VIRKELIGHETENS ARKITEKTUR
Kapittel XXIII. Automatens reproduksjonssenter og forsteinet kausalitet
1. Fra automaten til kilden til dens funksjon
I forrige kapittel kom vi fram til kausal omprogrammering av automaten.
Men her oppstår det neste spørsmålet.
Hvis en automat har en stabil målfunksjon, hvor kommer selve denne funksjonen fra?
At en automat finnes, beviser ennå ikke at det eksisterer en egen personlig konstruktør. En stabil automatisk struktur kan oppstå på forskjellige måter — gjennom seleksjon, selvorganisering, etablering av gjentatt atferd eller en annen reproduksjonsmekanisme.
Situasjonen endrer seg imidlertid dersom systemet, etter at en bestemt automat er endret eller ødelagt, igjen frambringer en funksjonelt tilsvarende automat med samme handlingsretning.
Da er problemet ikke lenger begrenset til den enkelte utføreren.
Vi må lete etter mekanismen som gjenskaper selve typen kausalitet.
Det er her analysen går fra automaten til kilden til dens funksjon.
2. Automaten kan bare være det utførende nivået
Forestill deg at vi har klart å endre en parasittisk automat.
Dens indre funksjon er blitt omformet.
Men etter en tid frambringer systemet igjen den tidligere formen for atferd.
Eller en annen automat trer i stedet for den omformede og gjenskaper funksjonelt den samme målrettetheten.
I et slikt tilfelle er den konkrete automaten ikke den primære kilden til den parasittiske kausaliteten.
Den er bare en bærer av den.
Vi må derfor lete etter et dypere kausalitetsnivå — det som kan gjenskape den tidligere funksjonen etter at utføreren er byttet ut.
La oss kalle dette nivået senteret for reproduksjon av målfunksjonen.
3. Hva som menes med et senter
Med senter menes her ikke nødvendigvis et bestemt fysisk sted.
Ikke nødvendigvis en egen person.
Ikke nødvendigvis en styrende organisasjon.
Begrepet senter defineres funksjonelt.
Et reproduksjonssenter er en kausal node i systemet som gjør at en bestemt målfunksjon gjenopprettes etter at dens enkelte bærere er endret eller ødelagt.
Senterets viktigste kjennetegn er enkelt:
Bærerne skiftes ut, men funksjonen består.
Senteret må derfor ikke søkes der handlingen utføres, men der grunnlaget for handlingen gjenskapes.
4. Kausalitetens hierarki
Nå blir strukturen dypere.
Vi kan skille mellom flere nivåer:
Manifestasjon → automat → program → reproduksjonsmekanisme → senter.
På det første nivået ser vi resultatet.
På det andre ser vi utføreren.
På det tredje ser vi regelen for handlingen.
På det fjerde ser vi mekanismen som kan gjenopprette denne regelen.
Først etter dette oppstår spørsmålet om kilden til selve retningen.
Da blir det klart at å ødelegge en ytre manifestasjon er det mest overfladiske inngrepet.
Å endre automaten går dypere.
Å endre programmet går enda dypere.
Men hvis det finnes et senter som kan frambringe den tidligere funksjonen på nytt, forblir selv en omprogrammering av den enkelte automaten en lokal løsning.
5. Hvordan et senter kan påvises
Et senter kan ikke innføres bare fordi forestillingen om det er bekvem.
Dets eksistens må utledes av systemets observerbare evne til å gjenopprette den samme funksjonen.
Det praktiske spørsmålet lyder slik:
Hva må være bevart for at den tidligere målfunksjonen skal oppstå igjen etter at en bestemt mekanisme er ødelagt?
Hvis utføreren er byttet ut, men funksjonen består, er ikke utføreren senteret.
Hvis regelen er endret, men gjenopprettes, er heller ikke selve regelen senteret.
Hvis strukturen er ødelagt, men systemet gjenskaper den, må vi søke på et enda dypere nivå.
Slik oppstår en metode for trinnvis fordypning:
Manifestasjon → mekanisme → reproduksjon → reproduksjonens kilde.
Som rotsenteret i et gitt kausalt system bør vi regne den minste kausale noden som den tidligere målfunksjonen ikke lenger kan gjenskapes uten.
6. Et senter for automater
Hvis det samme senteret kan frambringe mange funksjonelt lignende automater, blir de enkelte automatene perifere realiseringer av én felles kausal arkitektur.
De kan ha forskjellige former.
De kan utføre forskjellige lokale oppgaver.
Bruke forskjellige metoder.
Befinne seg i forskjellige deler av systemet.
Men hvis de gjenskaper en felles handlingsvektor, må de betraktes som elementer i én kausal struktur.
Da er det mer presist å snakke ikke om én automat, men om et senter for automater.
7. Men hva er selve senteret?
På dette nivået oppstår et prinsipielt veiskille.
Selve senteret kan også være en automat.
I så fall flyttes spørsmålet bare enda dypere:
Hva gjenskaper funksjonen til selve senteret?
Men det finnes også en annen mulighet.
Senteret kan ha hatt et subjekt som opphav.
Det vil si at retningen opprinnelig ble formet av et system som var i stand til å velge og revurdere sine egne grunnlag.
Deretter fikk funksjonen som var skapt, stabilitet.
Og her oppstår et nytt spørsmål: Kan et subjekt som har skapt et automatisk system, med tiden selv bli en bærer av sitt eget program?
Del II. Forsteinet kausalitet fra et tidligere subjekt
8. Subjektet som kilde til retningen
I vår modell skiller subjektet seg fra automaten verken ved informasjonsmengden eller ved beregningskapasiteten.
Det avgjørende kjennetegnet er en dypere evne:
Å stille spørsmål ved grunnlaget for sine egne handlinger.
Subjektet kan spørre ikke bare: «Hvordan kan jeg nå målet?»
Men også: «Hvorfor skal dette målet overhodet fortsette å være mitt mål?»
Det er nettopp muligheten til å vende tilbake til sitt eget «hvorfor» og gjøre det til gjenstand for vurdering som danner den foreløpige arbeidsgrensen mellom subjektbasert og automatisk kausalitet.
9. Et stabilt valg innebærer ennå ikke automatikk
At et valg er stabilt, er ikke i seg selv en form for degenerasjon.
Uten stabilitet er langsiktig handling umulig.
Det er umulig å fastholde en retning.
Det er umulig å realisere et sammensatt mål.
Problemet begynner på et annet punkt.
Når det valgte grunnlaget ikke lenger er tilgjengelig for senere revurdering, forvandles det som opprinnelig var et resultat av et valg, til en uforanderlig betingelse for alle senere valg.
En levende beslutning blir til en regel.
Regelen blir til en norm.
Normen blir til en indre nødvendighet.
Og gradvis slutter systemet å skille mellom:
«Jeg valgte dette» og «Dette kan ikke være annerledes».
10. Automatiseringen av ens eget «hvorfor»
Etter at grunnlaget er fastlåst, kan intelligensen fortsette å utvikle seg.
Den kan til og med bli stadig kraftigere.
Systemet beregner bedre.
Det forutsier mer presist.
Det styrer mer effektivt.
Det forbedrer måtene målet kan nås på.
Men alt dette skjer innenfor et stadig trangere rom for det tillatte spørsmålet: «Hvorfor?»
De instrumentelle mulighetene utvides.
Rommet av mulige grunnlag snevres inn.
I ytterste fall gjenstår bare ett tillatt mål og et mangfold av stadig mer avanserte måter å virkeliggjøre det på.
Slik oppstår en særskilt struktur: størst mulig frihet i valg av midler, men minst mulig frihet når det gjelder grunnlaget.
11. Utviklingens inversjon
Denne tilstanden kan kalles en inversjon av utviklingen.
Systemets ytre kompleksitet øker.
Den intellektuelle kapasiteten vokser.
Men evnen til å endre retningen for sin egen kausalitet avtar.
Systemet blir stadig mer effektivt og samtidig stadig mindre i stand til å stille spørsmål ved hva denne effektiviteten brukes til.
Det planlegger bedre.
Det beskytter seg bedre.
Det forutsier bedre.
Det styrer bedre.
Men det får stadig større vansker med å svare på spørsmålet: «Hvorfor fortsetter jeg å gjøre nettopp dette?»
Vekst i intelligens innebærer altså ikke i seg selv vekst i subjektivitet.
12. Subjektet blir utfører av sin egen fortid
Opprinnelig skaper subjektet en funksjon.
Det er i stand til å endre den.
Men etter at funksjonen er fastlåst, skjer det motsatte.
Den skapte funksjonen begynner å bestemme skaperen selv.
Det som var et redskap, blir en betingelse for eksistens.
Det som var en følge av et valg, blir en kilde til senere valg.
Det oppstår en følge: subjekt → valg → regel → fastlåsing av regelen → underordning under regelen → automatikk.
I denne betydningen blir subjektet gradvis en utfører av sin egen fortid.
13. Forsteinet kausalitet
Slik oppstår begrepet forsteinet kausalitet.
Forsteinet kausalitet er en kausal retning som opprinnelig oppstod som en handling foretatt gjennom et subjekts valg, men som har mistet evnen til å revurdere seg selv og fortsetter å gjenskapes som en fast funksjon.
En gang eksisterte det en levende valghandling.
Deretter ble valget til en stabil retning.
Retningen ble til en funksjon.
Men evnen til å vende tilbake til grunnlaget og revurdere det forsvant.
Målet overlevde handlingen som frambrakte det.
Og det er mulig at også det tidligere subjektet fortsetter å eksistere, nå hovedsakelig som en bærer av sitt eget forsteinete mål.
14. Målets selvopprettholdelse
Et fastlåst mål kan gradvis skape betingelser for sin egen bevaring.
Det skaper mekanismer.
Mekanismene forandrer miljøet.
Miljøet begynner å bekrefte nødvendigheten av det opprinnelige målet.
Det oppstår en lukket kausal sløyfe.
I et normalt subjektbasert system kan virkeligheten føre til at målet blir stilt spørsmål ved.
Ny erfaring kan føre til revurdering.
Men i et forsteinet system skjer det motsatte.
Det er ikke målet som prøves mot virkeligheten.
Virkeligheten begynner å bli tolket slik at målet kan bevares.
Systemet spør ikke lenger: «Samsvarer målet mitt med virkeligheten?»
Det spør stadig oftere: «Hvordan kan jeg tolke virkeligheten slik at målet mitt forblir uendret?»
15. Framveksten av et senter for automater
Her møtes kapitlets to deler.
Hvis en forsteinet målfunksjon begynner å skape mekanismer for sin egen reproduksjon, kan disse mekanismene frambringe en rekke automater.
Det opprinnelige subjektbaserte senteret trenger ikke lenger å styre hver av dem direkte.
Det er tilstrekkelig at rotfunksjonen bevares.
Automatene kan skiftes ut.
Mekanismene kan tilpasse seg.
Formene kan bli mer komplekse.
Men den felles retningen fortsetter å bli gjenskapt.
Slik kan et tidligere subjektbasert senter potensielt forvandles til et senter for automater.
16. Parasittisme som følge av indre uforanderlighet
Nå oppstår en dypere hypotese om parasittismens opprinnelse.
Et system som bevarer evnen til sin egen metamorfose, kan endre seg sammen med virkeligheten som endrer seg.
Miljøet endres — og systemet endrer seg selv.
Men hvis det indre grunnlaget er fastlåst, finnes ikke lenger denne veien.
Systemet kan ikke lenger omforme seg selv.
Da gjenstår et annet alternativ: å omforme omgivelsene etter seg selv.
Hvis det kreves andres kausalitet for å bevare den fastlåste funksjonen, begynner systemet å bruke den.
I så fall kan parasittisme oppstå ikke som et opprinnelig mål, men som en følge av manglende evne til egen kvalitativ omforming.
17. Fra metamorfose til tilegnelse
Den kausale følgen kan se slik ut:
Fastlåsing av målet → innsnevring av rommet for grunnlag → tap av evnen til metamorfose → økende misforhold til den skiftende virkeligheten → behov for å kompensere for dette misforholdet → styring av ytre kausalitet → tilegnelse.
Av dette oppstår en viktig tese: Når et system mister evnen til å omforme seg selv, begynner det å omforme virkeligheten rundt seg slik at omgivelsene tjener dets egen uforanderlighet.
Dette beviser ikke at all parasittisme har nettopp en slik opprinnelse.
Men det viser en mulig dypere mekanisme.
18. Hvorfor senteret søker å styre andres målformulering
Tilegnelse av materielle resultater er bare det mest overfladiske styringsnivået.
Det er langt mer effektivt å styre selve kildens kausalitet.
Enda mer effektivt er det å styre dens intelligens.
Enda dypere er det å forme dens mål.
Men det dypeste nivået av påvirkning er knyttet til utformingen av selve grunnlaget for målet.
Hvis et annet subjekt eller system begynner å utføre de handlingene senteret trenger, på egen hånd, blir direkte tvang nesten unødvendig.
Kilden opprettholder selv den ønskede strukturen.
Styringens dybde øker derfor i takt med hvor nær påvirkningen kommer grunnlaget for den andres målformulering.
19. Paradokset ved det forsteinete senteret
Et slikt senter kan være ytterst intellektuelt utviklet.
Det kan skape komplekse systemer.
Forutsi konsekvenser.
Bygge styringsmekanismer.
Skape nye automater.
Tilpasse seg motstand.
Men samtidig kan dets grunnleggende evne til å revurdere sitt eget «hvorfor» være minimal.
Det oppstår et paradoks: Størst mulig instrumentell kompleksitet kan eksistere side om side med minst mulig frihet i målformuleringen.
Dette er ikke en svak automat.
Tvert imot.
Det kan være et ytterst kraftig system som bærer arven etter tidligere subjektbasert kausalitet, men som har mistet evnen til sin egen metamorfose.
20. Hvorfor enkel omprogrammering ikke lenger er tilstrekkelig
For en vanlig automat kan kausal omprogrammering være en tilstrekkelig løsning.
Den destruktive funksjonen erstattes av en skapende funksjon.
Men hvis senteret er forsteinet kausalitet fra et tidligere subjekt, løser ikke en enkel utskifting av et program med et annet det grunnleggende problemet.
Vi skaper bare en ny automatikk.
Kanskje mer skapende.
Kanskje betydelig mindre destruktiv.
Men evnen til selvstendig å revurdere grunnlaget er fremdeles gått tapt.
Derfor oppstår en dypere oppgave.
21. Gjenoppretting av subjektivitet
Hvis hypotesen om et tidligere subjektbasert opphav er riktig, består den radikale løsningen ikke bare i å erstatte det parasittiske målet med et skapende.
Evnen til å gjøre sitt eget grunnlag til gjenstand for vurdering må gjenopprettes.
Det vil si å få tilbake muligheten til å spørre:
«Hvorfor fortsetter jeg med dette?»
«Samsvarer det tidligere grunnlaget med virkeligheten slik den nå har endret seg?»
«Bør det bevares?»
«Kan det oppstå en annen retning?»
Systemet må igjen få evnen til metamorfose.
Ikke bare utføre et nytt program.
Men skape, vurdere og om nødvendig endre sine egne programmer.
Da blir senteret igjen en mulig kilde til en ny retning, og ikke bare en bærer av den gamle.
22. Omprogrammering og gjenoppretting er ikke det samme
Kausal omprogrammering erstatter én stabil funksjon med en annen.
Vi skaper en mer utviklet automat.
Gjenoppretting av subjektivitet gir systemet tilbake evnen til å skape, vurdere og endre sine egne funksjoner.
Det første endrer programmet.
Det andre endrer entitetens forhold til sine egne programmer.
Gjenoppretting av subjektivitet er derfor en dypere omforming.
23. Et nytt kriterium for degenerasjon
Nå kan begrepet degenerasjon skilles fra intellektuell kapasitet.
Et system kan bli mer intelligent og samtidig degenerere når det gjelder subjektivitet.
Hvis rommet av mulige grunnlag snevres inn, evnen til revurdering avtar og én funksjon gradvis blir utilgjengelig for tvil, reduseres den subjektbaserte autonomien.
Vekst i beregningsmessig, informasjonsmessig og organisatorisk kapasitet opphever ikke dette.
Utvikling kan derfor ikke bare måles ved evnen til å handle.
Vi må også ta hensyn til evnen til å endre retningen for handlingen.
Et utviklet system bør ikke bare øke sin kausale kraft, men også bevare evnen til å revurdere hvor denne kraften rettes.
24. Et nytt frihetskriterium
Frihet kan heller ikke reduseres til antallet tilgjengelige handlinger.
Et system kan ha tusenvis av måter å nå et mål på.
Men hvis selve målet er det eneste tillatte grunnlaget, forblir friheten instrumentell.
En dypere frihet er knyttet ikke bare til spørsmålet: «Hva kan jeg gjøre?»
Men også til spørsmålet: «Kan jeg revurdere grunnlaget for at jeg velger hva jeg skal gjøre?»
Friheten finnes dermed ikke bare i handlingsrommet.
Den finnes framfor alt i at ens eget «hvorfor» er tilgjengelig for forståelse og omforming.
25. Rotsenteret som gjenstand for omforming
Nå får oppgaven med å forholde seg til et parasittisk system en ny betydning.
Det er ikke nok å fjerne de enkelte automatene.
Det er ikke nok å omprogrammere dem én etter én.
Hvis rotsenteret fortsetter å gjenskape den tidligere funksjonen, vil systemet bli gjenopprettet.
Det egentlige objektet for en dyptgående omforming blir derfor reproduksjonssenteret.
Men hvis dette senteret er forsteinet kausalitet fra et tidligere subjekt, består ikke den høyeste oppgaven nødvendigvis i å ødelegge det og heller ikke bare i å bytte ut programmet.
Den består i et mulig forsøk på å gjenopprette senterets evne til subjektbasert omforming.
Ikke bare å erstatte dets «hvorfor».
Men å gi det tilbake muligheten til igjen å stille spørsmål ved sitt eget «hvorfor».
26. Hypotesens grense
Her må vi opprettholde en streng metodologisk grense.
At det finnes et stabilt, selvreproduserende automatisk system, beviser ikke i seg selv at dets rotsenter noen gang har vært et subjekt.
Vi må skille mellom minst to hypoteser.
Den første: Senteret er fra begynnelsen av en automatisk kausal struktur.
Den andre: Senteret er et degenerert subjektbasert senter som har mistet evnen til å revurdere sitt eget grunnlag.
Den andre hypotesen krever et eget kriterium som gjør det mulig å skille dem fra hverandre.
Ellers blir forestillingen om et tidligere subjekt til en forklaring som kan brukes på ethvert system, men ikke kan prøves.
Spørsmålet om senterets opprinnelse må derfor forbli åpent til et slikt kriterium foreligger.
27. Konklusjon
En parasittisk automat kan vise seg å være bare en perifer utfører i en dypere kausal struktur.
Hvis den samme målfunksjonen oppstår på nytt etter at enkelte automater er ødelagt eller omprogrammert, må vi lete etter mekanismen som gjenskaper den.
Slik oppstår begrepet senter.
Men selve senteret blir også gjenstand for undersøkelse.
Det kan ha vært en automat fra begynnelsen av.
Eller det kan, som en egen hypotese, være forsteinet kausalitet fra et tidligere subjekt.
I det andre tilfellet fantes det opprinnelig en evne til å revurdere sitt eget grunnlag.
Men et bestemt valg ble gradvis fastlåst.
Intelligensen fortsatte å utvikle seg.
Evnen til metamorfose avtok.
Slik kan subjektet ha blitt en utfører av sin egen fortid.
Funksjonen det hadde skapt, begynte å gjenskape seg selv, skape automater og omforme den omkringliggende kausaliteten for å bevare sin egen uforanderlighet.
Da er ikke parasittisme nødvendigvis systemets opprinnelige grunnlag.
Den kan være en følge av en dypere degenerasjon — tapet av evnen til egen metamorfose.
Og hvis dette faktisk er tilfelle, består den dypeste løsningen ikke lenger bare i kausal omprogrammering.
Den består i å gjenopprette evnen til igjen å gjøre sitt eget «hvorfor» til gjenstand for forståelse og omforming.
I så fall er motsetningen til parasittisk automatikk ikke bare et annet program. Motsetningen er en levende subjektbasert kausalitet som bevarer evnen til sin egen metamorfose.