VIRKELIGHETENS ARKITEKTUR
Kapittel VIII. Intelligens som en mulighet i virkeligheten
I forrige kapittel kom vi fram til begrepet en plan.
Hvis virkelighetens ytterste grunnlag har subjektivitet, kan skjelne mellom muligheter, relatere dem til et mål og organisere kausale prosesser i forhold til en tilstand som ennå ikke er virkeliggjort, får begrepet en plan en kausal mening.
Men av dette følger ennå ikke at virkeligheten vi observerer, faktisk er et resultat av en plan.
Enda mindre følger det at intelligensens framvekst i den var et på forhånd fastlagt mål.
Derfor må neste spørsmål stilles uavhengig av dette:
Hvorfor er det overhodet mulig for intelligens å eksistere i denne virkeligheten?
Dette spørsmålet går dypere enn spørsmålet om den konkrete mekanismen bak dens oppkomst.
For å unngå å blande sammen forskjellige nivåer av kausalitet må vi først skille mellom mulighet, virkeliggjøring og grunnlaget for muligheten.
Muligheten går forut for virkeliggjøringen
Alt som eksisterer i den observerbare virkeligheten, må være fysisk mulig innenfor den virkeligheten der det eksisterer.
Denne påstanden er nesten selvsagt, men følgene av den er vesentlige.
Hvis en stjerne eksisterer, betyr det at virkelighetens egenskaper tillater at stjerner eksisterer.
Hvis et atom eksisterer, betyr det at virkelighetens grunnleggende struktur tillater stabile atomære tilstander.
Hvis et levende system eksisterer, betyr det at virkeligheten tillater en slik organisering av stoff og prosesser at et levende system kan eksistere.
Og hvis det eksisterer en intelligens som kan oppfatte virkeligheten, bygge modeller av den, undersøke dens lovmessigheter og bevisst endre omverdenen, betyr det at selve virkelighetens arkitektur tillater en slik intelligens.
Derfor må vi skille mellom:
Mulighet for eksistens → Betingelser for virkeliggjøring → Virkeliggjøring av muligheten.
At et fenomen oppstår, skaper ikke i ettertid muligheten for at det kan eksistere.
Tvert imot viser virkeliggjøringen at den tilsvarende muligheten allerede tilhørte rommet av tillatte tilstander i virkeligheten.
En eksisterende intelligens er i det minste et bevis for at intelligens er mulig i denne virkeligheten.
Men dette sier foreløpig ingenting om årsaken til denne muligheten.
Mekanismen bak oppkomsten og grunnlaget for muligheten
Her møter vi igjen et skille fra undersøkelsen av kausalitet.
Årsaken til at en evne blir virkeliggjort, er ikke nødvendigvis årsaken til at selve evnen eksisterer.
Hvis bestemte betingelser setter i gang en prosess, forklarer de hvorfor muligheten ble virkeliggjort nettopp under disse betingelsene.
Men det følger ennå ikke at de forklarer hvorfor en slik mulighet i det hele tatt eksisterer.
Det samme gjelder intelligensens opphav.
Vi kan forestille oss forskjellige modeller for dens oppkomst.
Intelligens kan ha vært et resultat av en langvarig rekke naturlige forvandlinger.
Den kan ha oppstått gjennom målrettet skapelse.
Mer sammensatte modeller er også mulige, der lovmessig utvikling og målrettet kausalitet virker på forskjellige nivåer av én og samme prosess.
På dette stadiet behøver vi ikke velge mellom dem.
Uavhengig av den konkrete mekanismen består et mer grunnleggende faktum:
Virkeligheten har egenskaper som gjør intelligensens eksistens mulig.
Derfor gjelder følgende:
Mekanismen for virkeliggjøring av intelligens ≠ Grunnlaget for intelligensens mulighet.
Selv en fullstendig beskrivelse av prosessene som direkte førte til framveksten av et erkjennende subjekt, forklarer ikke nødvendigvis hvorfor selve virkelighetens grunnleggende arkitektur tillater en slik rekke av prosesser.
Mulighetsrommet
Vi har tidligere innført begrepet mulighetsrommet.
Med dette mener vi ikke et særskilt fysisk rom som eksisterer ved siden av det vanlige rommet, men helheten av tilstander og prosesser som virkelighetens grunnleggende organisering tillater.
Ikke alt som kan tenkes, er nødvendigvis fysisk mulig.
Vi kan logisk forestille oss mange objekter og prosesser som aldri kan virkeliggjøres i denne virkeligheten.
Den eksisterende virkeligheten har følgelig bestemte grenser for det mulige.
Innenfor disse grensene blir noen tilstander virkeliggjort, andre forblir uvirkeliggjorte, og enkelte kan være prinsipielt umulige.
Intelligens hører til dette mulighetsrommet.
Dette betyr at virkelighetens grunnleggende egenskaper i det minste tillater en organisasjonsrekke der det kan oppstå et system som kan oppfatte, skjelne, huske, sammenligne, bygge modeller, forutsi konsekvenser og handle på grunnlag av den kunnskapen det har oppnådd.
Her får spørsmålet om intelligensens opphav en annen rekkevidde.
Vi spør ikke lenger bare:
Hvordan oppstod intelligens?
Vi spør:
Hvorfor inneholder mulighetsrommet i nettopp denne virkeligheten overhodet muligheten for intelligens?
Intelligens som et særlig tilfelle av det mulige
Ikke enhver kompleks tilstand er intelligens.
Vi kan forestille oss et usedvanlig komplekst system som forblir fullstendig automatisk.
Det kan reagere på ytre påvirkninger, endre sin tilstand, bevare informasjon og til og med tilpasse seg uten å bli et selvstendig kausalt subjekt.
Kompleksitet alene er derfor ikke tilstrekkelig.
Intelligens, slik begrepet gradvis utfoldes i dette arbeidet, er en særlig organisasjonstype.
Den kan ikke bare eksistere i virkeligheten, men også danne indre forestillinger om den.
Den kan skjelne mellom det som skjer, og sitt eget forhold til det som skjer.
Den kan bruke opparbeidet kunnskap til å endre sine senere handlinger.
Og når den har oppnådd en viss grad av subjektivitet, kan den undersøke grunnlaget for sine egne mål og kausale beslutninger.
Her oppstår dermed en struktur som er langt dypere enn det at et komplekst objekt bare eksisterer:
Virkelighet → Erkjennende subjekt → Modell av virkeligheten → Bevisst handling i virkeligheten.
Virkeligheten inneholder et system som begynner å danne en forestilling om virkeligheten selv.
Virkeligheten blir gjenstand for sin egen erkjennelse
Her avdekkes et uvanlig forhold.
Intelligensen består av elementer og prosesser som tilhører den samme virkeligheten som den undersøker.
Men i den oppstår evnen til mentalt å skille seg fra den umiddelbare strømmen av hendelser og gjøre den omkringliggende virkeligheten til gjenstand for erkjennelse.
Det oppstår en særegen kausal sløyfe, men ikke i betydningen at årsakenes rekkefølge brytes.
Virkeligheten tillater at et erkjennende subjekt eksisterer.
Det erkjennende subjektet danner en modell av virkeligheten.
På grunnlag av denne modellen handler det.
Handlingen endrer senere tilstander i virkeligheten.
Vi får dermed følgende rekkefølge:
Virkelighet → Intelligens → Erkjennelse av virkeligheten → Handling → Endring av virkeligheten.
Intelligensen viser seg ikke bare å være et resultat av prosessene som finner sted i verden.
Den blir en ny virksom faktor i denne verden.
Fra resultat av kausalitet til senter for kausalitet
Dette skillet er grunnleggende.
En stein kan være et resultat av en lang rekke kausale prosesser.
Men steinen bygger ikke en modell av årsakene til sin eksistens og bruker den ikke til bevisst å forandre omverdenen.
Intelligens er i stand til dette.
Den oppstår innenfor et kausalt system som allerede eksisterer, men blir etter hvert selv en kilde til nye kausale sekvenser.
Den kan endre retningen for stoffets bevegelse.
Skape strukturer som uten dens handling ikke ville blitt virkeliggjort på denne måten.
Bevare kunnskap utenfor sin egen organisme.
Overføre denne kunnskapen til andre subjekter.
Skape redskaper.
Endre omgivelsene.
Skape ny teknologi.
Og til sist undersøke selve kausaliteten.
Intelligensens framvekst betyr derfor at en særlig type kausal organisering oppstår innenfor virkeligheten:
Resultat av kausale prosesser → Erkjennende subjekt → Selvstendig kausal handling.
Hvis subjektet også kan undersøke og revurdere grunnlaget for sin egen handling, oppstår en enda dypere overgang:
Et objekt for kausalitet blir et senter for kausalitet.
Erkjennbarhet og samsvar
Men dette krever enda en betingelse.
Det er ikke nok at intelligensen bare eksisterer.
Det må finnes i det minste et delvis samsvar mellom dens erkjennelsesmåter og virkelighetens struktur.
Hvis subjektets indre modeller prinsipielt ikke kunne svare til de ytre lovmessighetene, ville erkjennelse være umulig.
Men mennesket kan avdekke stabile relasjoner, uttrykke dem matematisk, bygge prediksjoner på dette grunnlaget, etterprøve prediksjonene og bruke den oppnådde kunnskapen til faktisk handling.
Det finnes følgelig et visst samsvar mellom:
Virkelighetens struktur, intelligensens evne til å skjelne dens relasjoner og muligheten til å omsette en oppdaget relasjon til handling.
Dette samsvaret må ikke overdrives.
Menneskelig erkjennelse er begrenset.
Våre modeller kan være feilaktige.
Vår persepsjon er ufullstendig.
Vitenskapens historie viser at selv usedvanlig vellykkede teorier senere kan vise seg å være særtilfeller av dypere modeller.
Virkelighetens erkjennbarhet betyr derfor ikke at den er fullstendig gjennomsiktig for menneskets fornuft.
Men også en begrenset erkjennbarhet krever en forklaring.
Virkeligheten tillater ikke bare at intelligens eksisterer.
Den tillater en intelligens som i det minste delvis kan forstå dens egen struktur.
Mulighetens tilfeldighet
Her kan man gi et enkelt svar:
Slik er denne virkeligheten.
Den har nettopp disse egenskapene, og intelligensen er en av de mulige følgene av dem.
Logisk sett er et slikt svar tillatt.
Men det er ikke en endelig kausal forklaring.
Det fastslår et faktum:
Denne virkeligheten tillater intelligens.
Men spørsmålet består:
Hvorfor har det grunnleggende mulighetsrommet nettopp denne strukturen?
Man kan anta at ingen annen virkelighet kunne ha eksistert.
Da kan muligheten for intelligens vise seg å følge av en nødvendig grunnleggende struktur.
Man kan anta at det finnes mange mulige arkitekturer for virkeligheten, og at denne er én av dem som er virkeliggjort.
Da oppstår spørsmålet om årsaken til at nettopp denne arkitekturen er virkeliggjort.
Man kan anta at evnen til å frambringe intelligens er en tilfeldig følge av grunnleggende egenskaper som i seg selv ikke har noen forbindelse til intelligens.
Endelig kan man anta at muligheten for intelligens er knyttet til karakteren til selve virkelighetens grunnlag.
På dette stadiet kan ingen av disse mulighetene utelukkes bare på grunnlag av at intelligens eksisterer.
Tilbake til den primære entiteten
Men vår undersøkelse begynner ikke her.
I de foregående kapitlene kom vi uavhengig fram til spørsmålet om virkelighetens ytterste kausale grunnlag.
Vi betegnet det som den primære entiteten uten på forhånd å tilskrive den intelligens, vilje eller mål.
Deretter oppstod spørsmålet om et slikt grunnlags subjektivitet.
Så fulgte spørsmålet om målformulering.
Og først deretter om muligheten for en plan.
Nå kan vi forbinde disse to undersøkelseslinjene.
Den første linjen beveget seg fra virkelighetens grunnlag:
Kausalitet → Ytterste grunnlag → Subjektivitet → Målformulering → Plan.
Den andre linjen beveger seg fra intelligensens observerte eksistens:
Virkelighet → Muligheten for intelligens → Virkeliggjøring av intelligens → Erkjennelse → Selvstendig kausalitet.
Disse to linjene møtes i ett spørsmål:
Finnes det en kausal forbindelse mellom den subjektlige karakteren til virkelighetens grunnlag og muligheten for at subjektlig intelligens kan oppstå innenfor den?
Hypotesen om en primær intelligens
Nå kan vi formulere en hypotese, men nettopp som en hypotese.
Hvis den primære entiteten virkelig har subjektivitet, evne til målformulering og skapende kausalitet, viser intelligensen seg ikke for første gang i virkelighetens kausale arkitektur idet mennesket eller et annet erkjennende vesen oppstår.
I så fall tilhører intelligens allerede grunnlagets nivå.
Da er følgende kausale sekvens mulig:
Primær subjektlig intelligens → Virkelighet som tillater intelligens → Framvekst av avledet intelligens → Dannelse av et nytt senter for kausalitet.
Dette er vesentlig forskjellig fra påstanden:
«Intelligens eksisterer, derfor ble den skapt av intelligens».
Et slikt resonnement ville være utilstrekkelig.
Det at intelligens finnes innenfor virkeligheten, beviser ennå ikke at en primær intelligens eksisterer.
Men dersom subjektiviteten til det primære grunnlaget får en uavhengig begrunnelse gjennom undersøkelsen av kausalitet, alternativer og målformulering, blir avledet intelligens et ytterligere faktum som må ses i sammenheng med dette grunnlagets karakter.
Her oppstår ikke et bevis ut fra ett enkelt kjennetegn, men spørsmålet om kausalt samsvar.
Årsak og resultat
Hvis en årsak har en bestemt egenskap, følger det ikke at hvert resultat av den må ha den samme egenskapen.
Intelligens kan skape objekter uten intelligens.
Det levende kan omforme det ikke-levende.
Et subjekt kan frambringe automatiske systemer.
Derfor kan vi ikke hevde et enkelt prinsipp:
Intelligens kan bare oppstå direkte fra intelligens.
Det ville være en for sterk påstand.
Men det finnes et annet spørsmål.
Hvis resultatet av et grunnleggende kausalt system blir et nytt subjekt som kan erkjenne, velge, sette mål og skape, er denne egenskapen da fullstendig uavhengig av karakteren til det opprinnelige grunnlaget – eller finnes det en kausal kontinuitet mellom dem?
Det er nettopp dette spørsmålet som blir sentralt.
Intelligens som arv av kausal evne
Hvis hypotesen om et subjektlig grunnlag er riktig, kan vi anta at det mest vesentlige resultatet av dets skapende kausalitet ikke er skapelsen av bestemte objekter som sådanne.
Et dypere resultat kan være framveksten av et vesen som selv blir i stand til å være årsak.
Da er det ikke en bestemt handling som overføres.
Det er evnen til selvstendig handling.
Ikke en ferdig beslutning.
Men evnen til å skjelne og velge.
Ikke fullført kunnskap.
Men evnen til erkjennelse.
Ikke et fastlagt resultat.
Men evnen til å skape nye resultater.
Da får den kausale sekvensen en særskilt karakter:
Primær kausalitet → Framvekst av en ny bærer av kausalitet → Selvstendig erkjennelse → Selvstendig handling → Ny skapende virksomhet.
Dette er ikke lenger en enkel videreføring av én årsakskjede.
Det er framveksten av et nytt kausalt senter.
Å skape en utfører og å skape et subjekt
Her må vi igjen trekke et skille.
Det er mulig å skape et system som utfører en gitt funksjon fullkomment.
Det kan være usedvanlig komplekst.
Det kan ha hukommelse, læring, tilpasning og evne til å analysere omgivelsene.
Men så lenge grunnlaget for dets handling er fullstendig bestemt utenfra og ikke kan gjøres til gjenstand for egen skjelning og revurdering, forblir systemet en utfører av en gitt kausalitet.
Å skape et subjekt betyr noe mer.
Subjektet må ikke bare få evnen til å utføre en handling, men også muligheten til selv å bli grunnlaget for sin handling.
Derfor:
Å skape en fullkommen utfører ≠ Å skape en selvstendig intelligens.
Hvis den primære entitetens plan – forutsatt at en slik plan eksisterer – virkelig er knyttet til framveksten av selvstendig intelligens, blir sluttresultatet ikke et objekt, men et nytt senter for kausalitet.
Her oppstår det neste problemet.
Hvorfor ferdig fullkommenhet ikke er tilstrekkelig
La oss anta at en ny intelligens fra første stund får all nødvendig kunnskap, alle egenskaper og de rette grunnlagene for handling.
Den gjengir dem uten feil.
Den avviker aldri fra den fastlagte retningen.
Utad kan et slikt subjekt framstå som fullkomment.
Men spørsmålet oppstår:
Er egenskapene dets egne hvis det aldri har hatt muligheten til å handle annerledes?
Hvis det bare finnes én kausalt tilgjengelig retning, kan handlingen være feilfri, men dens selvstendighet forblir ubestemt.
En mottatt egenskap er ennå ikke identisk med en selvstendig bekreftet egenskap.
Et overført grunnlag er heller ikke nødvendigvis blitt subjektets eget grunnlag.
Det er nettopp her spørsmålet om intelligensens mulighet går over i spørsmålet om intelligensens utvikling.
Fra intelligensens mulighet til dens selvstendighet
Nå blir undersøkelsens kausale rekkefølge tydeligere.
Først må det eksistere en virkelighet som tillater intelligens.
Deretter må muligheten for intelligens bli virkeliggjort.
Den framvoksende intelligensen må få muligheten til å erkjenne virkeligheten.
Erkjennelsen må gjøre det mulig å skjelne kausale sammenhenger.
Skjelningen må åpne for muligheten til å forholde seg til forskjellige handlingsretninger.
Og hvis intelligensen skal bli et virkelig selvstendig senter for kausalitet, må forskjellen slutte å være bare noe man vet om.
Den må bli et reelt handlingsalternativ.
Vi får dermed følgende rekkefølge:
Mulighet for intelligens → Framvekst av intelligens → Erkjennelse → Skjelning → Alternativer → Valg → Selvstendig kausalitet.
Det er ved denne grensen spørsmålet om hvorfor intelligens er mulig, avsluttes, og det neste spørsmålet begynner:
Hvilke betingelser er nødvendige for at en mulig intelligens skal bli et selvstendig subjekt?
Slutningens grense
På dette stadiet kan vi bare fastslå følgende.
Intelligens eksisterer i den observerbare virkeligheten.
Følgelig tillater den eksisterende arkitekturen for virkeligheten at intelligens er mulig.
Den konkrete mekanismen bak intelligensens framvekst og grunnlaget for selve muligheten for at den eksisterer, er forskjellige kausale spørsmål.
Intelligensen kan erkjenne virkeligheten og gjennom kunnskap bli en ny virksom faktor innenfor den.
Dens framvekst betyr derfor at en særlig form for kausal organisering oppstår – et system som gradvis kan forvandles fra et resultat av kausalitet til et selvstendig senter for kausalitet.
Hvis den uavhengig begrunnede hypotesen om den primære entitetens subjektlige karakter er riktig, oppstår muligheten for en kausal kontinuitet mellom den primære intelligensen og de selvstendige intelligenser som oppstår innenfor virkeligheten.
Men det at en avledet intelligens eksisterer, er i seg selv ikke et tilstrekkelig bevis for at en primær intelligens eksisterer.
Dette skillet må bevares.
Vi må ikke bruke menneskets eksistens som et ferdig bevis for Skaperen.
Men vi må heller ikke utelukke muligheten for at virkelighetens evne til å frambringe erkjennende og skapende subjekter er knyttet til karakteren til dens kausale grunnlag.
Neste trinn i undersøkelsen må derfor ikke lenger dreie seg om opphavet til intelligensens mulighet, men om betingelsene for dens selvstendighet.
Hvis en intelligens som skapes, ikke bare skal gjengi en mottatt kausalitet, men gjøre grunnlaget for handling til sitt eget, må mer enn én reelt tilgjengelig kausal retning stå åpen for den.
Slik nærmer vi oss neste kapittel:
Rommet av alternativer og framveksten av selvstendig intelligens. Og dets sentrale spørsmål:
Kan en egenskap bli subjektets egen egenskap hvis det aldri har hatt en reell mulighet til å forkaste den?