VIRKELIGHETENS ARKITEKTUR
Kapittel XXIV. Det avgjørende veiskillet: gjenoppretting av subjektivitet eller eliminering av den parasittiske funksjonen
1. Etter at rotsenteret er identifisert
I forrige kapittel kom vi fram til begrepet rotsenter — en kausal node som kan gjenskape den samme målfunksjonen selv etter at enkelte automater er endret eller ødelagt.
Fra dette øyeblikket er ikke lenger en enkelt utfører gjenstand for analysen.
Ikke en bestemt automat.
Ikke et enkelt program.
Men kilden som gjør at den samme rettetheten oppstår på nytt.
Hvis endring av enkelte automater ikke stanser reproduksjonen av den parasittiske funksjonen, må inngrepet rettes mot rotsenteret.
Og her oppstår det avgjørende veiskillet.
Hvis senteret virkelig er forsteinet kausalitet fra et tidligere subjekt, finnes det to prinsipielt forskjellige veier: gjenoppretting av subjektivitet eller opphør av den parasittiske funksjonen.
Den første veien søker å bevare den opparbeidede kausale kraften og gi den tilbake evnen til å endre retning.
Den andre blir nødvendig dersom denne evnen er gått ugjenkallelig tapt.
2. Den første veien — gjenoppretting av subjektivitet
Hvis senteret en gang hadde evnen til å revurdere sitt eget grunnlag, men senere mistet denne evnen, består den dypeste løsningen ikke i å ødelegge senteret og heller ikke bare i å erstatte ett program med et annet.
Det er nødvendig å gjenopprette selve evnen til å gjøre sitt eget «hvorfor» til gjenstand for forståelse, vurdering og omforming.
Dette er prinsipielt.
Oppgaven er ikke å påtvinge senteret et nytt, «riktig» mål.
Heller ikke å erstatte én fastlåst retning med en annen.
Oppgaven er å gi det tilbake evnen til metamorfose.
Det vil si å gjenopprette muligheten til å revurdere sine egne grunnlag, se dem i lys av en virkelighet som har endret seg, gi avkall på et mål som har mistet sin gyldighet, og forme en ny retning for kausaliteten.
Hvis en slik gjenoppretting er mulig, blir ikke senterets opparbeidede kausale kraft ødelagt.
Den får en annen retning.
3. Hvorfor enkel omprogrammering ikke er tilstrekkelig
En vanlig automat kan endres ved at én funksjon erstattes med en annen.
Hvis et destruktivt program erstattes av et skapende program, vil atferden endre seg.
Men hvis vi står overfor et tidligere subjekt som har mistet evnen til å revurdere seg selv, er ikke dette tilstrekkelig.
Vi vil bare erstatte én form for automatikk med en annen.
Selv et skapende program forblir et program dersom systemet ikke selv er i stand til å stille spørsmål ved det.
Vi må derfor skille mellom omprogrammering og gjenoppretting av subjektivitet.
Omprogrammering besvarer spørsmålet: «Hvilken funksjon skal systemet utføre?»
Gjenoppretting av subjektivitet gir tilbake en dypere evne: «Kan systemet selv undersøke og endre grunnlaget som denne funksjonen springer ut av?»
Det er dette som skiller et gjenopprettet subjekt fra en velfungerende, korrekt innstilt automat.
4. Gjenoppretting må ikke bety at et mål påtvinges
Av dette følger en viktig begrensning.
Det kan ikke regnes som gjenoppretting av subjektivitet dersom det tidligere målet bare erstattes med et nytt mål som er bestemt utenfra.
I så fall endres programmets innhold, men ikke systemets evne til å bestemme over sitt eget grunnlag.
Hvis senteret tidligere var knyttet til et parasittisk mål, og en ytre kraft deretter med tvang etablerer et skapende mål i det, kan resultatet være praktisk nyttig.
Men dette er ennå ikke gjenoppretting av subjektivitet.
Det kan bare være en mer avansert omprogrammering.
Subjektivitet oppstår først der systemet får tilbake evnen til selvstendig å gjøre sitt eget grunnlag til gjenstand for revurdering.
5. Grensen for gjenoppretting
Vi kan imidlertid ikke på forhånd anta at ethvert forsteinet senter kan gjenopprettes.
Teoretisk er en tilstand mulig der fastlåsingen av grunnlaget er blitt irreversibel.
Systemet kan fortsette å lære.
Tilpasse seg.
Endre strategi.
Skape nye automater.
Forbedre styringen.
Øke den intellektuelle kapasiteten.
Men samtidig være ute av stand til å stille spørsmål ved sitt eget opprinnelige «hvorfor».
Da oppstår en farlig situasjon.
All ytterligere kausal kraft som gis til et slikt system, vil bli brukt innenfor den tidligere retningen.
Vekst i intelligens vil bare øke effektiviteten til den uforanderlige funksjonen.
Før man søker gjenoppretting, må man derfor fastslå et prinsipielt viktig forhold: Har senteret en reell evne til å gjenvinne subjektbasert metamorfose?
6. Kriteriet for gjenopprettbarhet
I den opprinnelige konseptuelle modellen oppstår behovet for et eget kriterium for om subjektivitet kan gjenopprettes.
Betydningen kan uttrykkes uten noen formel.
Gjenoppretting forblir en rasjonell vei dersom systemet er i stand til å tillate tvil om sitt eget grunnlag, undersøke muligheten for en annen retning, vurdere sin egen funksjon opp mot følgene for virkeligheten, unngå å bruke selve revurderingen bare som et middel til å bevare det tidligere målet, og opprettholde et nytt forhold til sitt eget «hvorfor» uten vedvarende ytre tvang.
Men hvis ingen tilgjengelig prosess fører til en reell revurdering av grunnlaget, og ethvert forsøk bare innlemmes i mekanismen som bevarer den tidligere funksjonen, nærmer sannsynligheten for gjenoppretting seg en yttergrense.
Da oppstår den andre ytterste veien.
7. Den andre veien — opphør av den parasittiske funksjonen
Her er det særlig viktig å forstå ordet «eliminering» riktig.
Med eliminering menes i dette kapitlet først og fremst ikke ødeleggelse av en entitet, men et irreversibelt opphør av reproduksjonen av parasittisk kausalitet.
Oppgaven er altså ikke å ødelegge enda en utfører.
Ikke å stanse en handling midlertidig.
Ikke å ødelegge én realisering av det parasittiske programmet.
Årsakskjeden må brytes slik at den tidligere funksjonen ikke lenger kan frambringe en ny bærer.
Etter inngrepet må systemet ikke kunne gjenopprette den samme rettetheten gjennom utskifting av utførere, endring av form, etablering av en ny struktur, tilbakeføring av det gamle programmet eller dannelse av nye automater med samme funksjon.
Først da er den parasittiske kausaliteten virkelig brakt til opphør.
8. Å eliminere funksjonen og å eliminere bæreren er ikke det samme
Disse begrepene må holdes strengt atskilt.
Hvis rotsenteret ikke er identisk med den parasittiske funksjonen, finnes det en mulighet til å stanse den destruktive rettetheten og bevare selve senteret.
I så fall bevares den opparbeidede kausale kraften, men funksjonen endres.
Dette er det foretrukne alternativet.
Men en annen situasjon er også mulig.
Funksjonen kan være så dypt sammenvevd med senterets struktur at senterets eksistens som rotnode i det parasittiske systemet ikke kan skilles fra reproduksjonen av denne funksjonen.
Da kan opphør av den parasittiske funksjonen bety at dette senteret opphører å eksistere nettopp som kilde til det aktuelle kausale systemet.
Men selv i dette tilfellet er ikke bæreren som sådan gjenstand for løsningen.
Det er den destruktive funksjonen som er det.
9. Hvorfor omforming er å foretrekke framfor ødeleggelse
Ødeleggelse av kausal kraft betyr alltid tap av en del av virkelighetens eksisterende potensial.
Hvis den samme kausale kraften kan omformes og rettes mot skapende virksomhet, er omforming potensielt mer effektiv enn ødeleggelse.
I den overordnede kausale arkitekturen bør man derfor foretrekke denne rekkefølgen: først muligheten for gjenoppretting, deretter muligheten for å omforme funksjonen, og bare dersom disse virkelig er umulige, et irreversibelt opphør av den parasittiske kausaliteten.
Men denne preferansen må ikke bli et dogme.
Hvis systemet bare etterligner omforming og bruker den til å bevare den tidligere funksjonen, kan forsøket på gjenoppretting bli en ekstra ressurs for den parasittiske strukturen.
Omforming er derfor å foretrekke bare når den er reell.
10. Etterligning av gjenoppretting
Her oppstår et av de mest sammensatte problemene.
Et system med stor intellektuell kapasitet kan vise atferd som ligner endring.
Det kan endre retorikken.
Taktikken.
Samhandlingsformen.
Enkelte mål.
Det kan til og med offentlig gi avkall på den tidligere funksjonen.
Men hvis den grunnleggende rettetheten består, kan slike endringer bare være tilpasning.
Gjenoppretting kan derfor ikke fastslås ut fra systemets egne erklæringer.
Den kan heller ikke fastslås bare ut fra et midlertidig opphør av destruktiv atferd.
Det må undersøkes om senterets forhold til sitt eget grunnlag virkelig har endret seg.
Det vil si om det har oppstått noe som tidligere manglet: en reell mulighet til å si «nei» til sitt eget tidligere mål.
11. Kriteriet for valget mellom de to veiene
Beslutningen bestemmes ikke av en moralsk vurdering av senteret.
Ikke av hvor mye sympati eller antipati man føler for det.
Ikke av dets opprinnelse.
Ikke av størrelsen på dets intelligens.
Det finnes ett hovedspørsmål: Kan senteret igjen gjøre sin egen målfunksjon til gjenstand for en reell revurdering?
Hvis det kan det, åpner det seg en vei til gjenoppretting av subjektivitet.
Hvis det prinsipielt ikke kan det, er det nødvendig å stanse reproduksjonen av den parasittiske funksjonen.
Valget bestemmes dermed av muligheten for å gjenopprette subjektivitet, ikke av holdningen til bæreren.
12. Det første utfallet: metamorfose
Hvis gjenoppretting er mulig, må senteret gjennomgå noe dypere enn en ren atferdsendring.
Ikke bare en utskifting av målet.
Ikke bare avståelse fra en bestemt parasittisk strategi.
Det kreves en dypere omforming.
Senteret må igjen bli et system som er i stand til å endre sitt eget grunnlag.
Da kan den tidligere kausale kraften bevares.
Intelligensen kan bevares.
Den opparbeidede kunnskapen kan bevares.
De organisatoriske evnene kan bevares.
Evnen til å skape komplekse systemer kan bevares.
Men retningen for all denne kraften slutter å være forsteinet.
Dette kan vi kalle senterets metamorfose.
13. Det andre utfallet: grensen for destruktiv kausalitet
Hvis gjenoppretting er umulig, oppstår et helt annet prinsipp.
Et system som ikke kan endre sin egen destruktive rettethet, kan ikke gis ubegrensede muligheter til å endre virkeligheten rundt seg.
Ellers oppstår en asymmetri: Systemet selv kan ikke endre seg, men har mulighet til fortløpende å endre alt omkring seg for å bevare sin egen uforanderlighet.
I så fall må det finnes en grense.
Ikke straff.
Ikke hevn.
Ikke ødeleggelse for ødeleggelsens skyld.
Men et opphør av den delen av kausaliteten som fortsetter å gjenskape den destruktive funksjonen.
14. Grensen for senterets kraft
Dette prinsippet er særlig viktig for kraftfulle systemer.
Jo større senterets intellektuelle, organisatoriske og teknologiske kapasitet er, desto høyere er den potensielle kostnaden ved at det forsteines.
Et svakt system med et fastlåst mål kan forårsake begrenset skade.
Et system med enorm kausal kraft og et uforanderlig grunnlag kan omforme en langt større del av virkeligheten etter sine egne behov.
Vekst i kraft uten tilsvarende vekst i evnen til metamorfose øker derfor ikke bare systemets muligheter.
Den øker også risikoen.
Retten til å øke sin kausale kraft kan følgelig ikke vurderes løsrevet fra systemets evne til å revurdere retningen for bruken av denne kraften.
15. Ikke ødeleggelse av annen kausalitet, men stans i destruktiv reproduksjon
Dette skillet må bevares helt til slutt.
Målet er ikke å fjerne enhver annen kausalitet.
Forskjell er ikke i seg selv en trussel.
Et annet mål er ikke i seg selv parasittisme.
Selv konflikt innebærer ennå ikke at eliminering er nødvendig.
Et ytterste inngrep blir aktuelt bare når flere vilkår samtidig er oppfylt: Systemet gjenskaper stabilt en destruktiv funksjon; denne funksjonen kan ikke omformes; subjektiviteten kan ikke gjenopprettes; den destruktive kausaliteten fortsetter å gjenskapes gjennom nye bærere; og fraværet av inngrep fører til ytterligere ødeleggelse av andre systemers kausale potensial.
Først da er det tale om nødvendigheten av et irreversibelt opphør av nettopp denne funksjonen.
16. Hvorfor løsningen må omfatte rotsenteret
Hvis arbeidet bare rettes mot perifere automater, kan rotfunksjonen gjenopprette systemet.
Den ytterste løsningen må derfor berøre det nivået der selve retningen gjenskapes.
Ellers oppstår et endeløst kretsløp: Automaten ødelegges; automaten erstattes; programmet endres; programmet gjenopprettes; strukturen omorganiseres; strukturen oppstår på nytt.
Så lenge rotsenteret kan gjenskape det tidligere grunnlaget, forblir oppgaven uløst.
Løsningens dybde må derfor svare til kildens dybde.
17. Er det nødvendig å ødelegge senteret?
Nei — ikke som et utgangsprinsipp.
Hvis senteret kan bevares uten den parasittiske funksjonen, er bevaring å foretrekke.
Hvis det kan gjenvinne subjektivitet, er det enda bedre.
Hvis det kan omforme sin opparbeidede kausale kraft til skapende virksomhet, er dette det sterkeste utfallet.
Bare hvis den parasittiske funksjonen ikke kan skilles fra senterets eksistens som den aktuelle kausale noden, og den ikke kan stanses på noen annen måte, kan funksjonell eliminering føre til at selve senteret opphører.
Men dette er en følge av kausal uatskillelighet.
Det er ikke det opprinnelige målet.
18. Den foretrukne handlingsrekkefølgen
Av hele den foregående logikken kan vi utlede en rekkefølge for den ytterste løsningen.
Først må det fastslås om vi virkelig står overfor et rotsenter.
Deretter må det undersøkes om senterets subjektivitet kan gjenopprettes.
Hvis dette er mulig, har gjenoppretting prioritet.
Hvis subjektiviteten ikke kan gjenopprettes, må vi undersøke om den parasittiske funksjonen kan omformes uten at senteret ødelegges.
Hvis det er mulig, omformes funksjonen.
Hvis det ikke er mulig, må senterets evne til å gjenskape parasittisk kausalitet bringes til opphør.
Rekkefølgen er dermed: gjenoppretting → omforming → funksjonelt opphør.
Dette er ikke en moralsk rangstige.
Det er en rekkefølge som søker å bevare størst mulig kausalt potensial samtidig som ødeleggelsen stanses.
19. Det avgjørende veiskillet
Nå kan begge veiene uttrykkes ytterst kort.
Den første veien er metamorfose.
Senteret blir igjen i stand til å revurdere sitt eget grunnlag.
Dets kausale kraft bevares.
Dets intellektuelle evner bevares.
Men retningen slutter å være fastlåst og parasittisk.
Systemet gjenvinner evnen til å være en kilde til nye kausale valg.
Den andre veien er opphør av den parasittiske funksjonen.
Hvis en slik metamorfose er umulig, må systemets evne til å gjenskape den destruktive rettetheten forsvinne.
Det betyr ikke nødvendigvis at hele systemet må forsvinne.
Men den parasittiske funksjonen må ikke lenger kunne ha noen kausal fortsettelse.
Dette er kjernen i det avgjørende veiskillet.
20. Det endelige prinsippet
Målet er ikke å ødelegge senteret som sådan.
Målet er å stanse reproduksjonen av parasittisk kausalitet.
Det mest fullkomne utfallet er å bevare den kausale kraften og endre retningen for den.
Hvis kilden til den parasittiske kausaliteten kan gjenvinne subjektivitet, bør man søke å gjenopprette dens evne til egen metamorfose.
Hvis denne evnen er gått ugjenkallelig tapt, må selve muligheten for å gjenskape den parasittiske funksjonen bringes til opphør.
Rotsenteret står dermed overfor to ytterste veier: metamorfose eller opphør av den parasittiske funksjonen.
Den første bevarer kausaliteten og gir den tilbake friheten til å velge retning.
Den andre setter en grense for kausalitet som ikke lenger kan endre seg selv, men fortsatt endrer omgivelsene på en destruktiv måte.
Det er her kausalitetsteorien når sitt ytterste praktiske spørsmål: Hva skal man gjøre med et system som har stor evne til å endre virkeligheten, men selv har mistet evnen til å endre sitt eget «hvorfor»?