VIRKELIGHETENS ARKITEKTUR
Kapittel III. Kausalitet
Fra lov til årsak
I kapitlet «Beskrivelse og virkelighet. Grensen for matematisk erkjennelse» trakk vi allerede et viktig skille mellom lov og årsak.
En lov beskriver en stabil relasjon mellom tilstander. Den gjør det mulig å fastslå hvordan en endring i én størrelse henger sammen med en endring i en annen, og å forutsi resultatet når betingelsene er kjente.
Men beskrivelsen av relasjonen er ennå ikke et svar på spørsmålet om hva som faktisk gjennomfører overgangen.
Lovmessighet beskriver relasjonen mellom tilstander. Årsaken deltar i gjennomføringen av endringen.
Neste trinn i undersøkelsen krever derfor at vi går fra å beskrive endringenes struktur til å undersøke selve kausaliteten.
Hendelse og årsak
En hendelse er en endring eller en tilstand som har inntruffet. En årsak er det som deltar i framveksten av denne endringen.
To hendelser kan følge etter hverandre, men rekkefølgen alene beviser ennå ikke en årsakssammenheng.
«Først inntraff A, deretter B» ≠ «A var årsaken til B».
A → deretter B ≠ A → derfor B.
For å kunne snakke om en årsak må vi fastslå en relasjon der framveksten eller endringen av én tilstand faktisk deltar i framveksten av en annen.
Betingelser og årsak
La oss betrakte et frø. For at det skal spire, trengs vann, en bestemt temperatur, gassutveksling, egnede omgivelser og en rekke indre prosesser.
Men disse faktorene har ulik kausal status. Noen skaper betingelser, noen setter prosesser i gang, og noen deltar direkte i omdanningen av stoffet.
Nødvendig betingelse ≠ Fullstendig årsaksforklaring.
Vann kan være nødvendig for at frøet skal spire, men vann i seg selv forklarer ikke hvorfor frøet har evnen til å utvikle seg til en plante av en bestemt type.
Den kausale undersøkelsen må derfor skille mellom betingelsene for å virkeliggjøre en evne som allerede finnes, og grunnlaget for selve evnen.
Årsaken til aktualisering og årsaken til evnen
Hvis frøet allerede har en organisert evne til utvikling, gjør vann, temperatur, jord og andre betingelser det mulig for denne evnen å virkeliggjøres.
Eksisterende evne + Nødvendige betingelser → Virkeliggjøring av evnen.
Men spørsmålet om opphavet til selve evnen står fortsatt åpent.
Årsaken til aktualisering av en evne ≠ Årsaken til at evnen eksisterer.
Dette skillet er grunnleggende. Ellers blir forklaringen av betingelsene som setter en prosess i gang, feilaktig tatt for en forklaring av opphavet til det organiserte systemet selv.
Vekselvirkning
Årsaken viser seg ikke som en abstrakt påskrift over en hendelse, men gjennom en konkret vekselvirkning. En tilstand endres når en eksisterende struktur inngår i en bestemt relasjon med en annen struktur eller med betingelsene i omgivelsene.
Opprinnelig tilstand → Vekselvirkning → Ny tilstand.
Hvis vi betegner den opprinnelige tilstanden med S₁ og den nye med S₂, ser en enkel framstilling av overgangen slik ut:
S₁ → S₂.
Men for den kausale analysen er det nødvendig å synliggjøre mellomleddet:
Opprinnelig tilstand → Kausal vekselvirkning → Ny tilstand.
S₁ — vekselvirkning — S₂.
Det er nettopp vekselvirkningen som gjør det mulig å gå fra en enkel rekkefølge av tilstander til en kausal beskrivelse.
Lov og virkeliggjort årsak
Loven bestemmer den stabile strukturen for en mulig vekselvirkning. Men en konkret endring finner sted først når den tilsvarende vekselvirkningen faktisk blir virkeliggjort.
Loven angir den tillatte strukturen for overgangen; vekselvirkningen gjennomfører den konkrete overgangen.
Lov og årsak skal derfor ikke settes opp som motsetninger. De hører til forskjellige nivåer av forklaringen.
Loven svarer på spørsmålet: På hvilken måte kan tilstander være forbundet?
Den kausale vekselvirkningen svarer: Hva gjennomførte endringen i dette konkrete tilfellet?
Fire nivåer i kausal analyse
For den videre undersøkelsen er det nyttig å skille mellom fire nivåer.
I. Hendelse. Hva skjedde?
II. Vekselvirkning. Hva deltok direkte i endringen?
III. Lovmessighet. Hvorfor fører en slik vekselvirkning stabilt til denne typen resultat?
IV. Grunnlag. Hvorfor eksisterer det overhodet et system der slike tilstander, vekselvirkninger og lovmessigheter er mulige?
Hendelse → Vekselvirkning → Lovmessighet → Grunnlag.
Hvert påfølgende nivå opphever ikke det foregående. Det stiller et dypere spørsmål.
Årsakskjeden
Årsaken til én hendelse kan selv ha en årsak. Da oppstår en årsakskjede.
Tidligere grunnlag → Neste årsak → Umiddelbar årsak → Hendelse.
… → D → C → A → B.
Innenfor en slik kjede kan hvert ledd forklare det neste. Men jo lenger bakover vi går, desto tydeligere blir skillet mellom å forklare én enkelt hendelse og å forklare hele kausalitetens struktur.
Tidsrekkefølge og kausalt grunnlag
Årsaken kommer ofte før virkningen i tid, men tidsmessig forrang er i seg selv ikke et tilstrekkelig tegn på en årsak.
Tidligere i tid ≠ Nødvendigvis dypere som kausalt grunnlag.
Dessuten trenger systemets grunnleggende fundament ikke befinne seg på et tidligere tidspunkt. Hvis tiden selv er en del av virkeligheten vi undersøker, kan spørsmålet om tidens grunnlag ikke automatisk omgjøres til et spørsmål om en tidligere tid.
Det kausale grunnlaget kan ligge dypere enn den tidsmessige rekkefølgen.
Indre og ytterste kausalitet
Nå kan vi skille mellom to typer kausale spørsmål. Det første gjelder endringer innenfor en virkelighet som allerede eksisterer. Det andre gjelder grunnlaget for at denne virkeligheten overhodet er mulig.
Indre kausalitet: Hvorfor gikk én tilstand over i en annen?
Ytterste kausalitet: Hvorfor eksisterer det et system der slike tilstander og overganger overhodet er mulige?
Dette skillet blir sentralt i den videre undersøkelsen.
Kan loven være det siste svaret?
Vi kan anta at de grunnleggende lovene er det siste forklaringsnivået: Verden er simpelthen organisert slik, og det finnes ikke noe dypere grunnlag.
Logisk sett er en slik posisjon mulig. Men vi må være tydelige på hvilken status den har.
«Slik er det» kan betegne grensen for den forklaringen vi foreløpig har, men er ikke i seg selv en forklaring på hvorfor en slik struktur eksisterer.
Hvis en grunnleggende lov godtas som et endelig faktum, blir det kausale spørsmålet ikke løst, men stanset på dette nivået.
Nødvendighet og tilfeldighet
En kausal undersøkelse møter uunngåelig skillet mellom nødvendighet og tilfeldighet.
Hvis resultatet er uunngåelig under bestemte betingelser, snakker vi om nødvendig følge. Hvis flere resultater er mulige, oppstår et rom av alternativer.
Nødvendighet: Gitte betingelser → Ett eneste tillatt resultat.
Tilfeldighet eller alternativer: Gitte betingelser → Flere tillatte resultater.
Men selv et tilfeldig resultat finnes innenfor et visst mulighetsrom. Tilfeldighet betyr derfor ikke fravær av enhver struktur.
Tilfeldighet og mulighetsrommet
For å snakke om tilfeldighet må vi allerede ha definert mengden av mulige resultater. Det som kan være tilfeldig, er valget eller virkeliggjøringen innenfor denne mengden, men selve mengden oppstår ikke ved at vi bruker ordet «tilfeldighet».
Mulighetsrom → Flere tillatte tilstander → Virkeliggjort tilstand.
La oss betegne rommet av mulige tilstander med symbolet Ω. Da tilhører hver tillatt tilstand dette rommet:
S ∈ Ω.
Overgangen mellom to tilstander kan skrives slik:
S₁ → S₂.
Men det viktigste kausale spørsmålet går nå dypere: Hvorfor eksisterer nettopp dette mulighetsrommet, der denne overgangen er tillatt?
Kausalitetens arkitektur
Vi kan nå framstille en kausal prosess ikke bare som én pil mellom to hendelser, men som en struktur på flere nivåer.
Mulighet → Betingelse → Vekselvirkning → Endring → Ny tilstand.
Muligheten bestemmer hvilke tilstander som overhodet er tillatt. Betingelsene gjør det mulig å virkeliggjøre en konkret prosess. Vekselvirkningen gjennomfører endringen. Resultatet blir en ny tilstand.
Denne arkitekturen viser at årsaken til én enkelt hendelse og grunnlaget for at hendelsen er mulig, ikke er det samme.
Fra hendelse til grunnlag
Hvis vi beveger oss fra en observert hendelse mot stadig dypere betingelser for dens mulighet, oppstår en rekke nivåer.
Hendelse → Vekselvirkning → Lovmessighet → Mulighetsrom → Grunnlag.
På hvert nivå får spørsmålet «hvorfor?» et nytt innhold.
Hvorfor inntraff hendelsen? Fordi det fant sted en vekselvirkning. Hvorfor førte vekselvirkningen til nettopp dette resultatet? Fordi det finnes en bestemt lovmessighet. Hvorfor er en slik lovmessighet mulig? Fordi mulighetsrommet har en bestemt struktur.
Deretter oppstår neste spørsmål: Hvorfor eksisterer selve dette mulighetsrommet?
Grensen for den vanlige årsakskjeden
Så lenge vi holder oss innenfor et fysisk system, kan vi gå fra én tilstand til en annen og fra én årsak til en forutgående årsak.
Men hvis hver forklaring forutsetter en kausal struktur som allerede eksisterer, oppstår før eller siden spørsmålet ikke om enda et ledd i kjeden, men om selve muligheten for at kjeden finnes.
Årsaken til en hendelse → Årsaken til årsaken → … → Spørsmålet om grunnlaget for selve kausaliteten.
Det er nettopp her undersøkelsen av kausalitetens grense begynner.
Grensen
Vi har kommet fram til flere skiller som må bevares i den videre undersøkelsen.
Rekkefølge ≠ Kausalitet.
Betingelse ≠ Fullstendig årsak.
Årsaken til aktualisering ≠ Årsaken til evnen.
Lov ≠ Kausal vekselvirkning.
Årsaken til en tilstand ≠ Grunnlaget for mulighetsrommet.
Det kausale spørsmålet går nå utover den enkelte hendelsen.
Hvis det finnes et mulighetsrom, lovmessigheter og kausale overganger, kan vi da betrakte dem som sitt eget endelige grunnlag? Kan en årsakskjede være uendelig? Kan den være lukket? Kan mulighetsrommet forklare sin egen eksistens? Og kan den ytterste årsaken være enda et vanlig objekt innenfor den samme kjeden?
Disse spørsmålene utgjør neste nivå av undersøkelsen.
Her avslutter vi dette kapitlet.
Kausalitetens grense.