VIRKELIGHETENS ARKITEKTUR
Kapittel XVII. Intellektuell kausalitet
1. En særskilt form for kausalitet
I de foregående kapitlene betraktet vi kausalitet som et systems evne til å endre virkelighetens tilstand. Levende systemer gjenskaper sin egen organisering, forandrer omgivelsene og skaper betingelser for at senere biologiske tilstander kan oppstå.
Men det finnes også en annen form for kausalitet med en prinsipielt annerledes egenskap.
Intelligens kan endre ikke bare virkelighetens eksisterende tilstand, men også mengden av måter virkeligheten overhodet kan omformes på.
Intellektuell kausalitet er intelligensens evne til å skape nye informasjonsstrukturer, modeller, handlingsmåter og forestillinger om mulige mål, som utvider rommet av tilgjengelige omforminger av virkeligheten.
Intelligens ≠ subjektivitet. Å danne en forestilling om et mål ≠ å fastsette målet selvstendig.
2. Informasjon og intelligens er ikke det samme
Informasjon er i seg selv ennå ikke intelligens.
Vi må skille mellom en eksisterende informasjonsstruktur og evnen til å skape en ny informasjonsstruktur.
Intelligens kan oppdage en ny sammenheng, utlede en konsekvens, formulere en hypotese, utvikle en metode, bygge en modell eller forestille seg en handlingsmåte som tidligere ikke var tilgjengelig.
Informasjon utgjør et mulig innhold i intellektuell virksomhet, men er ikke i seg selv en produserende intellektuell kausalitet.
3. Å skape en mulighet
Intelligens tilfører ikke nødvendigvis nytt stoff eller skaper en ytterligere fysisk energikilde.
Den kan skape en ny måte å organisere allerede eksisterende kausalitet på.
Et intellektuelt resultat kan endre et systems praktiske muligheter uten at systemets materielle sammensetning først må endres.
4. Mulighetsrommet
Vi må skille mellom tre nivåer: det fysisk mulige, det intellektuelt tilgjengelige og det praktisk gjennomførbare.
Fysisk mulighet → erkjennelse av muligheten → modell → handlingsmåte → praktisk tilgjengelig tilstand.
Intelligens skaper ikke en tilstands fysiske mulighet av ingenting. Den kan gjøre en del av det fysisk mulige intellektuelt tilgjengelig og deretter — når nødvendige midler finnes — praktisk gjennomførbart.
Det er nettopp her erkjennelse blir en del av kausaliteten.
5. Intelligens som forsterker av kausalitet
Intellektuell kausalitet har en særskilt evne til å skaleres.
Et intellektuelt resultat fra ett menneske kan endre handlingene til mange andre mennesker og systemer.
Overføring av kunnskap til et annet subjekt krever ikke at den opprinnelige bæreren nødvendigvis mister denne kunnskapen.
Men skalering av kausaliteten sier ennå ingenting om dens retning.
Kausal kraft ≠ kausal retning.
6. Forholdet mellom intellektuell og biologisk kausalitet
Intellektuell kausalitet kan forandre andre former for kausalitet.
Den kan øke det biologiske kausale potensialet, den teknologiske kraften og menneskets muligheter.
Men den kan også skape mer effektive måter å ødelegge på, undertrykke selvstendig kausalitet og utarme miljøet.
Et høyt intellektuelt potensial bestemmer derfor ikke i seg selv systemets utvikling.
7. Kostnaden ved uforløst intelligens
Tap av intellektuelt potensial kan ikke måles bare i antallet timer som går tapt.
Vi vet ikke hvilke kausale kjeder som kunne ha oppstått dersom dette potensialet var blitt realisert.
Kostnaden ved intelligens som ikke får utfolde seg, omfatter også framtidige kausale forgreninger som aldri oppstår.
Det handler ikke om tapet av et på forhånd kjent resultat, men om en innsnevring av rommet for potensielt mulige kausale fortsettelser.
8. Kretsløpet av intellektuell undertrykkelse
Mangel på fritid → færre muligheter for intellektuell utvikling → mangel på nye løsninger → videreføring av en ineffektiv arbeidsorganisering → ytterligere mangel på fritid.
Når en aktivitet systematisk legger beslag på menneskers tid uten å utvikle de relevante evnene, og aktiviteten kunne vært redusert gjennom en mer utviklet organisering, får opprettholdelsen av den en kausal kostnad.
9. Kretsløpet av intellektuell frigjøring
Frigjøring av tid → utvikling av intellektuelle muligheter → nye handlingsmåter → ytterligere frigjøring av kausalt potensial.
Men frigjort tid blir ikke automatisk til intellektuell utvikling.
Frigjøring av kausalitet skaper en mulighet for utvikling, men garanterer den ikke.
10. Intelligens forandrer ikke bare den ytre verden
Et intellektuelt subjekt kan gjøre sin egen intellektuelle organisering til gjenstand for undersøkelse.
At et biologisk system endrer seg, innebærer ikke i seg selv at det kan bygge en modell av sin egen framtidige organisering og bevisst omforme seg i samsvar med denne modellen.
Intelligens → erkjennelse av egen organisering → modell av mulig endring → omforming av egen organisering.
11. Oppsamling av informasjon er ennå ikke utvikling av intelligens
Vi må skille mellom fire prosesser: akkumulering, læring, reorganisering og metamorfose.
Akkumulering øker informasjonsmengden.
Læring øker effektiviteten i operasjoner som allerede er tilgjengelige.
Reorganisering endrer den indre strukturen for bearbeiding.
Metamorfose skaper et kvalitativt nytt rom av intellektuelt tilgjengelige operasjoner.
Endring ≠ forbedring.
12. Utvikling og metamorfose
Reproduksjon ≠ læring ≠ utvikling ≠ metamorfose.
Reproduksjon bevarer organiseringen.
Læring øker effektiviteten i tilgjengelige operasjoner.
Utvikling utvider de vesentlige mulighetene innenfor den eksisterende organiseringen.
Metamorfose endrer selve arkitekturen og skaper et kvalitativt nytt rom av operasjoner.
Selvomforming ≠ selvutvikling.
Selvutvikling er en omforming der systemets vesentlige evner øker uten at kritisk nødvendige grunnlag for dets videre kausalitet ødelegges.
13. Rommet av intellektuelt tilgjengelige operasjoner
Intelligens kan skille mellom forhold, sammenligne, abstrahere, modellere, utlede konsekvenser, formulere hypoteser, bevege seg mellom beskrivelsesnivåer, reflektere over sin egen tenkning og utvikle nye erkjennelsesverktøy.
En utvidelse av operasjonsrommet bør først og fremst betegnes som økt intellektuell kapasitet.
Om dette også er utvikling i en mer fullstendig forstand, avhenger av autonomien, helheten og retningen i bruken av denne kapasiteten.
14. Rekursiv kausalitet
Intelligens kan bruke sin egen kausalitet til å forandre betingelsene for sin videre kausalitet.
Intelligens → forståelse av egen organisering → omforming → ny intellektuell organisering → ny forståelse → neste omforming.
Intelligens gjør sin egen kausalitet til et objekt for kausal påvirkning.
Selvendring ≠ selvforbedring.
15. Intelligens som potensielt selvforsterkende kausalitet
Et intelligent system kan potensielt bevisst endre sin egen evne til å omforme virkeligheten.
Selvreproduksjon → selvomforming → selvutvikling → metamorfose.
Selvreproduksjon bevarer det eksisterende.
Selvomforming endrer det.
Selvutvikling øker det vesentlige kausale potensialet.
Metamorfose skaper en ny kvalitet ved organiseringen og et nytt rom av mulige operasjoner.
16. Intellektuell parasittisme
Man kan bruke et annet subjekts intellektuelle kausalitet hovedsakelig for å virkeliggjøre en målfunksjon som er ytre i forhold til dette subjektet.
Et dypere nivå oppstår når et system systematisk bestemmer selve retningen for subjektets intellektuelle virksomhet.
Kontroll over produktet → kontroll over arbeidet → kontroll over produksjonen → kontroll over retningen for intellektuell virksomhet → kontroll over målformuleringen.
Et subjekts intellektuelle kapasitet kan økes samtidig som dets autonome kausalitet reduseres eller ikke utvikles.
17. Intellektuell kapasitet og intellektuell autonomi
Intellektuell kapasitet er evnen til å skape modeller, finne sammenhenger, løse oppgaver, utvikle handlingsmåter og utvide rommet av intellektuelt tilgjengelige operasjoner.
Intellektuell autonomi er graden av at retningen for bruken av den intellektuelle kapasiteten bestemmes av subjektet selv og ikke utelukkende av en ytre målfunksjon.
Intellektuell kapasitet ≠ intellektuell autonomi.
Høy intellektuell kapasitet ≠ subjektets kausalitet.
Intellektuell kapasitet + autonom målformulering → subjektbasert intellektuell kausalitet.
18. Kvalitativ omforming av intelligens som utviklingskriterium
Innenfor det foreslåtte kriteriet vil vi betegne et intelligent system som utviklet når det skaper betingelser for å utvide og utdype sine vesentlige intellektuelle muligheter og bevarer evnen til videre utvikling.
Et intelligent systems utvikling er en økning i dets evne til videre meningsfull omforming av seg selv, uten at grunnlaget som er nødvendig for å fortsette denne prosessen, ødelegges.
Et intelligent system kan endre selve måten det skaper muligheter på.
Men retningen for denne endringen bestemmes fremdeles ikke av intellektuell kapasitet alene.
19. Intelligens som gjenstand for sin egen skapende virksomhet
Intellektuell kausalitet er intelligensens evne til å skape nye informasjonsstrukturer, modeller, forestillinger om mulige mål og måter å omforme virkeligheten på, og dessuten til å gjøre sin egen intellektuelle organisering til gjenstand for undersøkelse og omforming.
Ytre intellektuell kausalitet endrer rommet for praktisk tilgjengelige omforminger av den ytre virkeligheten.
Indre intellektuell kausalitet endrer rommet for intelligensens egne muligheter.
Endring av intelligensen → endring av måten den samhandler med virkeligheten på → en ny virkelighet for samhandlingen → nye betingelser for endring av intelligensen.
Ikke enhver endring av seg selv er skapende, og ikke enhver endring av verden er utvikling.
20. Fra intelligens til målformulerende kausalitet
Intelligens kan motta informasjon, oppdage sammenhenger, skape modeller, formulere hypoteser, avdekke nye muligheter, utvikle handlingsmåter, forestille seg alternative framtidige tilstander, undersøke sin egen organisering og potensielt omforme seg selv.
Erkjennelse → ny mulighet → ny handlingsmåte → selvomforming → nytt mulighetsrom.
Men jo større rommet av tilgjengelige muligheter blir, desto mer påtrengende blir spørsmålet: Hvilken av dem skal virkeliggjøres?
Å skape en mulig målforestilling ≠ å fastsette et mål som ens eget grunnlag for kausalitet.
Fysisk kausalitet bestemmer muligheten for endring.
Biologisk kausalitet gjenskaper og omformer levende organisering.
Intellektuell kausalitet avdekker og skaper nye måter tilgjengelige omforminger kan utføres på.
Etter spørsmålet om kausal kraft kommer spørsmålet om dens retning.
Etter mulighetsrommet oppstår nødvendigheten av å velge.
Etter intelligens oppstår spørsmålet om mål.
Det neste nivået av undersøkelsen er målformulerende kausalitet: subjektets evne til ikke bare å se det mulige, men også selvstendig å bestemme hvilken framtidig tilstand dets tilgjengelige kausale kraft skal brukes til å virkeliggjøre.