VIRKELIGHETENS ARKITEKTUR
Kapittel VII. Målformulering og hensikt
Fra subjektivitet til mål
I forrige kapittel definerte vi subjektets minimale kausale struktur. Subjektivitet forutsetter ikke bare evnen til å endre virkeligheten, men også muligheten til å skjelne mellom tilgjengelige alternativer, relatere dem til et indre grunnlag og aktualisere én mulighet framfor andre.
Rom av alternativer → Skjelning → Preferanse → Valg → Aktualisering.
I symbolsk notasjon betegner vi rommet av tilgjengelige alternativer med Ωᵥ:
Ωᵥ → Skjelning → Preferanse → Valg → Aktualisering.
Men det at et valg foretas, betyr ennå ikke at det finnes et mål. Subjektet kan velge umiddelbart mellom flere muligheter på grunnlag av sin aktuelle tilstand, uten å danne seg en forestilling om et bestemt framtidig resultat.
Valg ≠ Målformulering.
Det er nettopp undersøkelsen av denne grensen som gjør det mulig å gå fra subjektlig kausalitet til begrepet en plan.
Grunnlaget for valget
La oss forestille oss at et subjekt har flere mulige handlinger tilgjengelig. Det skjelner mellom dem og virkeliggjør én. Selve det at en bestemt handling blir utført, reiser spørsmålet: Hvorfor ble nettopp denne valgt framfor en annen?
Rom av mulige handlinger → Sammenligning → Preferanse → Valgt handling.
I symbolsk notasjon kan handlingsrommet betegnes Ωₐ = {A₁, A₂, A₃, …, Aₙ}, mens den valgte handlingen er Aᵣ ∈ Ωₐ.
Ωₐ = {A₁, A₂, A₃, …, Aₙ}; Aᵣ ∈ Ωₐ.
Hvis valget er subjektlig, skjelnes alternativene i forhold til et bestemt grunnlag for preferanse. Vi betegner et slikt grunnlag med symbolet V.
Alternativer → Grunnlag for preferanse → Valg.
V(Aᵣ) > V(Aᵢ).
Grunnlaget for preferanse er likevel ikke nødvendigvis et mål. Subjektet kan handle ut fra sin aktuelle tilstand, en vane, et umiddelbart ønske eller et allerede eksisterende kriterium. Derfor må preferanse og mål holdes atskilt.
Nåværende og framtidig tilstand
Målformulering oppstår når en handling i nåtiden organiseres i forhold til en tilstand som ennå ikke er virkeliggjort. Subjektet befinner seg i en aktuell tilstand, danner seg en forestilling om en mulig framtid og velger handling i forhold til denne forestillingen.
Aktuell tilstand → Forestilling om mulig framtid → Valg av handling → Ny tilstand.
Hvis vi betegner den aktuelle tilstanden med Sₜ, en mulig måltilstand med S*, forestillingen om den med M(S*) og handlingen med A, får vi følgende kompakte notasjon:
Sₜ → M(S*) → A → Sₜ₊₁.
Den framtidige tilstanden eksisterer ennå ikke som en aktuell fysisk virkelighet. Men forestillingen om den finnes allerede i subjektets nåværende tilstand og kan delta i nåtidens kausalitet. Her oppstår et av de grunnleggende kjennetegnene på målformulering.
Forestillingen om framtiden
Målet virker ikke bakover i tid fra framtiden. Det som virker kausalt, er en forestilling om en mulig framtid som eksisterer nå. Subjektet skiller ut en mulig tilstand, forestiller seg den og organiserer sin nåværende handling i forhold til denne forestillingen.
Mulig tilstand → Forestilling om det mulige → Preferanse → Handling → Virkeliggjøring.
Hvis vi betegner en mulig måltilstand med S* og mulighetsrommet med Ωᵥ, får vi:
S* ∈ Ωᵥ; M(S*) → Aₜ.
På dette grunnlaget kan vi gi en arbeidsdefinisjon: Et mål er en forestilt mulig tilstand som subjektet organiserer sin egen kausalitet i forhold til.
Mål og resultat
Det er nødvendig å skille mellom mål og resultat. Målet eksisterer som en forestilt tilstand som handlingen organiseres i forhold til. Resultatet er den tilstanden som faktisk oppstår etter handlingen.
Mål → Organisering av handling → Resultat.
Hvis vi betegner målet med G og det faktiske resultatet med R, kan det finnes forskjellige forhold mellom dem: Resultatet kan sammenfalle med målet, nærme seg det eller avvike fra det.
R = G eller R ≈ G eller R ≠ G.
At et mål eksisterer, garanterer derfor ikke at det blir nådd. Omvendt beviser ikke det at et resultat sammenfaller med en bestemt tilstand, at denne tilstanden på forhånd var satt som mål.
Resultat ≠ Mål.
Retning og målformulering
En prosess kan stabilt gå fra én tilstand til en annen og ende i en bestemt tilstand som følge av sin indre dynamikk. En slik retning innebærer ikke i seg selv at sluttilstanden var forestilt av et subjekt og fungerte som grunnlag for organiseringen av prosessen.
En prosess med vedvarende retning ≠ Målformulering.
En rettet prosess kan framstilles symbolsk slik:
S₁ → S₂ → S₃ → S*.
Målformulering forutsetter en sterkere struktur: Forestillingen om en framtidig tilstand må delta i organiseringen av de nåværende handlingene.
Forestilling om resultat → Organisering av handlinger i forhold til resultatet.
Dette skillet er særlig viktig når vi undersøker levende systemer.
Levende systemer og funksjonell rettethet
La oss betrakte et korn. Under nødvendige betingelser spirer det, danner en plante, deretter et aks og nye korn. Vann, temperatur, jord, gassutveksling og andre betingelser deltar i virkeliggjøringen av denne prosessen.
Korn → Spiring → Plante → Aks → Nye korn.
Men de ytre betingelsene bestemmer ikke i seg selv at et hvetekorn skal utvikle seg nettopp til hvete. Prosessens retning er knyttet til den levende systemets indre organisering.
Kornets organiserte struktur + Nødvendige betingelser → Virkeliggjøring av utviklingsprosessen.
I en foreløpig symbolsk notasjon kan vi betegne kornets organiserte struktur med Z, de samlede nødvendige betingelsene med E og utviklingsprosessen med P:
Z + E → P.
Men selv en fullstendig beskrivelse av denne prosessen besvarer ennå ikke spørsmålet om opphavet til selve organiseringen Z.
Mekanismen og organiseringens opphav
Hvis vi fullt ut har beskrevet de molekylære, cellulære og genetiske prosessene i kornets utvikling, har vi fått en dyptgående forklaring på hvordan en allerede eksisterende evne virkeliggjøres. Men et annet kausalt spørsmål består: Hvorfor finnes det overhodet et system som har nettopp en slik organisert evne?
Mekanismen for virkeliggjøring ≠ Opphavet til organiseringen som virkeliggjøres.
Disse nivåene kan ikke erstatte hverandre. Heller ikke her kan vi fylle det ukjente med et svar som er valgt på forhånd. Mekanismens kompleksitet innebærer ikke automatisk at en plan finnes. Men beskrivelsen av mekanismen fjerner ikke i seg selv spørsmålet om opphavet til den kausale arkitekturen som gjør mekanismen mulig.
Funksjon
Et element i et system kan stabilt fylle en bestemt rolle innenfor en større organisering: overføre stoff, bevare informasjon, muliggjøre utveksling eller videreføre en prosess. Slik oppstår begrepet funksjon.
Systemelement → Elementets stabile rolle → Helhetens funksjon.
Hvis vi betegner elementet med X, systemet med S og dets funksjon innenfor systemet med F, kan dette skrives kompakt slik:
X → F(X,S).
Men det at en funksjon finnes, beviser ennå ikke at noen har satt den som mål på forhånd.
Funksjon ≠ Målet bak funksjonens opphav.
Formål
Begrepet formål er betydelig sterkere enn begrepet funksjon. Når det hevdes at noe eksisterer for å oppnå et bestemt resultat, snakker vi ikke lenger bare om den observerbare rollen. Det forutsettes at målet henger sammen med selve opphavet til objektets organisering.
Mål → Organisering av objektet → Objektets funksjon → Virkeliggjøring av målet.
Hvis vi betegner målet med G og objektet med X, kan det kausale skjemaet skrives slik:
G → organisering av X → F(X) → G.
En slik påstand innebærer allerede teleologisk kausalitet. Rekkefølgen må derfor fortsatt være streng:
Mekanisme ≠ Funksjon ≠ Funksjonell rettethet ≠ Formål.
Formål kan ikke utledes alene av at et objekt utfører en bestemt funksjon. Det krever et ytterligere kausalt grunnlag.
Fra mål til et system av mål
Et enkelt mål er ennå ikke en plan. Subjektet kan sette seg et umiddelbart mål og utføre en handling for å nå det. Men en kompleks skapende handling forutsetter vanligvis mange mellomliggende mål som er knyttet til et mer overordnet mål.
Overordnet mål → System av delmål → System av handlinger → Resultat.
Hvis vi betegner det overordnede, integrerende målet med G*, delmålene med G₁…Gₙ og handlingene med A₁…Aₙ, får vi:
G* → {G₁, G₂, …, Gₙ} → {A₁, A₂, …, Aₙ} → R.
De enkelte målene får sin plass gjennom forholdet til helheten. Det er på dette nivået begrepet en plan begynner å oppstå.
Planen
En plan kan defineres som en organisert forestilling om en mulig framtidig tilstand og strukturen av veier for å virkeliggjøre den. Den forbinder et overordnet mål, rommet av tilgjengelige handlinger, mellomliggende tilstander og relasjonene mellom dem.
Forestilling om en framtidig helhet → Mål → Struktur av veier til virkeliggjøring → Samordnede handlinger → Resultat.
Vi betegner planen med symbolet D. Den kan da foreløpig framstilles som et system som inneholder det integrerende målet G*, handlingsrommet Ωₐ og relasjonene mellom handlinger og delmål Rₐ:
D = {G*, Ωₐ, Rₐ}.
I enklere notasjon:
M(G*) → D → {A₁, A₂, …, Aₙ} → R.
En plan skiller seg derfor fra et enkelt valg. Den innebærer organisering av mange årsaker i forhold til en helhet som ennå ikke er virkeliggjort.
Kausalitet fra helheten til delene
I en vanlig mekanisk beskrivelse følger vi hvordan én del påvirker en annen, og hvordan en rekke lokale vekselvirkninger fører til et resultat. I et målrettet system oppstår et ytterligere nivå: De enkelte handlingene får betydning i forhold til den forestilte helheten.
Forestillingen om helheten → Delmål → Enkeltstående handlinger.
Hvis vi betegner den forestilte helheten med M(G*), et delmål med Gᵢ og en handling med Aᵢ:
M(G*) → Gᵢ → Aᵢ.
Dette innebærer ikke at en framtid som ennå ikke eksisterer fysisk, virker bakover i tid. Det som virker kausalt, er forestillingen om den framtidige helheten som finnes i subjektet nå. Den fysiske prosessen besvarer spørsmålet «hvordan skjer handlingen?», mens målrettet kausalitet besvarer «hvorfor er nettopp denne handlingsrekkefølgen organisert slik?»
Plan og informasjon
En plan forutsetter en informasjonsstruktur: Handlinger må kunne skilles fra hverandre, relasjonene mellom dem må bevares, og de enkelte trinnene må ses i forhold til det overordnede målet.
Plan → Informasjonsmessig organisering av kausale handlinger.
Hvis vi betegner planens informasjonsstruktur med I_D:
D → I_D.
Men vi må bevare skillet vi tidligere har etablert:
Informasjon ≠ automatisk Plan.
For å snakke om en plan, kreves hele den kausale sekvensen:
Subjekt → Forestilling → Mål → Informasjonsmessig organisering av handlingen.
Skapende kausalitet
Et subjekt kan ikke bare velge mellom aktuelle tilstander som allerede finnes. Det kan organisere kausale prosesser slik at det oppstår en tilstand som tidligere ikke fantes i den aktuelle virkeligheten, selv om den var mulig.
Mulighetsrom → Subjekt → Organisering av handling → Ny aktuell tilstand.
Hvis vi betegner det nåværende mulighetsrommet med Ωₜ, subjektet med Cₛ, handlingen med A og den nye tilstanden med S_new:
Ωₜ → Cₛ → A → S_new.
Den nye tilstanden fantes da ikke i den aktuelle virkeligheten, men tilhørte mulighetsrommet.
S_new ∉ Rₜ, men S_new ∈ Ωₜ.
Denne typen kausalitet kan kalles skapende: Det mulige blir til det virkelige gjennom organisering av kausale prosesser.
Å skape noe nytt og å skape nye muligheter
Det finnes også et dypere nivå av skapende virksomhet. Subjektet kan endre selve systemet slik at det etter handlingen blir mulig å nå tilstander som ikke var tilgjengelige innenfor den tidligere organiseringen.
Opprinnelig mulighetsrom → Skapende handling → Utvidet mulighetsrom.
I symbolsk notasjon:
Ωₜ → handling → Ωₜ₊₁, der Ωₜ₊₁ ⊃ Ωₜ.
Skapende virksomhet kan følgelig handle ikke bare om å virkeliggjøre én tilstand, men også om å endre rommet av senere muligheter. Dette prinsippet skal vi vende tilbake til.
Tilbake til den primære entiteten
Vi kan nå stille spørsmålet om den primære entiteten på nytt. Dersom det ytterste grunnlaget virkelig har subjektlig kausalitet, må vi ikke bare undersøke om det kan velge, men om det finnes en målrettet organisering av aktualiseringen.
Primær subjektlig entitet → Skjelning mellom muligheter → Valg → Mål → Organisering av virkeliggjøring.
Hvis vi betegner den primære entiteten som subjektlig grunnlag med Cₛ, forestillingen om målet med M(G), planen med D, mulighetsrommet med Ω og den virkeliggjorte virkeligheten med R:
Cₛ → M(G) → D → Ω → R.
Først på dette nivået får begrepet Skaperen et mer fullstendig kausalt innhold: Ikke bare en første årsak, men et subjektlig kausalt grunnlag som kan relatere det mulige til et mål og organisere aktualiseringen i forhold til dette målet.
Men planen må fortsatt påvises
Den logiske muligheten for en slik modell beviser ennå ikke at den observerte virkeligheten faktisk er et resultat av en plan. Organisering kan ha forskjellig opphav.
Nødvendig følge av en grunnleggende struktur
eller
Selvorganisering
eller
Utvalg av stabile tilstander
eller
Subjektlig målrettet organisering
eller
Kombinasjon av flere nivåer av kausalitet.
Derfor kan ikke spørsmålet reduseres til «er verden så kompleks at den krever en Skaper?». Kompleksitet alene er ikke tilstrekkelig.
Det strengere spørsmålet er et annet: Finnes det egenskaper ved virkeligheten som en modell for målrettet kausalitet kan forklare på en nødvendig måte, men som en upersonlig kausal modell ikke kan forklare?
Mekanismen utelukker ikke en plan
Hvis en prosess er fullstendig beskrevet som en rekke kausale overganger, avgjør dette ennå ikke spørsmålet om en plan. Kunnskap om hver mekaniske overgang viser hvordan prosessen blir gjennomført, men bestemmer ikke i seg selv opphavet til organiseringen av hele sekvensen.
Fullstendig beskrivelse av mekanismen ≠ Svar på spørsmålet om organiseringens opphav.
Symbolsk kan mekanismen framstilles slik:
A → B → C → D.
Hvis en slik sekvens ble organisert av et subjekt i forhold til et mål, fjerner ikke kunnskapen om mekanismen målet. Men det motsatte er like viktig:
Mekanisme ≠ Motbevis mot en plan.
Mangelfull kunnskap om mekanismen ≠ Bevis for en plan.
Begge prinsippene må følges samtidig.
Plan og lovmessighet er forenlige
Hvis en plan finnes, følger det ikke at virkeligheten må virke i strid med stabile lovmessigheter. Tvert imot kan en varig plan forutsette stabile midler til virkeliggjøring.
Plan → Lovmessig struktur for virkeliggjøring → Prosesser → Resultat.
Hvis vi betegner planen med D, den lovmessige strukturen med L og resultatet med R:
D → L → prosesser → R.
At naturlover finnes, er derfor i seg selv verken et argument for fraværet av en plan eller for dens eksistens. Lovene beskriver stabile relasjoner. En plan, dersom den finnes, gjelder spørsmålet om det kausale grunnlaget for selve organiseringen av disse relasjonene.
Plan og utvikling
Et særlig viktig tilfelle oppstår når målet ikke er en fastlagt sluttilstand, men å bevare og utvide systemets evne til videre utvikling.
Opprinnelig tilstand → Utvikling → Nye tilstander → Utvidelse av mulighetsrommet.
I stedet for en bevegelse mot én endelig tilstand oppstår en åpen sekvens:
S₀ → S₁ → S₂ → … → utvidelse av Ω.
Da kan planen være rettet ikke mot produksjonen av et på forhånd ferdig resultat, men mot å skape et system som selvstendig kan åpne mulighetsrommet.
Dette endrer begrepet fullkommenhet. Et fullkomment system er ikke nødvendigvis et system som aldri endres mer. Dets fullkommenhet kan bestå i evnen til videre utvikling uten å ødelegge sitt eget kausale grunnlag.
Når det som skapes, selv blir en årsak
Det ytterste tilfellet av skapende kausalitet oppstår når resultatet av subjektets handling ikke bare er et objekt, men et nytt senter for kausalitet.
Skapende subjekt → Nytt selvstendig senter for kausalitet.
Hvis vi betegner det opprinnelige subjektet med Cₛ₀ og det framvoksende subjektet med Cₛ₁:
Cₛ₀ → Cₛ₁.
Hvis det nye senteret selvstendig kan skjelne mellom alternativer og velge, slutter det å være bare et passivt resultat og blir selv en del av virkelighetens kausale arkitektur.
Rom av alternativer → Nytt subjekt → Egen handling.
Ωᵥ → Cₛ₁ → A.
Hvis det i tillegg kan revurdere sine egne grunnlag for valg, oppstår kausal autonomi:
Grunnlag for handling → Refleksjon over grunnlaget → Endret grunnlag for handling.
Vₜ → Meta(Vₜ) → Vₜ₊₁.
Da er resultatet av skapelsen ikke bare en struktur, men et subjekt.
Planen om et selvstendig subjekt
Hvis målet er å skape en fullstendig forhåndsbestemt utfører, er det nok å gi vedkommende et fastlagt kausalt program. Men hvis målet er at et selvstendig subjekt skal oppstå, kreves en annen arkitektur.
Kilde → Dannelse av subjektet → Overført struktur, og samtidig: Nytt subjekt → Egen kausalitet.
I symbolsk form:
Cₛ₀ → Cₛ₁, og samtidig Cₛ₁ → A.
Oppgaven består følgelig ikke lenger i å overføre en ferdig handlingsrekkefølge. Det er nødvendig å skape evnen til selvstendig å forme kausale handlinger.
Å skape en handling ≠ Å skape en handlende.
Det overførte og det selvstendig bekreftede
Hvis et nytt subjekt mottar et grunnlag for handling fra sin kilde, er dette grunnlaget i utgangspunktet nedarvet. Så lenge subjektet ikke kan sammenligne det med et reelt alternativ, kan vi ikke fastslå om det å følge dette grunnlaget er subjektets eget kausale valg.
Overført grunnlag → Skjelning av alternativer → Selvstendig valg → Egen bekreftelse av grunnlaget.
Hvis vi betegner det opprinnelige grunnlaget med V₀ og dets selvstendig bekreftede form med V₀′:
V₀ → skjelning av alternativer → valg → V₀′.
V₀′ kan ha samme innhold som V₀, men dets kausale status er nå en annen: Opprinnelig var grunnlaget mottatt; etter fri skjelning er det bekreftet av subjektet selv.
Nedarvet kvalitet ≠ Selvstendig bekreftet kvalitet.
Nødvendigheten av et rom med alternativer
Det er nettopp her rommet av alternativer får en ny kausal betydning. Hvis subjektet bare har én tilgjengelig vei, kan dets etterlevelse av denne veien ikke skilles fra kausal forhåndsbestemmelse.
Eneste mulighet → Virkeliggjøring uten reelt valg.
|Ωᵥ| = 1.
Men hvis det finnes mer enn én reelt tilgjengelig mulighet, blir en prosess med egen kausal utvikling mulig:
Alternativ → Skjelning → Valg → Konsekvens → Erfaring → Bevisstgjøring.
|Ωᵥ| > 1.
Da kan en kvalitet slutte å være bare overført og bli et resultat av subjektets egen kausale bekreftelse.
Dette kapitlets grense
Her må vi stanse. Hvis planen forutsetter at et selvstendig subjekt skal oppstå, slutter rommet av alternativer å være et tilfeldig tillegg til systemet. Det kan vise seg å være en nødvendig betingelse for at kausal autonomi kan utvikles.
Men av dette kan vi ikke automatisk slutte at de motsetningene som observeres i verden, er skapt med nettopp dette formålet. To modeller må holdes atskilt.
Den første modellen: Den primære entiteten skaper direkte et rom av motstående kausale alternativer som betingelse for subjektets utvikling.
Den andre modellen: Den primære entiteten skaper muligheten for selvstendig kausalitet, mens de motstående kausale retningene oppstår innenfor denne friheten.
Disse modellene må ikke blandes sammen. Å skille mellom dem krever neste trinn i undersøkelsen.
Den neste grensen
Vår kausale sekvens er nå blitt dypere. Fra det overordnede spørsmålet om kausalitet har vi gått videre til subjektivitet, deretter til reelle alternativer, valg, mål, plan og skapende virksomhet.
Kausalitet → Subjektivitet → Alternativer → Valg → Mål → Plan → Skapende virksomhet.
Men hvis resultatet av skapelsen skal være et nytt selvstendig senter for kausalitet, fortsetter sekvensen:
Plan → Skapelse av et subjekt → Rom av alternativer → Selvstendig skjelning → Valg → Konsekvens → Egen bekreftelse av kvalitet.
Og her blir spørsmålet om planen for første gang knyttet til spørsmålet om intelligensens utvikling.
Vi har kommet fram til neste problem: Hvorfor trenger en selvstendig intelligens et reelt kausalt alternativ?
Svaret kan ikke lenger oppnås ved bare å undersøke mekanismen. Vi må undersøke selve arkitekturen for subjektets utvikling.
Her avslutter vi dette kapitlet.
Rommet av alternativer og intelligensens utvikling