VIRKELIGHETENS ARKITEKTUR
Kapittel V. Skaperen. Erkjennelsens ytterste grense
Fra grunnlaget til dets natur
I forrige kapittel kom vi fram til begrepet et ytterste kausalt grunnlag. For å betegne det nøytralt innførte vi symbolet C₀. Denne betegnelsen sier ennå ingenting om et slikt grunnlags natur.
Vi hevdet ikke at det primære grunnlaget er Skaperen. Vi hevdet ikke at det har intelligens. Vi tilskrev det verken vilje, formål eller en plan.
Vi stilte bare det ytterste kausale spørsmålet: Finnes det et grunnlag for selve muligheten for fysisk virkelighet?
Det ytterste kausale spørsmålet → Grunnlaget for muligheten for fysisk virkelighet.
Nå må vi ta neste skritt. Hvis et slikt grunnlag eksisterer, hva kan vi da si om det ut fra selve strukturen i problemet vi undersøker, og ikke ut fra tradisjon eller et verdensbilde vi har godtatt på forhånd?
Det er nettopp her grensen går mellom begrepet førsteårsak og begrepet Skaperen.
Det primære grunnlaget kan ikke være et vanlig objekt
Hvis det primære grunnlaget er enda et objekt innenfor virkeligheten som allerede eksisterer, er ikke problemet løst. Da tilhører det selv et eksisterende mulighetsrom, og spørsmålet om grunnlaget for dette rommet oppstår.
Hvis det primære grunnlaget er et element i mulighetsrommet, trengs det et grunnlag for selve mulighetsrommet.
C₀ ∈ Ω → spørsmål: Hvorfor eksisterer Ω?
Det ytterste grunnlaget kan derfor ikke bare være én av tilstandene innenfor det systemet hvis grunnlag det skal forklare.
Ytterste grunnlag ≠ Vanlig tilstand innenfor mulighetsrommet.
C₀ ≠ Sᵢ ∈ Ω.
Dette betyr ikke at det primære grunnlaget nødvendigvis befinner seg et sted «utenfor rommet» i fysisk forstand. Det dreier seg om kausal status: Det kan ikke få sitt grunnlag utelukkende fra det systemet hvis eksistens det skal forklare. Ellers blir forklaringen sirkulær.
Årsaken til mulighetsrommet
Fram til nå har vi undersøkt enkelttilstander innenfor mulighetsrommet. Nå retter vi det kausale spørsmålet mot selve mulighetsrommet.
Fra spørsmålet «Hvorfor oppstod denne tilstanden?» → til spørsmålet «Hvorfor eksisterer selve rommet av mulige tilstander?»
I symbolsk framstilling tilhører en enkelt tilstand mulighetsrommet:
Sᵢ ∈ Ω.
Nå retter det kausale spørsmålet seg mot Ω:
Ytterste grunnlag → Mulighetsrom.
C₀ → Ω.
Pilen betyr her ikke en vanlig tidsmessig overgang. Vi hevder ikke at det primære grunnlaget først eksisterte i tid, og at mulighetsrommet deretter oppstod. Tiden selv kan tilhøre den fysiske strukturen vi forsøker å forklare.
Relasjonen uttrykker en kausal eller ontologisk avhengighet: Mulighetsrommets eksistens har sitt grunnlag i det primære grunnlaget.
Systemets grunnlag ≠ Endring av tilstand innenfor systemet.
Dette er prinsipielt forskjellig fra en vanlig overgang fra én tilstand til en annen:
S₁ → S₂.
Hva det ytterste grunnlaget må forklare
Hvis det primære grunnlaget virkelig er grunnlaget for fysisk virkelighet, er det ikke nok å forklare eksistensen av ett enkelt objekt. Vi må undersøke selve virkelighetens arkitektur.
Fysisk virkelighet forutsetter i det minste at tilstander kan skilles fra hverandre, et rom av mulige tilstander, relasjoner mellom dem, lovmessige overganger, muligheten for stabile strukturer og muligheten for endring.
Muligheten til å skjelne + Mulighetsrom + Lovmessigheter + Tilstander + Overganger.
For å uttrykke dette kompakt betegner vi mulighetsrommet med Ω, lovmessighetene med L, tilstandene med S og overgangene med T:
C₀ → {Ω, L, S, T}.
Denne framstillingen er ikke en fysisk formel. Den fastslår bare strukturen i spørsmålet. Hvis et ytterste grunnlag eksisterer, må det gjelde ikke bare enkelte hendelser, men selve muligheten for at hendelser, forskjeller og relasjoner kan eksistere.
Et upersonlig grunnlag
Den første alvorlige muligheten er at det primære grunnlaget er upersonlig. Det kan være et grunnleggende prinsipp, en nødvendig struktur eller en ytterste orden i virkeligheten.
Upersonlig primært grunnlag ⇒ Virkeligheten som en nødvendig følge av dets natur.
La oss betegne et upersonlig kausalt grunnlag med Cᵢ. Da får vi:
C₀ = Cᵢ; Cᵢ ⇒ Ω.
Tegnet for nødvendig følge uttrykker her ikke et valg, men nødvendighet: Hvis et slikt grunnlag eksisterer, følger den tilsvarende strukturen i virkeligheten av dets natur.
En slik modell er logisk mulig. Derfor er det foreløpig ikke tillatt å gå direkte fra det ytterste grunnlaget til Skaperen.
Ytterste grunnlag ≠ automatisk Skaperen.
Mellom disse begrepene mangler det et nødvendig mellomledd.
Nødvendighet og mulighet
Hvis et upersonlig primært grunnlag nødvendigvis frambringer bare ett virkelighetsrom, er en alternativ grunnleggende struktur umulig.
Primært grunnlag ⇒ Ett eneste mulig virkelighetsrom.
C₀ ⇒ Ω₁; ¬Ω₁ — umulig.
I en slik modell velges ikke virkeligheten blant alternativer, men er en nødvendig følge.
Men en annen struktur er også logisk mulig: Det grunnleggende grunnlaget kan være forenlig med flere mulighetsrom.
Primært grunnlag ⇒ Flere grunnleggende tillatte mulighetsrom.
C₀ ⇒ {Ω₁, Ω₂, Ω₃, …}.
Da oppstår et nytt spørsmål. Hvis alle de tillatte alternativene nødvendigvis virkeliggjøres, får vi én type modell. Hvis bare en del av det mulige virkeliggjøres, må vi avklare hva som bestemmer aktualiseringen.
Mengden av det mulige → ? → Det virkelige.
Mulighetsrommet forklarer ennå ikke det virkelige
At det finnes et rom av mulige tilstander, besvarer spørsmålet om hva som kan eksistere. Men den observerte virkeligheten krever enda et faktum: Én av mulighetene er aktuell.
Mulighetsrom → Grunnlag for aktualisering → Virkelig tilstand.
Hvis vi betegner mulighetsrommet med Ω og den virkeliggjorte tilstanden med Sᵣ:
Ω = {S₁, S₂, S₃, …, Sₙ}; Sᵣ ∈ Ω.
Muligheten for en bestemt tilstand og dens faktiske eksistens er ikke det samme.
Det mulige → ? → Det virkelige.
Ω → ? → Sᵣ.
Spørsmålstegnet er vesentlig her. Vi vet ennå ikke om det kreves et eget grunnlag for aktualisering. Aktualiseringen kan bestemmes av nødvendige lover, virkeliggjøring av alle tillatte tilstander, en tilfeldig prosess eller et annet grunnlag. På dette stadiet må alle mulighetene forbli åpne.
Tilfeldighet er ikke et subjekt
Hvis aktualiseringen beskrives ved hjelp av sannsynlighet, kan hver mulig tilstand ha en ikke-null sannsynlighet for å bli virkeliggjort.
P(Sᵢ) > 0.
Sannsynligheten karakteriserer fordelingen av mulige resultater. Men sannsynligheten er ikke i seg selv et handlende subjekt og velger ikke en tilstand i subjektlig forstand.
Sannsynlig virkeliggjøring ≠ Målrettet valg.
Disse prosessene kan gi samme observerte resultat, men representerer forskjellige former for kausalitet. At en bestemt tilstand eksisterer, gjør det derfor ikke i seg selv mulig å fastslå mekanismen for dens aktualisering.
Seleksjon og valg
Et resultat kan oppstå gjennom seleksjon uten at det finnes et subjekt som på forhånd har satt resultatet som mål. Noen varianter kan bevares mens andre forsvinner som følge av selve strukturen i vekselvirkningene.
Mange varianter → Vekselvirkning og seleksjon → Bevart variant.
Dette er seleksjon. Valg har en annen kausal struktur.
Forestilling om alternativer → Preferanse → Valg → Virkeliggjøring.
Følgelig:
Seleksjon ≠ Valg.
Seleksjon kan finne sted innenfor et upersonlig kausalt system. Valg forutsetter evnen til å skjelne mellom alternativer i forhold til et grunnlag for preferanse.
Det er nettopp her muligheten for å stille spørsmålet om det primære grunnlagets subjektivitet først oppstår. Men foreløpig bare for å stille spørsmålet.
Hva subjektlig kausalitet betyr
Subjektlig kausalitet kan ikke defineres ganske enkelt som evnen til å endre noe. Enhver fysisk vekselvirkning endrer et systems tilstand.
Kausal påvirkning → Endring av tilstand ≠ Subjektivitet.
A → B.
Subjektlig kausalitet krever en mer sammensatt struktur: et rom av alternativer, evnen til å skjelne mellom dem, en preferanse og aktualisering av én mulighet.
Rom av alternativer → Skjelning → Preferanse → Valg → Handling.
La oss betegne rommet av tilgjengelige alternativer med Ωᵥ. Da kan vi kort skille mellom upersonlig og subjektlig kausalitet slik:
Upersonlig kausalitet: Grunnlag ⇒ Nødvendig følge.
A ⇒ B.
Subjektlig kausalitet: Grunnlag → Flere forskjellige muligheter → Valgt virkeliggjøring.
A → {B₁, B₂, …, Bₙ} → Bᵣ.
I det andre tilfellet må vi forklare grunnlaget for overgangen fra mengden av muligheter til en bestemt virkeliggjøring.
Intelligens er ennå ikke bevist
Her er det særlig lett å gjøre et logisk sprang. Selv om vi har oppdaget en ordnet virkelighet, følger det ikke automatisk at Intelligens er årsaken til den.
Orden ≠ Bevis for et subjekt.
Orden kan være en egenskap ved selve den grunnleggende strukturen. På samme måte er verdens matematiske beskrivbarhet ennå ikke et direkte bevis for en plan.
Den viser at virkeligheten har en stabil struktur som tillater erkjennelse. Dette er en svært vesentlig egenskap, men den kausale opprinnelsen til denne egenskapen må fortsatt undersøkes.
Vi må bare gå videre gjennom de egenskapene som faktisk krever en forklaring.
Informasjon og muligheten til å skjelne
Informasjon er umulig uten at det finnes forskjeller som kan skjelnes. Hvis to tilstander i alle henseender er umulige å skjelne fra hverandre, finnes det ingen forskjell mellom dem som kan bære informasjon.
Forskjell → Relasjon → Stabilitet i forskjellen → Informasjonsstruktur.
Fysisk virkelighet er dermed ikke bare eksisterende, men også mulig å skjelne i. I den kan det finnes tilstander, tilstander har relasjoner, og relasjonene kan bevares. Slik blir struktur, informasjon og erkjennelse mulig.
Spørsmålet om det primære grunnlaget får derfor enda et nivå: Hvorfor tillater virkelighetens grunnlag forskjeller som kan skjelnes, og en stabil organisering?
Men vi må bevare grensen:
Informasjonsstruktur ≠ automatisk Budskap eller Plan.
Et budskap forutsetter en kilde, et innhold og et forhold til et mottakende subjekt. Informasjon i mer grunnleggende forstand kan bety at tilstander objektivt kan skilles fra hverandre. At informasjon finnes, beviser derfor ikke i seg selv at den har en opphavsperson.
Erkjennbarheten vender tilbake som et kausalt spørsmål
Nå kan vi vende tilbake til spørsmålet som ble stilt tidligere: Hvorfor er universet overhodet erkjennbart? Vi har allerede fastslått et samsvar mellom virkelighetens struktur og erkjennelsens struktur. Nå blir dette samsvaret en del av den kausale undersøkelsen.
Virkelighet → Lovmessighet → Erkjennbarhet.
Samtidig oppfatter den erkjennende Intelligensen forskjeller, bygger modeller og avdekker lovmessigheter.
Intelligens → Persepsjon → Skjelning → Modell → Forståelse av lovmessigheten.
Mellom disse sidene finnes det en faktisk sammenkobling:
Erkjennbar struktur ↔ Erkjennende Intelligens.
Opphavet til denne sammenkoblingen er foreløpig et åpent spørsmål. Den kan være en følge av selve virkelighetens organisering, historien om hvordan det erkjennende vesenet oppstod innenfor den, eller et dypere felles grunnlag. Ingen av disse mulighetene kan utelukkes ut fra erkjennbarheten alene.
To ytterste former for kausalitet
Undersøkelsen gjør det nå mulig å formulere et grunnleggende veiskille.
Det ytterste grunnlaget kan være upersonlig: Da er virkelighetens struktur en nødvendig følge av dets natur.
Upersonlig grunnlag ⇒ Virkelighetsrom.
Cᵢ ⇒ Ω.
Eller det ytterste grunnlaget kan ha subjektlig kausalitet: Da er mulighetsrommet knyttet til en kausalitet som kan skjelne mellom alternativer og aktualisere en bestemt mulighet.
Subjektlig grunnlag → Mulighetsrom → Valg → Virkeliggjort virkelighet.
Cₛ → Ω → valg → R.
Men dette skjemaet er foreløpig bare en logisk modell. Vi må undersøke om selve virkelighetens struktur gir grunnlag for å foretrekke den andre modellen framfor den første.
Hvor begrepet Skaperen kommer inn
Nå kan vi for første gang gi begrepet Skaperen en presis plass i undersøkelsen.
Vi kan ikke kalle en ukjent årsak, en første tilstand, en grunnleggende lov eller automatisk ethvert ytterste grunnlag for Skaperen.
Begrepet Skaperen får et bestemt innhold først når det ytterste grunnlaget har kjennetegn på subjektlig skapende kausalitet.
Ytterste grunnlag → Subjektivitet → Skjelning av det mulige → Valg → Aktualisering.
I symbolsk form begynner denne forskningsmessige overgangen med C₀ og krever en begrunnelse for grunnlagets subjektlige karakter:
C₀ → Cₛ.
Først etter at denne rekkefølgen er begrunnet, kan vi stille neste spørsmål: Finnes det et formål med aktualiseringen? Og først spørsmålet om formål åpner veien mot begrepet en plan.
Førsteårsak ≠ automatisk Skaperen.
Førsteårsak + Subjektlig skapende kausalitet → Begrepet Skaperen.
Erkjennelsens ytterste grense
Hvis det primære grunnlaget er grunnlaget for rom, tid, materie og fysiske lovmessigheter, kan vi ikke kreve at det nødvendigvis skal kunne observeres som et vanlig objekt innenfor det samme fysiske systemet.
Men det følger ikke av dette at vi kan påstå hva som helst om det.
Tvert imot: Jo lenger undersøkelsen beveger seg utenfor direkte observasjon, desto strengere må kravene til logikken bli.
Det observerte → Det utledede → Det hypotetiske → Det ukjente.
Det ytterste grunnlaget kan være utilgjengelig for direkte observasjon, men de antatte følgene av forskjellige modeller kan være ulike.
Derfor skal spørsmålet om Skaperen verken bli et trosutsagn i stedet for en undersøkelse eller avvises som et mulig forskningsspørsmål fordi direkte observasjon mangler. Det gjelder virkelighetens ytterste kausale arkitektur.
Grensen for begrepet Skaperen
På dette stadiet kan vi bare si følgende. Hvis det finnes et primært grunnlag, må det være grunnlaget ikke for én enkelt tilstand, men for selve muligheten for kausal virkelighet.
Hvis dette grunnlaget er upersonlig, følger ikke begrepet Skaperen av det.
Upersonlig primært grunnlag → Ytterste kausalitet uten nødvendigvis å forutsette begrepet Skaperen.
Hvis det derimot blir fastslått at overgangen fra det mulige til det virkelige krever subjektlig kausalitet, endres karakteren til det primære grunnlaget i modellen vår.
Primært grunnlag → Subjektlig primært grunnlag.
C₀ → Cₛ.
Først da finnes det grunnlag for å snakke om Skaperen i en strengt kausal og ikke opprinnelig religiøs forstand.
Cₛ = Skaperen — bare dersom subjektlig skapende kausalitet er bevist.
Men heller ikke her er undersøkelsen fullført. Nye spørsmål oppstår: Hva innebærer subjektiviteten til den primære entiteten? Har den frihet? Finnes det flere virkelig mulige alternativer? Hvis det finnes valg, på hvilket grunnlag foretas det? Hvis det finnes et grunnlag for valg, oppstår et formål? Hvis det finnes et formål, finnes det en plan?
Vi har ennå ikke rett til å besvare disse spørsmålene på forhånd. Men nå oppstår de ut fra selve den kausale strukturen i problemet vi har stilt.
Den neste grensen
Vi kan nå uttrykke hele veien vi har fulgt, med ord. Vi begynte med den observerte virkeligheten, fant stabile lovmessigheter, gikk videre til spørsmålet om kausalitet og deretter til mulighetsrommet og dets ytterste grunnlag. Så oppstod spørsmålet om selve grunnlagets karakter: Er det upersonlig eller subjektlig?
Observasjon → Lovmessighet → Kausalitet → Mulighetsrom → Ytterste grunnlag → Grunnlagets karakter → Upersonlig eller subjektlig kausalitet.
Vi begynte ikke med Skaperen. Derfor må begrepet Skaperen fortsatt ikke være et utgangsaksiom, men et mulig resultat av undersøkelsen av den ytterste kausalitetens karakter.
Det sentrale veiskillet ligger fortsatt foran oss.
Den første modellen: Primært grunnlag ⇒ Virkelighetsrom som en nødvendig følge.
C₀ ⇒ Ω.
Den andre modellen: Primært grunnlag → Mulighetsrom → Aktualisering.
C₀ → Ω → aktualisering.
Den første strukturen tillater et upersonlig nødvendig grunnlag. Den andre åpner spørsmålet om subjektivitet.
For å komme videre må vi undersøke ikke navnet på det primære grunnlaget, men hvilke egenskaper som faktisk følger av at en strukturert, skjelnelig, erkjennbar og aktualisert virkelighet eksisterer.
Det er nettopp her spørsmålet om Skaperen for første gang blir et spørsmål om kausalitet, ikke om tradisjon.
Her avslutter vi dette kapitlet.