Dette er en observerbar påstand.
Men neste skritt er allerede en fortolkning.
Ut fra det at endringer i hjernen endrer intelligensens manifestasjoner, kan man anta:
Hjernen frambringer intelligens.
Men en mer forsiktig påstand er også mulig:
Hjernens tilstand bestemmer betingelsene, formen og mulighetene for at intelligens kan manifestere seg i et materielt miljø.
Disse påstandene er ikke identiske.
Den første handler om selve intelligensens opprinnelse.
Den andre handler om manifestasjonens avhengighet av fysisk organisering.
På dette stadiet kan vi derfor bare fastslå:
Den materielle bæreren er kausalt knyttet til manifestasjonen av menneskelig intelligens.
Men spørsmålet om hvorvidt denne bæreren utgjør det uttømmende grunnlaget for selve subjektivitetens eksistens, er et eget spørsmål.
Bærer og natur
Dette skillet kan belyses gjennom enklere eksempler, uten å gjøre dem til direkte analogier for bevissthet.
Et musikkverk kan eksistere i form av svingninger i luften, et opptak på en materiell bærer, et notebilde eller en digital sekvens.
Skade på en bestemt bærer kan gjøre et bestemt opptak utilgjengelig.
Men bærerens egenskaper og verkets struktur tilhører forskjellige beskrivelsesnivåer.
På lignende vis kan et program virkeliggjøres gjennom en fysisk enhet.
Uten fysisk virkeliggjøring fungerer ikke programmet i denne enheten.
Men en beskrivelse av de elektriske tilstandene til komponentene og en beskrivelse av programmets logiske struktur er ikke samme beskrivelse.
Disse eksemplene beviser ikke at intelligens er immateriell.
De viser bare den logiske muligheten for å skille mellom:
Fenomenets bærer ≠ Fenomenets struktur ≠ Grunnlaget for fenomenets mulighet.
At en materiell bærer eksisterer, avgjør derfor ikke i seg selv naturen til det som virkeliggjøres gjennom den.
Den materielle hypotesen
La oss først undersøke hypotesen om at intelligens oppstår fullstendig fra materiell organisering.
I denne modellen er det ikke nødvendig å anta noe eget immaterielt grunnlag for subjektivitet.
Det finnes materie, energi, vekselvirkninger, stabile strukturer og prosesser.
Ved en bestemt organisering oppstår systemer som kan oppfatte omgivelsene, bevare informasjon, lære, bygge indre modeller og endre sin atferd.
Ved ytterligere økende kompleksitet kan bevissthet oppstå, og deretter et subjekt som er i stand til å erkjenne seg selv og grunnlaget for sine egne handlinger.
I sin sterkeste form hevder hypotesen følgende:
En tilstrekkelig organisering av materielle prosesser kan frambringe subjektlig intelligens.
Denne påstanden kan ikke avvises bare fordi mekanismen bak overgangen ennå ikke er fullstendig beskrevet.
Mangel på en fullstendig forklaring er ikke bevis for at en forklaring er umulig.
Det ville derfor være feil å resonnere slik:
«Vi forstår ennå ikke hvordan subjektivitet oppstår fra materielle prosesser, derfor er subjektivitet immateriell».
Dette ville være det samme metodologiske bruddet som vi tidligere har tatt avstand fra:
Det ukjente er ikke bevis for en årsak som er valgt på forhånd.
Den materielle hypotesen må vurderes ut fra sin egen forklaringskraft.
Hva den materielle hypotesen må forklare
Men upartiskhet betyr ikke at hypotesen fritas fra det kausale spørsmålet.
Hvis det hevdes at subjektlig intelligens oppstår fra materiell organisering, må det fastslås nøyaktig hva som skal forklares.
Det er ikke tilstrekkelig å påvise informasjonsbehandling.
Et automatisk system kan også behandle informasjon.
Det er ikke tilstrekkelig å påvise læring.
En automat kan endre atferd på grunnlag av opparbeidede data.
Det er ikke tilstrekkelig å påvise hukommelse.
Hukommelse skaper ikke i seg selv et subjekt.
Det er ikke engang tilstrekkelig å påvise kompleks modellering av omgivelsene og systemets egen tilstand.
Et system kan inneholde en modell av seg selv og likevel forbli et system der handlingens kausale grunnlag er fullstendig bestemt av dets arkitektur og ytre påvirkninger.
Hovedspørsmålet ligger derfor dypere.
Det er nødvendig å forklare overgangen:
Materiell prosess → Informasjonsbehandling → Indre forestilling → Subjektiv opplevelse → Selvbevissthet → Selvstendig senter for kausalitet.
Hver overgang i denne rekken krever en egen undersøkelse.
Særlig den siste.
Hvis subjektet ikke bare kan beregne konsekvenser, men også undersøke sitt eget «hvorfor», skjelne mellom handlingsgrunnlag og utvikle et forhold til dem, må vi forklare hvordan en slik kausal autonomi oppstår fra et system hvis tidligere tilstander var fullstendig bestemt av fysiske vekselvirkninger.
Dette er ikke bevis for at en slik overgang er umulig.
Det er en presis angivelse av hva den materielle hypotesen må forklare.
Den evolusjonære hypotesen
Den materielle hypotesen blir ofte forbundet med den evolusjonære.
I dette tilfellet betraktes evnen til persepsjon, informasjonsbehandling, hukommelse, prediksjon og kompleks atferd som et resultat av en gradvis utvikling av levende systemer.
Fordelen ved denne modellen er at den foreslår en undersøkbar sekvens av endringer i organismer og funksjoner.
Den gjør det mulig å spørre hvilke evner som oppstod tidligere, hvilke som oppstod senere, og hvilken betydning de hadde for organismenes eksistens.
Men også her må vi bevare det samme skillet.
En forklaring av den gradvise utviklingen av kognitive funksjoner er ikke nødvendigvis en forklaring av subjektivitetens framvekst.
Selv om en sammenhengende sekvens blir påvist:
Enkel reaksjon → Persepsjon → Hukommelse → Læring → Modellering → Kompleks atferd, gjenstår spørsmålet:
På hvilket grunnlag oppstår det i denne sekvensen et subjekt som opplever det som skjer som sitt eget forhold til virkeligheten?
Det er mulig at denne overgangen kan forklares fullstendig gjennom organiseringen av materielle prosesser.
Det er mulig at den krever en utvidelse av vår forståelse av materien selv.
Det er mulig at subjektivitet er en grunnleggende egenskap ved virkeligheten som manifesterer seg ved en bestemt organisering.
På dette stadiet står spørsmålet åpent.
Den evolusjonære hypotesen må derfor undersøkes ikke som en motsetning til subjektivitet, men som en mulig forklaring av historien om hvordan intelligens virkeliggjøres i et materielt miljø.
Selv om den evolusjonære mekanismen skulle bli fullstendig fastslått, vil spørsmålet om det grunnleggende grunnlaget for selve subjektivitetens mulighet fortsatt stå for seg selv.
Hypotesen om skapelse
La oss nå undersøke den motsatte hypotesen.
Hvis virkelighetens ytterste grunnlag faktisk er subjektlig, eksisterer ikke subjektivitet for første gang i virkelighetens kausale arkitektur når mennesket oppstår.
Den tilhører selve grunnlaget.
I så fall oppstår en prinsipielt annen sekvens:
Primær subjektivitet → Virkelighet som tillater materielle former → Materiell bærer → Manifestasjon av avledet subjektivitet.
Et materielt system kan da være ikke kilden til selve muligheten for intelligens, men miljøet der den legemliggjøres og handler innenfor den fysiske virkeligheten.
Denne hypotesen gjør det mulig å stille spørsmålet om subjektivitetens opprinnelse på en annen måte.
Subjektivitet trenger ikke oppstå fra noe som selv fullstendig mangler et subjektlig grunnlag.
Den blir kausalt forutgående i forhold til det materielle subjektet.
Men heller ikke denne hypotesen fritas fra kravet om forklaring.
Hvis det finnes en primær subjektlig intelligens, må vi forstå:
Hvordan oppstår et avledet subjekt?
Hva er det som forbinder det med den primære entiteten?
Hvorfor er en bestemt materiell organisering nødvendig for dets eksistens i den observerbare virkeligheten?
Hvordan endrer forandringer i hjernen subjektets tilstand?
Hva bevarer enheten i det individuelle «jeg»?
Og framfor alt:
Hvilke observerbare følger gjør det mulig å skille modellen for subjektivitetens materielle opphav fra modellen for dens materielle legemliggjøring?
Uten svar på dette spørsmålet forblir hypotesen om skapelse metafysisk mulig, men er ennå ikke en etablert forklaring.
Den må vurderes etter det samme kravet til strenghet som den evolusjonære modellen.
Primær subjektivitet og opprinnelsesproblemet
De foregående kapitlene skaper imidlertid en særskilt betingelse for vår undersøkelse.
Vi kom ikke fram til spørsmålet om den primære entitetens subjektivitet gjennom studiet av menneskehjernen.
Veien var en annen:
Kausalitet → Ytterste grunnlag → Mulighet for alternativer → Subjektivitet → Målformulering → Plan.
Dette er viktig.
Hvis vi først hadde hevdet at mennesket er immaterielt, og deretter utledet en primær intelligens på dette grunnlaget, ville det ha oppstått en fare for sirkelargumentasjon.
Men her undersøkes den motsatte muligheten.
Hvis subjektiviteten til det ytterste grunnlaget får en uavhengig kausal begrunnelse, kan subjektivitet ikke lenger betraktes som en egenskap som prinsipielt bare eksisterer som et sent produkt av materiell organisering.
Da vil den finnes på et mer grunnleggende nivå av kausalitet.
Og spørsmålet vil endre seg.
Vi spør ikke lenger bare:
Hvordan frambrakte materien subjektivitet?
Men også:
Kan materiell organisering være en måte å manifestere subjektivitet på, når muligheten for subjektivitet har sitt grunnlag dypere enn den materielle formen selv?
Hva betyr «immateriell»?
Her må vi være særlig varsomme med ordet «immateriell».
Det brukes ofte altfor løst.
Noen ganger brukes det om alt som er ukjent.
Andre ganger om en religiøs åndeverden.
Andre ganger om informasjon.
Og andre ganger om bevissthet.
En slik sammenblanding gjør begrepet ubrukelig.
I dette arbeidet kan intelligensens immaterielle natur ikke forstås som fravær av forbindelse med den fysiske virkeligheten.
Menneskelig intelligens handler åpenbart gjennom et fysisk system og er avhengig av dets tilstand.
Den mer presise betydningen må derfor være en annen.
Vi kan bare kalle et grunnlag for intelligens immaterielt dersom det er et grunnlag for subjektivitet som ikke uttømmes av den materielle bærerens tilstander og vekselvirkninger.
Denne definisjonen beviser ennå ingenting.
Den fastsetter bare et kriterium.
For å hevde at intelligens har en immateriell natur, må vi vise at en beskrivelse av den materielle organiseringen prinsipielt er utilstrekkelig til å forklare subjektivitet, og ikke bare foreløpig ufullstendig.
Det er et betydelig strengere krav.
Korrelasjon, avhengighet og identitet
Nå kan vi skille mellom tre nivåer.
Det første:
Hjernens tilstander korrelerer med bevissthetstilstander.
Det andre:
Hjernens tilstand påvirker kausalt muligheten for og formen på bevissthetens manifestasjon.
Det tredje:
Bevissthet er fullstendig identisk med hjernens fysiske tilstander.
Overgangen fra det første til det andre kan underbygges gjennom eksperimentell påvirkning.
Men overgangen fra det andre til det tredje krever en ytterligere filosofisk og kausal begrunnelse.
At ett fenomen er avhengig av et annet, innebærer ikke alltid at de er ontologisk identiske.
På den andre siden kan man ikke automatisk slutte at det finnes to selvstendige entiteter, bare fordi beskrivelsene er forskjellige.
Derfor er begge følgende påstander like forhastede:
«Hjernen endrer bevisstheten, derfor er bevissthet bare hjernen»
og «Bevissthet er subjektiv, derfor eksisterer den uavhengig av hjernen».
Begge slutningene går lenger enn det som observeres direkte.
Problemet med subjektiv eksistens
Her møter vi en egenskap som skiller undersøkelsen av intelligens fra undersøkelsen av de fleste fysiske objekter.
Et fysisk objekt er tilgjengelig for ytre observasjon.
Dets posisjon, bevegelse, masse, struktur eller vekselvirkninger kan undersøkes av en annen observatør.
En subjektiv tilstand har en annen særegenhet.
Den eksisterer umiddelbart for subjektet selv.
Smerte kan knyttes til bestemte fysiologiske prosesser.
Man kan observere et menneskes atferd.
Man kan registrere nervesystemets aktivitet.
Men selve opplevelsen av smerte er umiddelbart gitt for den som opplever den.
En annen observatør får bare indirekte tilgang til den.
Dette beviser ikke at det finnes en separat immateriell entitet.
Men det viser forskjellen mellom:
Beskrivelsen av prosesser fra et tredjepersonsperspektiv og eksistensen av opplevelsen fra et førstepersonsperspektiv.
En materiell teori må ikke bare forklare hvorfor systemet rapporterer en opplevelse, men også hvorfor selve opplevelsen eksisterer, dersom den faktisk er noe mer enn systemets rapport om sin egen tilstand.
Hypotesen om et immaterielt grunnlag må på sin side forklare hvordan subjektiv opplevelse er forbundet med konkrete fysiske prosesser.
Problemet gjelder dermed begge modellene.
Subjektets kausale handling
Det finnes et enda dypere spørsmål.
Hvis subjektivitet eksisterer, har den da en egen kausal rolle?
La oss anta at et menneske blir bevisst flere mulige handlinger, vurderer konsekvensene av dem, tar en beslutning og handler.
Det som skjer, kan beskrives fysisk:
Nevronal aktivitet → Muskelsammentrekning → Bevegelse.
Det kan også beskrives på subjektets nivå:
Skjelning → Vurdering → Valg → Handling.
Da oppstår spørsmålet:
Er disse to beskrivelsene forskjellige nivåer av én fysisk prosess?
Eller har subjektets beslutning et kausalt innhold som ikke kan reduseres fullstendig til den fysiske beskrivelsen?
Hvis det første er riktig, opprettholder den materielle hypotesen kausal lukkethet.
Hvis det andre er riktig, blir subjektet et eget senter for kausalitet, mens den fysiske beskrivelsen er nødvendig, men ikke uttømmende.
Dette er ett av de sentrale spørsmålene i hele arbeidet vårt.
For subjektivitet uten kausal evne kan vise seg å være bare en ledsagende opplevelse.
Men subjektivitet som kan bli grunnlaget for handling, betyr at et nytt nivå av kausal organisering oppstår.
Materie som eksistensmiljø
Nå kan vi formulere en hypotese som vår undersøkelse gradvis leder fram til.
Det er mulig at vi bør skille mellom intelligensens natur og miljøet den eksisterer i.
Den materielle virkeligheten kan gi subjektet:
Kropp, sanseorganer, hjerne, samhandlingskanaler, energiforsyning, en bestemt type hukommelse og muligheten til fysisk handling.
I så fall er den materielle organismen en måte for subjektet å være til stede i den fysiske verden på.
Gjennom den får subjektet tilgang til et bestemt område av virkeligheten.
Gjennom den påvirker subjektet også virkeligheten.
En endring av bæreren vil da på lovmessig vis endre mulighetene for subjektets manifestasjon.
Men det følger ennå ikke at subjektet eksisterer uavhengig av bæreren.
En slik slutning ville kreve ytterligere begrunnelse.
På dette stadiet kan vi derfor bare snakke om hypotesen om et skille mellom natur og bærer, ikke om en bevist eksistens av intelligens utenfor den materielle organismen.
En tredje modell er også mulig
Vi må unngå enda en falsk dikotomi.
Spørsmålet har ikke nødvendigvis bare to svar:
Enten er intelligens fullstendig materiell, eller så finnes det en separat immateriell entitet som er plassert i kroppen.
En dypere modell er mulig.
Det vi kaller materie og subjektivitet, kan vise seg å være forskjellige manifestasjoner av en mer grunnleggende organisering av virkeligheten.
Da kan motsetningen «materiell – immateriell» i seg selv vise seg å være en følge av begrensningene ved vårt beskrivelsesnivå.
Den primære entiteten kan være grunnlaget både for fysisk lovmessighet og subjektivitet, uten i vanlig forstand å være verken et materielt objekt eller menneskelig bevissthet.
I så fall:
Det fysiske og det subjektlige kan være forskjellige former for manifestasjon av en mer grunnleggende kausal virkelighet.
Denne muligheten må også forbli åpen.
Ellers kan vi, i forsøket på å gå utover materialismen, for raskt gå over til klassisk dualisme og dermed enda en gang godta en ferdig metafysisk modell i stedet for å undersøke spørsmålet.
Tre arbeidshypoteser
Den videre undersøkelsen må derfor holde minst tre modeller åpne.
Den første modellen er materiell framvekst.
Materie får ved en bestemt organisering de egenskapene vi kaller bevissthet og subjektivitet.
Intelligensen virkeliggjøres fullstendig gjennom fysiske prosesser, selv om beskrivelsen av disse prosessene kan kreve flere nivåer – fysiske, biologiske, informasjonsmessige og psykologiske.
Den andre modellen er et subjektlig grunnlag og en materiell bærer.
Subjektivitet har et mer grunnleggende kausalt grunnlag, mens det materielle systemet er formen den virkeliggjøres i innenfor den fysiske virkeligheten.
I denne modellen kan intelligens ikke reduseres til bæreren, selv om dens manifestasjon i den materielle verden er avhengig av bæreren.
Den tredje modellen er ett felles, dypere grunnlag.
Materie og subjektivitet er forskjellige manifestasjoner av en grunnleggende kausal struktur, der selve motsetningen mellom materiell og immateriell blir underordnet.
På dette stadiet skal ingen av modellene få forrang bare fordi den samsvarer med en velkjent vitenskapelig, filosofisk eller religiøs verdensforståelse.
Hver av dem må forklare det som observeres.
Kriterier for å skille modellene
For at undersøkelsen ikke skal bli en strid mellom verdensbilder, trenger vi kriterier.
Vi må ikke spørre:
Hvilken modell står oss nærmest?
Men:
Hvilke fenomener kan hver modell forklare, hvilke ytterligere antakelser krever den, og finnes det observasjoner som gjør det mulig å skille modellene fra hverandre?
For den materielle modellen gjenstår de sentrale spørsmålene:
Kan den forklare subjektiv opplevelse, selvbevissthet, subjektets enhet, overgangen fra informasjonsbehandling til opplevd mening og subjektets kausale autonomi?
For modellen med et immaterielt grunnlag:
Hvordan er subjektet knyttet til den materielle bæreren, hvorfor endrer skade på bæreren subjektets manifestasjon, hvordan foregår den kausale vekselvirkningen, hva sikrer subjektets individualitet, og finnes det uavhengige tegn på at det ikke kan reduseres til et fysisk system?
For modellen med ett felles grunnleggende grunnlag:
Hva består dette grunnlaget i, hvordan følger fysiske og subjektlige egenskaper av det, og kan modellen gi etterprøvbare forskjeller framfor bare å forene begrepene på et filosofisk språknivå?
Først etter en slik undersøkelse er en sterkere konklusjon mulig.
En følge av hypotesen om primær intelligens
Likevel blir en viktig kausal grense allerede synlig.
Hvis det senere blir begrunnet at virkelighetens ytterste grunnlag faktisk er subjektlig, kan subjektivitet ikke betraktes som en egenskap som prinsipielt bare eksisterer takket være materien.
For i så fall tilhører subjektivitet allerede grunnlaget for selve den materielle virkelighetens mulighet.
Da vil sekvensen:
Materie → Intelligens ikke lenger være en fullstendig beskrivelse av den kausale arkitekturen.
Den kan fortsatt være en korrekt beskrivelse av historien om hvordan en bestemt materiell bærer ble dannet.
Men en dypere sekvens vil være en annen:
Subjektlig grunnlag → Muligheten for virkelighet → Muligheten for materiell organisering → Materiell bærer av intelligens → Manifestasjon av et nytt subjektlig senter.
Det er nettopp her hypotesen om skapelse får et substansielt innhold.
Ikke fordi eksistensen av menneskelig intelligens automatisk beviser Skaperen.
Men fordi en uavhengig påvist subjektivitet hos det primære grunnlaget prinsipielt ville endre spørsmålet om subjektivitetens opphav innenfor verden.
Da ville intelligens ikke for første gang ha oppstått fra materien.
Det som da for første gang ville oppstå i materien, ville være en ny individuell form for subjektlig intelligens innenfor den fysiske virkeligheten.
Men så lenge den primære entitetens subjektivitet er en hypotese, må også denne konklusjonen beholde status som hypotese.
Intelligens og legemliggjøring
Nå kan vi foreslå et arbeidsmessig skille som vi vil trenge videre.
Intelligens er subjektets evne til å oppfatte, skjelne, relatere, erkjenne, danne et indre forhold, velge grunnlag for handling og bli et selvstendig senter for kausalitet.
Materiell legemliggjøring av intelligens er den fysiske organiseringen som gjør at disse evnene virkeliggjøres innenfor den observerbare materielle virkeligheten.
Dette skillet hevder foreløpig ikke at de kan eksistere uavhengig av hverandre.
Det forhindrer bare at vi på forhånd gjør to spørsmål identiske:
Hvordan er intelligensens materielle bærer organisert?
Og hva er det grunnleggende grunnlaget for subjektivitet?
Det første spørsmålet gjelder hovedsakelig undersøkelsen av mekanismer.
Det andre gjelder undersøkelsen av kausalitetens natur.
Slutningens grense
På dette stadiet kan vi fastslå følgende.
Menneskelig intelligens er nært knyttet til den materielle organismen, særlig til hjernens tilstand.
Denne forbindelsen bekrefter den materielle bærerens kausale rolle.
Men i seg selv fastslår den ennå ikke at subjektivitet er fullstendig identisk med fysiske prosesser.
På den andre siden beviser heller ikke subjektiv opplevelse og selvbevissthet at det finnes en separat immateriell entitet.
Den materielle og den evolusjonære hypotesen må forklare hvordan fysisk organisering ikke bare gir opphav til kompleks informasjonsbehandling, men også til subjektivitet og selvstendig kausalitet.
Hypotesen om skapelse må forklare forbindelsen mellom det subjektlige grunnlaget og den materielle bæreren og legge fram begrunnelser som skiller den fra en ren metafysisk mulighet.
Den strenge konklusjonen er derfor foreløpig ikke påstanden:
Intelligens er immateriell.
Den er en annen:
Den materielle bæreren av intelligens og det grunnleggende grunnlaget for subjektivitet er ikke ett og samme spørsmål.
Hvis subjektiviteten til den primære entiteten blir begrunnet uavhengig, vil det gi et vesentlig grunnlag for å anta at muligheten for subjektlig intelligens er mer grunnleggende enn den konkrete materielle formen den virkeliggjøres i.
I så fall kan materie vise seg å være ikke kilden til selve subjektiviteten, men ett av miljøene der subjektivitet får en konkret, individuell legemliggjøring og muligheten til å handle innenfor den fysiske virkeligheten.
Men et endelig skille mellom disse modellene krever videre undersøkelser.
Her nærmer vi oss det neste spørsmålet.
Selv om intelligens er mulig.
Selv om den får materiell legemliggjøring.
Selv om det virkelig finnes et mer grunnleggende subjektlig grunnlag bak dens mulighet.
Dette er likevel ikke tilstrekkelig til at en selvstendig personlighet oppstår.
Subjektet kan få evnen til å erkjenne og handle og likevel forbli bærer av en på forhånd bestemt kausalitet.
For at grunnlaget for handling virkelig skal bli dets eget, må det være mulig å skjelne mellom mer enn én reelt tilgjengelig retning.
Slik fører spørsmålet om intelligensens natur oss fram til neste kapittel:
10. Rommet av alternativer og framveksten av selvstendig intelligens
Og til dets sentrale spørsmål:
Kan en egenskap bli subjektets egen egenskap hvis det aldri har hatt en reell mulighet til å forkaste den?