VIRKELIGHETENS ARKITEKTUR
Kapittel IV. Kausalitetens grense
Hvor slutter forklaringen?
I forrige kapittel undersøkte vi kausalitet innenfor virkeligheten: hendelser, vekselvirkninger, lovmessigheter og dypere grunnlag som gjør disse vekselvirkningene mulige. Nå oppstår det ytterste spørsmålet: Kan den kausale forklaringen fortsette uten ende, eller kommer den uunngåelig til en grense der det kreves en annen type grunnlag?
Hendelse → Vekselvirkning → Lovmessighet → Grunnlag.
Kausalitetens grense er ikke stedet der vi slutter å stille spørsmål. Det er stedet der selve spørsmålets karakter endres.
Årsaken innenfor systemet
En vanlig årsak forklarer en endring innenfor et system som allerede eksisterer. For at én tilstand skal gå over i en annen, må tilstandene selv, relasjonene mellom dem og muligheten for overgangen allerede eksistere.
Eksisterende system + Kausal vekselvirkning → Ny tilstand.
Hvis vi betegner rommet av mulige tilstander med Ω, den opprinnelige tilstanden med S₁, den etterfølgende med S₂ og lovmessigheten for overgangen med L, får vi:
Ω + L : S₁ → S₂.
Denne framstillingen forklarer en overgang innenfor mulighetsrommet. Men den forklarer ennå ikke eksistensen av selve rommet Ω og lovmessigheten L.
Forklaring av en tilstand og forklaring av eksistens
Vi må skille mellom to spørsmål. Det første: Hvorfor befinner systemet seg akkurat i denne tilstanden? Det andre: Hvorfor eksisterer det overhodet et system der slike tilstander og overganger er mulige?
Årsaken til en tilstand ≠ Grunnlaget for systemets eksistens.
Svaret på det første spørsmålet kan finnes inne i systemet. Svaret på det andre kan kreve at vi går videre til et dypere kausalt nivå.
Derfor er forklaringen av et hvilket som helst antall enkelttilstander ikke automatisk en forklaring av selve virkelighetens eksistens.
Begynnelsen er ikke nødvendigvis grunnlaget
Hvis en fysisk sekvens har en første tilstand i tid, følger det ennå ikke at denne tilstanden er årsaken til sin egen eksistens eller grunnlaget for hele systemet.
Første tilstand i tid ≠ Primært kausalt grunnlag.
En tidsrekkefølge kan skjematisk skrives slik:
t₀ → t₁ → t₂ → …
At det finnes et innledende tidspunkt, besvarer imidlertid bare spørsmålet om sekvensens begynnelse. Det besvarer ikke hvorfor selve den første tilstanden, lovene for dens endring og muligheten for senere tilstander eksisterte.
Første tilstand ≠ nødvendigvis første årsak.
En uendelig årsakskjede
Ett mulig svar er at årsakskjeden ikke har noe første ledd. Hver tilstand har et forutgående grunnlag, og sekvensen fortsetter uten begynnelse.
… → Forutgående årsak → Årsak → Tilstand → Neste tilstand → …
… → S₋₂ → S₋₁ → S₀ → S₁ → S₂ → …
En slik modell fjerner behovet for en første hendelse. Men den fjerner ikke nødvendigvis spørsmålet om grunnlaget for hele den kausale strukturen.
Fravær av en begynnelse ≠ Fravær av spørsmålet om et grunnlag.
Selv en uendelig sekvens forutsetter muligheten for tilstander, relasjoner mellom dem og prinsippet for deres kausale sammenheng.
Lukket kausalitet
Et annet alternativ er at den kausale strukturen er lukket: Tilstandene danner en syklus der hver tilstand er knyttet til en annen, og sekvensen vender tilbake til den opprinnelige tilstanden.
Tilstand 1 → Tilstand 2 → Tilstand 3 → … → Tilstand 1.
S₁ → S₂ → S₃ → … → S₁.
Å lukke kjeden kan fjerne et ytre første tidspunkt innenfor syklusen, men spørsmålet består: Hvorfor eksisterer selve syklusen, og hvorfor er nettopp en slik relasjonsstruktur mulig?
En årsakskjedes indre lukkethet ≠ Forklaring av selve kjedens eksistens.
Kan virkeligheten være sitt eget grunnlag?
Den neste muligheten er at virkeligheten ikke trenger noe ytre grunnlag og eksisterer i kraft av sin egen natur.
Virkeligheten er sitt eget ytterste grunnlag.
Denne hypotesen kan skjematisk betegnes slik:
R ⇒ R.
Men denne skrivemåten forklarer ennå ikke noe i seg selv. Det må vises at virkelighetens ikke-eksistens er umulig, eller at dens eksistens faktisk følger av dens egen natur.
Ellers forblir uttrykket «virkeligheten eksisterer fordi den eksisterer» en gjentakelse av faktumet, ikke en kausal forklaring.
Nødvendig virkelighet
En strengere versjon av den forrige modellen hevder at virkeligheten eksisterer med nødvendighet: At den ikke eksisterer, er umulig.
Nødvendig virkelighet: Virkelighetens ikke-eksistens er umulig.
¬R — umulig.
Hvis dette faktisk er tilfellet, endrer spørsmålet «hvorfor eksisterer virkeligheten?» karakter: Eksistensen viser seg ikke å være et tilfeldig faktum, men en nødvendighet.
Men da oppstår den neste oppgaven: Det må vises hvorfor nettopp denne strukturen i virkeligheten er nødvendig, i stedet for bare å erklære den nødvendig.
Påstand om nødvendighet ≠ Bevis for nødvendighet.
Også loven krever et grunnlag
Vi kan anta at de grunnleggende lovene utgjør det ytterste grunnlaget. Da oppstår og endres fysiske tilstander i samsvar med en opprinnelig lovmessighet.
Grunnleggende lov → Tillatte tilstander og overganger.
La oss betegne den grunnleggende loven med L₀. Men vi må skille mellom to påstander: Loven eksisterer, og loven eksisterer med nødvendighet.
L₀ eksisterer.
Dette er ennå ikke det samme som:
□L₀.
Den andre skrivemåten betyr at loven er nødvendig. Hvis nødvendigheten ikke er fastslått, gjenstår spørsmålet: Hvorfor eksisterer nettopp denne loven eller dette systemet av lovmessigheter?
Beskrivelse av en grunnleggende lov ≠ Forklaring av grunnlaget for dens eksistens.
Det mulige og det virkelige
La oss anta at det finnes en mengde mulige tilstander. Det at de er logisk eller fysisk tillatt, forklarer ennå ikke hvorfor én av dem er virkelig.
Mulighetsrom → ? → Virkeliggjort tilstand.
Hvis vi betegner mulighetsrommet med Ω og den virkeliggjorte tilstanden med Sᵣ:
Ω = {S₁, S₂, S₃, …}; Sᵣ ∈ Ω.
Her oppstår et grunnleggende skille mellom mulighet og aktualitet.
Det som kan eksistere, ≠ Det som faktisk eksisterer.
Den kausale undersøkelsen må derfor ikke bare spørre om det muliges struktur, men også om grunnlaget for aktualisering.
Hvorfor eksisterer nettopp dette mulighetsrommet?
Selv om vi har forklart hvorfor en bestemt tilstand oppstår under gitte betingelser, gjenstår et dypere spørsmål: Hvorfor finnes det overhodet nettopp denne mengden mulige tilstander og nettopp disse reglene for overganger mellom dem?
Tilstander og overganger → Mulighetsrom → Spørsmålet om mulighetsrommets grunnlag.
På dette nivået opphører kausalitet å være bare en undersøkelse av hendelsers rekkefølge. Den blir en undersøkelse av grunnlaget for selve det muliges arkitektur.
Fire ytterste muligheter
Ved grensen vi nå har nådd, kan vi skille mellom fire grunnleggende logiske muligheter. De utgjør ikke en endelig oversikt over alle tenkelige metafysiske modeller, men gjør det mulig å se problemets struktur tydelig.
I. Virkeligheten er nødvendig og selvtilstrekkelig. Dens eksistens og grunnleggende struktur trenger ikke noe dypere grunnlag, fordi ikke-eksistens eller en annen struktur er umulig.
II. Den observerte virkeligheten bygger på en dypere upersonlig metastruktur. Da er lovene og tilstandene vi kjenner, følger av et mer grunnleggende nivå.
III. Den kausale strukturen er uendelig, regressiv eller syklisk og har ikke noe endelig grunnlag. I så fall forblir spørsmålet om grunnlaget enten åpent eller regnes som et spørsmål uten et endelig svar.
IV. Det finnes et primært kausalt grunnlag av en annen orden. Det er ikke bare enda et ledd i den samme årsakskjeden, men gjelder selve muligheten for at denne kjeden eksisterer.
Nødvendig virkelighet / Upersonlig metastruktur / Uendelig eller syklisk kausalitet / Primært grunnlag av en annen orden.
På dette stadiet kan ingen av alternativene velges utelukkende ut fra preferanse. Hvert av dem krever sin egen begrunnelse.
Det ukjente kan ikke brukes som bevis
Her oppstår en viktig metodologisk begrensning. Hvis vi ikke kjenner årsaken til et fenomen, kan vi ikke utlede en bestemt årsak av dette.
«Årsaken er ukjent» ≠ «Derfor er den valgte hypotesen sann».
Mangel på kunnskap er verken et bevis for Skaperen, for upersonlig selvorganisering, for tilfeldighet eller for noen annen modell.
Derfor må undersøkelsen av den ytterste kausaliteten bevare det ukjente som ukjent inntil det foreligger et positivt grunnlag for den neste slutningen.
Hva leter vi etter?
Undersøkelsens gjenstand er nå ikke den første hendelsen eller det tidligste fysiske øyeblikket. Vi leter etter grunnlaget for selve den kausale arkitekturen.
Ikke «hva var aller først?», men «hva gjør tilstander, forskjeller, lover og kausale overganger mulige?»
Et slikt spørsmål går dypere enn kronologien. Hvis tiden selv tilhører den fysiske virkeligheten, trenger tidens ytterste grunnlag ikke ligge i en tidligere tid.
Kronologisk begynnelse ≠ Ontologisk grunnlag.
Krav til det ytterste grunnlaget
Hvis vi innfører begrepet et ytterste kausalt grunnlag, må det oppfylle bestemte logiske krav.
For det første må det ikke bare være enda en uforklart tilstand innenfor det samme systemet.
For det andre må det ha en forbindelse til selve mulighetsrommets eksistens, ikke bare til en enkelt overgang innenfor dette rommet.
For det tredje må det ikke frambringe det samme problemet på nytt i uendret form: Hvis dets egen eksistens krever et tilsvarende ytre grunnlag, er det kausale spørsmålet bare flyttet ett nivå videre.
For det fjerde må egenskapene som tilskrives dette grunnlaget, utledes av det kausale problemet som undersøkes, og ikke legges til vilkårlig.
Ytterste grunnlag → Ikke et ledd i den vanlige kjeden → Grunnlag for mulighetsrommet → Ikke bare en videreføring av regressen → Et minimum av ubegrunnede egenskaper.
Nøytral betegnelse for det ytterste grunnlaget
For ikke å innføre et religiøst eller metafysisk innhold for tidlig, betegner vi det hypotetiske ytterste kausale grunnlaget med symbolet C₀.
C₀ = hypotetisk ytterste kausalt grunnlag.
Denne betegnelsen innebærer ennå ikke Skaperen, intelligens, vilje, personlighet eller formål.
C₀ ≠ automatisk Skaperen.
Den fastlegger bare utgangspunktet for undersøkelsen: Hvis det finnes et ytterste grunnlag for virkelighetens kausale arkitektur, kaller vi det foreløpig C₀.
Hvorfor det ytterste grunnlaget ikke må være et vanlig ledd i kjeden
Hvis det antatte ytterste grunnlaget selv er resultatet av en årsak av samme type, har vi ikke nådd kausalitetens grense. Vi har bare føyd til enda et ledd.
Tidligere årsak → Antatt grunnlag → Virkelighet.
C₁ → C₀ → R.
Da oppstår det samme spørsmålet om C₁. Et virkelig ytterste grunnlag må derfor, dersom det finnes, ha en annen kausal status enn de vanlige elementene i den kjeden det skal forklare.
Kausalitetens grense er ikke slutten på erkjennelsen
At vi når grensen for en kausal forklaring innenfor det kjente fysiske systemet, betyr ikke at videre tenkning er umulig. Det betyr bare at det neste spørsmålet må formuleres annerledes.
Grensen for indre kausalitet → Undersøkelse av det ytterste grunnlagets natur.
Nå må vi ikke bare spørre om C₀ eksisterer, men også hvilke egenskaper som kan eller ikke kan tilhøre et slikt grunnlag.
Er det en nødvendig, upersonlig struktur? Kan det tillate alternativer? Er det meningsfullt å snakke om valg? Kan det ytterste kausale grunnlaget ha egenskaper som kjennetegner et subjekt?
Disse spørsmålene hører allerede til neste nivå av undersøkelsen.
Grensen
Vi begynte med årsakene til enkelte hendelser og har gradvis beveget oss mot spørsmålet om årsaken til selve muligheten for kausale hendelser.
Hendelse → Vekselvirkning → Lovmessighet → Mulighetsrom → Ytterste grunnlag.
Ved denne grensen framtrer fire ytterste muligheter: en selvtilstrekkelig nødvendig virkelighet, en dypere upersonlig metastruktur, uendelig eller syklisk kausalitet og et primært grunnlag av en annen orden.
Ingen av dem skal foreløpig erklæres bevist.
Men hvis det finnes et ytterste grunnlag C₀, blir neste spørsmål uunngåelig: Hva kan vi logisk si om dets natur?
Deretter følger et enda strengere spørsmål: Kan det ytterste kausale grunnlaget ha egenskaper som kjennetegner et subjekt?
Her avslutter vi dette kapitlet.
Skaperen. Erkjennelsens ytterste grense