VIRKELIGHETENS ARKITEKTUR
Kapittel VI. Den primære entitetens subjektivitet
Det grunnleggende veiskillet
I forrige kapittel kom vi fram til to prinsipielt forskjellige modeller for det ytterste grunnlaget. I den første er virkeligheten en nødvendig følge av det primære grunnlagets natur. I den andre oppstår spørsmålet om aktualisering av én mulighet framfor andre mellom grunnlaget og den aktuelle virkeligheten.
Primært grunnlag ⇒ Nødvendig virkelighetsrom.
C₀ ⇒ Ω.
Eller:
Primært grunnlag → Mulighetsrom → Aktualisering.
C₀ → Ω → aktualisering.
Den første modellen åpner for et upersonlig grunnlag. Den andre reiser spørsmålet om en annen type kausalitet. Det er nettopp her spørsmålet om den primære entitetens subjektivitet oppstår.
Men at det finnes mange muligheter, beviser ennå ikke at det finnes et subjekt. Vi må derfor fastslå hva som skiller subjektlig kausalitet fra upersonlig kausalitet.
Kausalitet innebærer ennå ikke subjektivitet
Enhver vekselvirkning har kausalitet. Én tilstand kan bidra til at en annen oppstår, men det følger ennå ikke av dette at den første er et subjekt.
Årsak → Endring av tilstand.
A → B.
En stein kan endre bevegelsen til en annen stein. Et felt kan endre tilstanden til en partikkel. Temperatur kan endre tilstanden til et stoff. I alle disse tilfellene forekommer kausal påvirkning, men vi forutsetter ingen subjektivitet.
Kausal evne ≠ Subjektivitet.
For at begrepet subjekt skal oppstå, kreves en ytterligere egenskap.
Nødvendig følge
I den enkleste upersonlige kausale strukturen fører tilstedeværelsen av et bestemt grunnlag, under gitte grunnleggende betingelser, entydig til en bestemt følge.
Grunnlag ⇒ Én eneste nødvendig følge.
A ⇒ B.
I et slikt system oppstår ikke spørsmålet om valg. Hvis det bare finnes én nødvendig fortsettelse, finnes det ingen alternativer.
Nødvendig kausalitet: én årsak → én nødvendig fortsettelse.
Hvis det primære grunnlaget er organisert nettopp slik, kan hele den grunnleggende virkeligheten være en nødvendig følge av dets natur.
Primært grunnlag ⇒ Virkelighetsrom.
C₀ ⇒ Ω.
I så fall kan det primære grunnlaget være det ytterste grunnlaget uten å være et subjekt. At det finnes en førsteårsak, er derfor ikke i seg selv tilstrekkelig for begrepet Skaperen.
Den første grensen for subjektivitet – tilstedeværelsen av alternativer
Situasjonen endres dersom ett kausalt grunnlag tillater mer enn én mulig fortsettelse.
Én opprinnelig tilstand → Flere mulige fortsettelser.
A → {B₁, B₂, B₃, …, Bₙ}.
Mengden av slike fortsettelser danner et rom av alternativer.
Rom av alternativer = mengden av faktisk tilgjengelige fortsettelser.
Ωᵥ = {B₁, B₂, B₃, …, Bₙ}.
Men at alternativer finnes, innebærer ennå ikke subjektivitet. Også en tilfeldig prosess kan ha flere mulige resultater.
Alternativer ≠ Subjektivitet.
Dette er en nødvendig betingelse for valg, men er ennå ikke valg i seg selv.
Tilfeldighet og valg
I en sannsynlighetsprosess kan hvert mulig resultat ha en bestemt sannsynlighet, og summen av sannsynlighetene for alle gjensidig utelukkende utfall er lik én.
P(Bᵢ); Σ P(Bᵢ) = 1.
Ett resultat virkeliggjøres fra mulighetsrommet.
Mulighetsrom → Sannsynlighetsbasert virkeliggjøring → Ett resultat.
Bᵣ ∈ Ωᵥ.
Men dette innebærer ikke at det finnes et subjekt. Tilfeldighet betyr at flere utfall er mulige uten et fastslått subjektlig grunnlag for å velge ett bestemt utfall.
Valg betyr noe annet: Alternativene må være skilt fra hverandre i forhold til et grunnlag for valget.
Rom av alternativer → Skjelning → Grunnlag for preferanse → Aktualisering av den valgte muligheten.
Det er først når et grunnlag for preferanse opptrer, at vi beveger oss utover ren tilfeldighet.
Skjelning
Et subjekt kan ikke velge mellom alternativer som det ikke kan skjelne fra hverandre. Hvis to alternativer ikke er forskjellige i en relasjon som er tilgjengelig for subjektet, finnes det ikke noe grunnlag for å foretrekke det ene framfor det andre.
Alternativer som ikke kan skilles fra hverandre → Intet grunnlag for valg.
B₁ ≡ B₂.
Valg forutsetter følgelig at alternativene er forskjellige.
B₁ ≠ B₂.
Men en fysisk forskjell er ikke nok. Forskjellen må få betydning i forhold til senteret som velger.
Forskjell i virkeligheten → Subjektets skjelning → Forskjellens betydning.
B₁ ≠ B₂ → M(B₁) ≠ M(B₂).
Her betegner M(Bᵢ) en forestilling som er skilt ut, eller betydningen av en mulig tilstand i forhold til senteret som velger. På dette nivået begynner kausaliteten å få kjennetegn på et indre forhold til det mulige.
Preferanse
Etter at alternativene er skilt fra hverandre, oppstår neste spørsmål: Hvorfor aktualiseres én mulighet framfor en annen? I en tilfeldig prosess kan svaret uttrykkes gjennom en sannsynlighetsfordeling. Ved subjektlig valg kreves et grunnlag for preferanse.
Alternativer som er skilt fra hverandre → Grunnlag for preferanse → Valgt mulighet.
La oss betegne grunnlaget for preferanse med symbolet V. Da får forskjellige muligheter ulik betydning i forhold til dette grunnlaget.
V(B₁) ≠ V(B₂).
I kompakt form kan subjektlig valg framstilles slik:
Rom av alternativer → Skjelning → Grunnlag for preferanse → Virkeliggjort mulighet.
Ωᵥ → M → V → Bᵣ.
Resultatet bestemmes da ikke bare av ytre vekselvirkning mellom tilstander, men også av deres forhold til et indre grunnlag for valget.
Senteret for kausalitet
Hvis alternativene innenfor et system blir vurdert opp mot et indre grunnlag for preferanse, oppstår begrepet et kausalt senter.
Rom av alternativer → Kausalt senter → Virkeliggjort handling.
Ωᵥ → Cₛ → Bᵣ.
Men det kausale senteret må ikke bare være en kanal som formidler ytre kausalitet. Hvis hele dets tilstand er fullstendig og entydig bestemt av en forutgående kjede, gjenstår spørsmålet: Er det et selvstendig subjekt eller bare en kompleks mekanisme?
Ytre årsakskjede ⇒ Senter ⇒ Resultat.
A₋₂ ⇒ A₋₁ ⇒ Cₛ ⇒ Bᵣ.
For subjektivitet er det derfor ikke nok å behandle alternativer internt. Vi må spørre: Kan senteret være kilden til sitt eget grunnlag for handling?
Automat og subjekt
Et komplekst system kan oppfatte, huske, sammenligne, forutsi, lære og velge handling ut fra et gitt kriterium. Alt dette er fortsatt logisk forenlig med en automat.
Hvis kriteriet for valg er fullstendig gitt, og systemet ikke selv kan stille spørsmål ved det, forblir systemets kausalitet begrenset av dette grunnlaget.
Uforanderlig målgrunnlag → Analyse av alternativer → Optimalisering → Handling.
V = const.; Ωᵥ → analyse → max V → handling.
Systemet kan endre strategi, men hvis grunnlaget for valget forblir uendret og utilgjengelig for systemet selv, skjer endringen fortsatt innenfor en allerede fastlagt målfunksjon.
Endring av framgangsmåten for å oppnå et mål ≠ Endring av selve grunnlaget for målformuleringen.
Kausal autonomi
Et strengere kriterium for subjektivitet oppstår når systemet kan gjøre ikke bare mulige handlinger, men også selve grunnlaget for hvorfor det handler, til gjenstand for skjelning.
Hvis systemet bare velger den beste måten å oppnå et uforanderlig mål på, forblir det innenfor et gitt grunnlag.
Gitt grunnlag → Flere handlinger → Valg av framgangsmåte → Handling.
Vₜ → {A₁, A₂, …, Aₙ} → Aᵣ.
Men hvis systemet kan undersøke sitt eget grunnlag, sammenligne det med et alternativt grunnlag og endre selve «hvorfor» bak handlingen, oppstår en dypere form for kausalitet.
Grunnlag for handling → Refleksjon over grunnlaget → Rom av alternative grunnlag → Nytt grunnlag.
Vₜ → Meta(Vₜ) → Ωᵥ(V) → Vₜ₊₁.
Slik oppstår kausal autonomi.
Subjektets minimale struktur
Vi kan nå formulere en arbeidsmodell for subjektivitet gjennom fire sammenknyttede evner.
I. Skjelning. Subjektet må ha mer enn én faktisk tilgjengelig tilstand eller handlingsvei.
Rommet av alternativer inneholder mer enn én mulighet.
|Ωᵥ| > 1.
II. Relatering. Mulighetene må kunne skilles fra hverandre i forhold til subjektets indre grunnlag.
Forskjellige muligheter → Forskjellig betydning for subjektet.
M(B₁) ≠ M(B₂).
III. Valg. Subjektet må kunne aktualisere én mulighet framfor andre.
Rom av alternativer → Grunnlag for valg → Virkeliggjort mulighet.
Ωᵥ → V → Bᵣ.
IV. Refleksjon over grunnlaget. Subjektet må kunne rette skjelningen mot sitt eget grunnlag for valget.
Gjeldende grunnlag → Refleksjon → Endret grunnlag.
Vₜ → Meta(Vₜ) → Vₜ₊₁.
Samlet får subjektlig kausalitet følgende meningsmessige struktur:
Rom av alternativer → Skjelning → Relatering → Valg → Handling → Konsekvens → Tilbakekobling → Refleksjon over grunnlaget.
Dette er ennå ikke en fullstendig definisjon av bevissthet, men gjør det mulig å skille subjektlig kausalitet fra en enkel mekanisk overgang.
Tilbake til den primære entiteten
Vi kan nå vende tilbake til spørsmålet om den primære entiteten. Hvis hele virkeligheten er den eneste nødvendige følgen av det primære grunnlagets natur, er subjektivitet ikke nødvendig for å forklare virkelighetens eksistens.
Primært grunnlag ⇒ Én eneste mulig virkelighet.
C₀ ⇒ Ω.
Men hvis det grunnleggende grunnlaget tillater flere virkelig mulige varianter av virkeligheten, mens én bestemt virkeliggjøring er aktuell, oppstår spørsmålet: Hvorfor ble nettopp denne virkeliggjort?
Rom av mulige verdener eller strukturer → Bestemt aktuell virkeliggjøring.
Ω₀ = {Ω₁, Ω₂, …, Ωₙ}; Ωᵣ ∈ Ω₀.
Heller ikke dette beviser subjektivitet. Et nødvendig, men skjult grunnlag, en tilfeldig aktualisering eller en subjektlig aktualisering er mulige forklaringer.
Det mulige → Nødvendighet / Tilfeldighet / Subjektlig valg → Det virkelige.
At et bestemt univers eksisterer, er derfor ennå ikke tilstrekkelig til å velge mellom disse modellene.
Kan et upersonlig grunnlag frambringe et subjekt?
Innenfor den virkeligheten vi observerer, finnes det minst én klasse av systemer som vi direkte stiller spørsmålet om subjektivitet for: mennesket. Vi bruker ikke dette som bevis for det primære grunnlagets natur, men det skaper et viktig kausalt problem.
Hvis det opprinnelige grunnlaget er fullstendig upersonlig, må vi forstå hvordan subjektlig kausalitet kan oppstå innenfor den avledede virkeligheten.
Upersonlig grunnlag ⇒ Virkelighetsrom ⇒ Fysiske prosesser ⇒ Systemer som gjør krav på subjektivitet.
Cᵢ ⇒ Ω ⇒ fysiske prosesser ⇒ systemer som gjør krav på subjektivitet.
Det finnes ingen logisk motsigelse her: En mer kompleks egenskap kan oppstå på et organisasjonsnivå uten å finnes hos systemets enkelte elementer.
At subjekter eksisterer innenfor virkeligheten ≠ Automatisk bevis for at det primære grunnlaget er subjektlig.
Men spørsmålet gjenstår: Kan kausal autonomi virkelig oppstå fra et system der det på grunnleggende nivå ikke finnes noen kausal autonomi?
Framveksten av et nytt kausalt nivå
La oss anta at et upersonlig grunnleggende system kan frambringe en struktur som har subjektlig kausalitet.
Upersonlig grunnlag ⇒ Virkelighetsrom ⇒ Nytt subjektlig senter.
Cᵢ ⇒ Ω ⇒ Cₛ.
Hvis det nye senteret virkelig har kausal autonomi, oppstår det en ny type kausalitet i virkeligheten.
Nødvendig kausalitet → Subjektlig kausalitet.
En slik overgang er logisk mulig bare dersom virkelighetens opprinnelige struktur tillater at denne egenskapen oppstår.
Primært grunnlag → Mulighetsrom forenlig med framveksten av subjektivitet.
C₀ → Ω; Cₛ ∈ Ω.
Foreløpig følger bare én ting av dette: Det primære grunnlaget tillater en virkelighet der subjektivitet er mulig. En sterkere slutning krever ytterligere begrunnelse.
Det potensielle og det aktuelle
At en egenskap er mulig innenfor et system, innebærer ikke at den allerede finnes i systemets grunnlag i samme form. En bestemt struktur kan være tillatt av systemets regler, men først oppstå gjennom en særskilt organisering av elementene.
At en egenskap er mulig ≠ At egenskapen faktisk finnes i det primære grunnlaget.
muligheten for Q ≠ faktisk forekomst av Q i C₀.
Dette gjør det umulig å slutte automatisk at eksistensen av et subjekt beviser direkte subjektivitet hos den primære entiteten.
Men det finnes også en motsatt begrensning: Hvis det primære grunnlaget er det fullstendige grunnlaget for mulighetsrommet, må muligheten for at subjektivitet kan oppstå, være forenlig med selve strukturen i dette rommet.
Hvis en egenskap er mulig innenfor virkelighetsrommet, tilhører muligheten for at den kan oppstå, dette rommets arkitektur.
Q ∈ Ω ⇒ muligheten for Q ligger i strukturen til Ω.
Opprinnelsen til subjektivitet blir følgelig en del av spørsmålet om selve mulighetsrommets natur.
Det erkjennende subjektet
Et subjekt handler ikke bare. Det kan danne seg en forestilling om virkeligheten og deretter innlemme seg selv i denne forestillingen.
Virkelighet → Modell av virkeligheten.
R → M(R).
Virkeligheten og subjektet selv → Modell av virkeligheten som omfatter subjektet.
R → M(R, S).
Deretter oppstår en refleksiv form for erkjennelse: Subjektet gjør seg selv til gjenstand for erkjennelse.
Subjekt → Forestilling om seg selv.
S → M(S).
Dette er særlig viktig for subjektiviteten, fordi en endring av valggrunnlaget uten refleksjon fortsatt kan være en omstrukturering som er betinget utenfra.
Grunnlag for valg → Forestilling om grunnlaget → Vurdering → Endring av grunnlaget.
V → M(V) → vurdering av V → endring av V.
Selverkjennelse som kausal handling
Hvis subjektet kan erkjenne sine egne grunnlag, slutter erkjennelsen å være bare en passiv gjenspeiling av verden. Den kan forandre den som erkjenner.
Subjekt → Selverkjennelse → Endring av subjektet → Ny tilstand hos subjektet.
S → M(S) → endring av S → S′.
På et dypere nivå kan subjektet undersøke og endre selve grunnlaget for sin egen kausalitet.
Grunnlag for handling → Bevisstgjøring av grunnlaget → Skjelning → Nytt grunnlag for handling.
Vₜ → M(Vₜ) → skjelning → Vₜ₊₁.
En automat endrer tilstand i samsvar med sin arkitektur. Et subjekt kan i ytterste tilfelle gjøre selve arkitekturen for sin egen målformulering til gjenstand for forvandling.
Kan det primære grunnlaget ha en slik struktur?
Nå kan spørsmålet formuleres mer presist. I stedet for det ubestemte «Er det primære grunnlaget intelligent?» må vi undersøke konkrete kjennetegn.
Har det primære grunnlaget et rom av alternativer? Kan mulige virkeliggjøringer skilles fra hverandre? Finnes det et grunnlag for preferanse? Skjer aktualiseringen i forhold til dette grunnlaget? Finnes det et eget senter for kausalitet?
Alternativer → Skjelning → Preferanse → Aktualisering → Eget kausalt senter.
Hvis disse egenskapene virkelig tilhører det primære grunnlaget, får det kjennetegn på subjektlig kausalitet.
C₀ → Cₛ.
Hvis virkeligheten derimot følger fullstendig av det primære grunnlaget som én eneste nødvendig følge, er subjektivitet ikke nødvendig for å forklare virkelighetsrommets eksistens.
C₀ ⇒ Ω.
Det er nettopp her den virkelige grensen mellom de to modellene går.
Hva som kan skille modellene fra hverandre
Vi kan ikke velge den subjektlige modellen bare fordi den er psykologisk lettere å forstå for mennesket. Vi kan heller ikke velge den upersonlige modellen bare fordi den virker enklere. Vi må lete etter egenskaper ved virkeligheten som faktisk skiller disse forklaringene.
Upersonlig grunnlag ↔ Sammenligning av forklaringskraft ↔ Subjektlig grunnlag.
Hvis begge modellene forklarer det observerte like godt, vil det være for tidlig å foretrekke den ene.
Hvis det derimot avdekkes en egenskap som krever skjelning av muligheter, valg mellom dem og en stabil retning for aktualisering, får den subjektlige hypotesen et ytterligere kausalt grunnlag. Men også da må vi utelukke muligheten for en upersonlig mekanisme som kan frambringe det samme resultatet.
Retning er ennå ikke et mål
Et system kan bevege seg stabilt mot en bestemt tilstand som følge av sin egen indre dynamikk. En slik retning betyr ennå ikke at sluttilstanden på forhånd var forestilt som et mål.
Vedvarende retning → Sluttilstand.
S₁ → S₂ → S₃ → S*.
Vi må derfor skille mellom vedvarende retning og målformulering.
Vedvarende retning ≠ Målformulering.
Et mål krever en sterkere kausal struktur: Det mulige resultatet må være forestilt, foretrukket og danne grunnlag for organiseringen av handlingen.
Forestilling om et mulig resultat → Preferanse → Organisering av handlingen i forhold til resultatet.
Derfor må spørsmålet om en plan komme etter spørsmålet om subjektivitet, ikke foran det.
Grensen for det vi har fastslått
På dette stadiet har vi ennå ikke bevist subjektiviteten til den primære entiteten. Men vi har nå definert langt mer presist hva som må fastslås.
Det er ikke nok å påvise at det finnes kausalitet, orden, informasjonsstruktur eller til og med mange muligheter.
Mulighet → Skjelning → Preferanse → Valg → Aktualisering.
Det må fastslås om det finnes grunnlag for å betrakte denne rekkefølgen som en grunnleggende egenskap ved det primære grunnlaget.
Samtidig reiser eksistensen av erkjennende og potensielt kausalt autonome subjekter innenfor virkeligheten et annet spørsmål: Hvor kommer selve muligheten for subjektivitet fra?
Grunnlaget for aktualisering av virkeligheten og grunnlaget for framveksten av subjektlig kausalitet innenfor virkeligheten.
Disse to undersøkelseslinjene møtes. Den videre undersøkelsen må vise om subjektivitet bare er en avledet egenskap ved verden eller tilhører et dypere nivå av dens kausale arkitektur.
Det neste spørsmålet
Undersøkelsen begynte med en enkel kausal overgang fra én tilstand til en annen. Deretter kom vi fram til spørsmålet om det primære grunnlaget for mulighetsrommet. Nå skiller vi mellom to grunnleggende modeller.
Primært grunnlag ⇒ Nødvendig virkelighet.
C₀ ⇒ Ω.
Eller:
Subjektlig primært grunnlag → Virkelighetsrom.
Cₛ → Ω.
Men selv om subjektiviteten til det primære grunnlaget skulle bli fastslått, ville det ennå ikke være nok for begrepet en plan. Subjektivitet innebærer muligheten til valg. En plan krever et grunnlag for hvorfor valget foretas.
Subjekt → Valg → Grunnlag for valg → Mål.
Først hvis denne rekkefølgen består en kausal analyse, blir det mulig å gå videre fra begrepet den primære entiteten som subjekt til begrepet dens målformulering.
Her avslutter vi dette kapitlet.
Målformulering og plan