VIRKELIGHETENS ARKITEKTUR
Kapittel XVI. Biologisk kausalitet
1. Kausalitet er ikke begrenset til mennesket
Når vi undersøker et systems effektivitet, er det lett å rette oppmerksomheten utelukkende mot mennesket: dets tid, arbeid, kunnskap og evne til å skape noe nytt.
Men mennesket er bare én av formene for levende kausalitet.
En plante omdanner solstråling, vann, karbondioksid og mineralstoffer til organisert levende materie. En skog forandrer sitt eget miljø.
Jordens levende organismer omdanner organiske rester og medvirker til å danne fruktbar jord.
Dyr forandrer økosystemer, sprer frø, regulerer bestanden av andre organismer og deltar i stoffkretsløpet. Livet opptar ikke bare rom. Det endrer kontinuerlig virkelighetens tilstand og gjenskaper bestemte former for sin egen organisering. Derfor må kausalitetsbegrepet også omfatte biologiske systemer.
Biologisk kausalitet er et levende systems evne til å skape, reprodusere, gjenopprette og omforme organiserte tilstander i levende materie og i miljøet der systemet eksisterer. Her må vi likevel trekke et prinsipielt skille: Biologisk kausalitet ≠ subjektets kausalitet. Et levende systems evne til å opprettholde, gjenskape og omforme sin egen organisering innebærer ikke i seg selv at systemet har et bevisst mål, kan velge mellom forestilte alternativer eller er i stand til å revurdere sitt eget «hvorfor».
Biologisk kausalitet betegner altså en særskilt form for livets organiserte årsaksvirkning, men er ikke i seg selv et bevis på at det levende systemet har subjektivitet.
2. Livets særegne egenskap
En vanlig materiell ressurs blir mindre når den brukes. Dersom en bestemt mengde stoff finnes, og en del av den tas ut, blir mengden som er igjen, mindre.
Et levende system er mer sammensatt. Et frø kan under nødvendige betingelser bli til en plante. Planten kan danne nye frø. En populasjon kan under egnede betingelser reprodusere seg selv.
En skog kan gjenopprettes.
Et jordsystem kan under visse betingelser samle opp organisk materiale og gjenopprette sin egen struktur.
Mange levende systemer har dermed en egenskap av grunnleggende betydning for forståelsen av ressurser: en indre evne til reproduksjon og gjenoppretting. Dette endrer selve ressursbegrepet.
Et levende system er ikke bare en eksisterende beholdning av stoff.
Det kan samtidig være kilden til senere tilstander av levende materie. Derfor må vi skille mellom en eksisterende biologisk ressurs og systemets evne til å skape en senere biologisk ressurs. Disse to begrepene er ikke identiske.
Man kan hente ut en del av en eksisterende ressurs uten å ødelegge systemets evne til å gjenskape den. Men man kan også bevare en betydelig del av selve ressursen og samtidig ødelegge betingelsene som gjorde framtidig reproduksjon mulig.
3. Ressursen og ressursens kilde
Tenk på et frukttre.
Fruktene er en ressurs.
Selve treet er et produserende levende system. Men heller ikke treet eksisterer isolert. Det trenger jord, vann, lys, mineralstoffer, mikroorganismer, pollinatorer og bestemte miljøbetingelser. Den egentlige kilden til avlingen er derfor ikke ett enkelt objekt, men et kausalt sammenkoblet system:
Miljø + levende organisme + organisering + tid → biologisk produkt
Hvis mennesket bare ser frukten, forvalter det den eksisterende ressursen.
Hvis det forstår treet, begynner det å ta hensyn til den som produserer ressursen. Hvis det også tar hensyn til jord, vann, mikroorganismer, klimatiske forhold og økologiske forbindelser, blir oppmerksomheten rettet mot selve det kausale systemet som gjør produktet mulig. Da oppstår et dypere spørsmål: Ikke hvor mye produkt som finnes akkurat nå, men hva som sikrer systemets evne til å produsere det på nytt?
4. Tre former for samhandling
En ytre aktørs forhold til et biologisk system kan skilles etter hvordan samhandlingen endrer systemets framtidige evne til å gjenskape organiserte tilstander. Det gir tre hovedformer.
I. Uttømming. Etter samhandlingen har systemet mindre evne til reproduksjon, gjenoppretting eller opprettholdelse av sin egen organisering enn tidligere.
Aktøren oppnår et resultat i nåtiden på bekostning av framtidige muligheter.
II. Opprettholdelse. Uttak og påvirkning fører ikke til noen vesentlig reduksjon i systemets reproduksjonsevne. Dets grunnleggende kausale potensial bevares.
III. Økning av potensialet. Etter samhandlingen har systemet større evne til å gjenopprette seg, opprettholde sin egen organisering eller utvide rommet av stabile tilstander det kan oppnå.
Her kreves likevel en viktig presisering.
En økning i én biologisk parameter betyr ennå ikke at det kausale potensialet til systemet som helhet har økt.
Vekst i antallet organismer av én art kan ledsages av ødeleggelse av andre deler av systemet. Økt produktivitet på kort sikt kan ledsages av redusert stabilitet. En større biomasse kan opptre samtidig med mindre mangfold. Biologisk kausalt potensial kan derfor ikke reduseres til én størrelse. Det må forstås som et sett av gjensidig forbundne muligheter i et levende system.
5. Grensen for bærekraftsbegrepet
Et utviklet samspill med et natursystem forbindes vanligvis med bærekraft. Det betyr at systemet etter bruk bevarer evnen til å fortsette sin eksistens og reproduksjon på omtrent samme nivå som før. Dette skiller seg prinsipielt fra uttømming.
Men av dette følger det ikke at ethvert skapende system stadig må øke alle sine parametere.
I et modent levende system kan en stabil bevaring av et allerede oppnådd høyt potensial være en fullverdig tilstand.
Dessuten kan en ubegrenset økning av én enkelt parameter ødelegge systemet som helhet.
Kriteriet for skapende samhandling bør derfor formuleres mer presist: Skapende samhandling reduserer ikke uten nødvendighet et levende systems evne til videre eksistens, reproduksjon og gjenoppretting. Der potensialet er skadet eller begrenset, kan slik samhandling øke det.
Den høyeste formen for samhandling er dermed ikke en uendelig vekst i mengden liv, men å bevare og, der det er mulig og nødvendig, utvide rommet for livets stabile muligheter.
6. Jord som eksempel
La oss ta et jordstykke.
Tilstanden kan vurderes ikke bare etter mengden produkt det gir, men også etter evnen hos jorden og det tilknyttede levende systemet til å fortsette å produsere dette produktet. Jorden kan brukes på en måte som gjør at fruktbarheten avtar etter flere produksjonssykluser.
Et produkt er blitt frambrakt, men systemets evne til videre produksjon er redusert. Bruken kan også organiseres slik at man får en avling samtidig som jordens framtidige produksjonsevne bevares.
Men det finnes også en tredje mulighet. Samtidig med at produktet høstes, kan innholdet av organisk materiale øke, jordstrukturen forbedres, vannbalansen gjenopprettes, de biologiske forbindelsene bli mer stabile og systemets evne til å holde på nødvendige stoffer styrkes. Da oppnår mennesket et resultat i nåtiden og øker samtidig enkelte vesentlige muligheter i det produserende systemet.
Heller ikke her kan resultatet vurderes ut fra én indikator. Vi må se på helheten: Hva har faktisk økt, hva har avtatt, og hvordan har rommet for systemets framtidige muligheter endret seg?
7. Kriteriet for skapende kausalitet
Nå kan vi presisere begrepet skapende samhandling. Et skapende subjekt er ikke bare i stand til å oppnå det nødvendige resultatet.
Det kan samhandle med et annet produserende system på en måte som gjør at resultatet ikke krever at kilden til resultatet systematisk ødelegges.
I et sterkere tilfelle øker den andre partens evne til selvstendig reproduksjon, gjenoppretting eller utvikling etter samhandlingen. Derfor må vi skille mellom omfordeling av eksisterende potensial og det å skape betingelser for at nytt potensial kan oppstå.
Et tilegnende system omsetter hovedsakelig et annet systems eksisterende kausalitet til sitt eget resultat. Et skapende system søker derimot å organisere samhandlingen slik at eget resultat er forenlig med å bevare eller utvikle den andre partens selvstendige kausalitet.
Dette svarer til kriteriet vi allerede har funnet gjennom undersøkelsen av subjektbaserte kausale systemer:
Skapende virksomhet består ikke bare i å oppnå et resultat — den bevarer eller skaper nye kilder til kausalitet.
8. Parasittisme overfor biosfæren
Hvis et system stadig henter ut biologiske produkter og samtidig reduserer kildens evne til å gjenskape dem, oppstår uttømming.
Men mengden stoff som tas ut, er i seg selv ikke et tilstrekkelig kriterium.
Vi må undersøke hvordan hele det produserende systemet endres. Det kan være mulig å oppnå en svært høy produksjon i en periode nettopp fordi man bruker opp potensial som er bygd opp tidligere.
Høy produktivitet i nåtiden beviser derfor ennå ikke høy skapende effektivitet. Den kan bety at systemets framtidige muligheter raskt omdannes til forbruk i nåtiden. Et system som utad virker effektivt, kan dermed eksistere ved å redusere sitt eget framtidige kausale grunnlag.
Her gjentas en lovmessighet vi fant i de foregående kapitlene: Resultatet i nåtiden ≠ utvikling av det kausale potensialet.
9. Det biologiske systemets tid
Biologiske prosesser har sine egne tidsskalaer. En skog kan ødelegges langt raskere enn den kan gjenopprettes. Jordstruktur kan brytes ned raskere enn den dannes.
En populasjon kan minke raskere enn den er i stand til å reprodusere seg.
Derfor må vi ta hensyn ikke bare til mengden ressurs som tas ut, men også til forholdet mellom brukshastigheten og gjenopprettingshastigheten.
Hvis uttaket over lang tid overstiger systemets evne til gjenoppretting, og forskjellen ikke kompenseres av andre prosesser, blir systemets kausale potensial mindre.
Tid er dermed en vesentlig del av biologisk kausalitet.
Vi kan ikke betrakte en ressurs som praktisk fornybar bare fordi gjenoppretting i prinsippet er mulig. Vi må spørre: Hvor lang tid tar gjenopprettingen sammenlignet med tiden det tar å bruke ressursen?
Den samme ressursen kan dermed være fornybar under én form for samhandling og i praksis ikke-fornybar under en annen.
10. Informasjon som del av det biologiske potensialet
Et levende system eksisterer ikke bare som en mengde stoff. Organiseringen er forbundet med informasjon, slik den kommer til uttrykk i genomets struktur, epigenetiske tilstander, atferdsmønstre og stabile økologiske samspill.
Ødeleggelse av biologisk mangfold kan derfor innebære mer enn tap av et visst antall organismer. Den kan også medføre at unike former for biologisk organisering og de tilhørende mulighetene for systemets videre eksistens forsvinner.
Spørsmålet om opprinnelsen til denne organiseringen er et eget spørsmål. Den observerbare genetiske, epigenetiske, atferdsmessige og økologiske organiseringen fastslår ikke i seg selv én bestemt forklaring på hvordan den først oppstod og ble historisk formet.
Her slår vi bare fast et forhold av kausal betydning: Organiseringen av et levende system påvirker rommet for dets mulige framtidige tilstander.
Derfor må informasjon regnes som en av bestanddelene i det biologiske kausale potensialet. Den begrepsmessige følgen er:
Organisering → rommet for mulige handlinger → realisering av en tilstand
Informasjon erstatter ikke her den materielle bæreren, men er med på å avgjøre hvilke tilstander denne bæreren er i stand til å realisere.
11. Mennesket som forsterker av biologisk kausalitet
Fornuft åpner for en prinsipielt ny, observerbar mulighet.
Mennesket kan ikke bare gjøre bruk av eksisterende biologiske prosesser, men også bevisst endre betingelsene de foregår under.
Det kan endre vannforhold, gjenopprette skadet jord, anlegge hager, drive avl og foredling, endre organismers vekstvilkår og gjenopprette ødelagte økologiske forbindelser.
Menneskets subjektbaserte kausalitet kan følgelig potensielt samhandle med den biologiske kausaliteten på en måte som øker enkelte av dens muligheter.
Her møtes to forskjellige nivåer av kausalitet: det levende systemets biologiske kausalitet og den fornuftige, handlende aktørens subjektbaserte kausalitet. De er ikke identiske.
Men et subjekt kan forstå deler av lovmessighetene i et biologisk system, forutsi følgene av sine egne handlinger og bevisst velge hvordan det vil samhandle med systemet.
Derfor kan fornuften potensielt være ikke bare en forbruker av biologisk potensial, men også en faktor i bevaringen, gjenopprettingen og utviklingen av det.
12. Feilen i ressurstenkningen
En av de grunnleggende feilene er å betrakte verden utelukkende som et lager av ressurser. Skogen reduseres til en mengde tømmer. Jorden til en mengde avling.
Dyret reduseres til en produktmasse.
Havet reduseres til fangstvolumet. Mennesket til antallet arbeidstimer.
En slik beskrivelse registrerer først og fremst resultatet av kausaliteten og kan overse selve kilden til evnen til å frambringe dette resultatet.
Derfor må vi ved siden av spørsmålet «Hvor mye ressurs finnes her?» stille et annet: «Hvilken evne har dette systemet til å skape ressurser over tid?» Og deretter et tredje: «Hvordan vil vår samhandling forandre denne evnen?»
Da er analysens viktigste gjenstand ikke lenger bare den eksisterende beholdningen.
Den er systemets produserende kausalitet. Dette perspektivskiftet er av grunnleggende betydning.
Ressursen er en tilstand i nåtiden. Det kausale potensialet bestemmer mangfoldet av mulige tilstander i framtiden.
13. Sivilisasjonens utvidede kausalitet
En sivilisasjons samlede kausale potensial kan ikke reduseres til menneskelig eller teknologisk potensial alene. Vi må i det minste ta hensyn til:
fornuftige subjekters kausalitet; levende systemers produktive og regenerative evne; teknologiens forsterkning av handling; og miljøets tilgjengelige potensial.
Disse bestanddelene kan likevel ikke uten videre framstilles som en enkel sum av ensartede størrelser.
De har ulik natur, påvirker hverandre og kan forandre hverandre. Teknologi kan øke enkelte av mulighetene i et biologisk system.
Men den kan også ødelegge dem.
Mennesket kan øke sin teknologiske makt. Samtidig kan en bestemt teknologisk organisering redusere menneskets egen autonome kausalitet.
Derfor kan ikke en sivilisasjons effektivitet defineres ved å maksimere én enkelt parameter. Vi må undersøke strukturen i endringene av det samlede kausale potensialet.
Med andre ord: Hva vinner sivilisasjonen, hva mister den, og hvilke muligheter forblir tilgjengelige for virkeligheten etter dens handlinger?
14. Kriteriet for skapende samhandling
I sin enkleste begrepsmessige form kan samhandling vurderes ved å sammenligne det kausale potensialet før og etter samhandlingen.
Hvis vesentlige muligheter i systemet systematisk reduseres etter samhandlingen, er den uttømmende.
Hvis de bevares, er samhandlingen reproduktiv.
Hvis skadede muligheter gjenopprettes, eller rommet for stabile framtidige muligheter utvides uten at andre vesentlige grunnlag for systemet ødelegges, får samhandlingen skapende karakter.
På dette stadiet er dette imidlertid et begrepsmessig kriterium, ikke en ferdig matematisk koeffisient. Det kausale potensialet er flerdimensjonalt.
Det kan omfatte evnen til reproduksjon; evnen til gjenoppretting; stabilitet; mangfoldet av mulige tilstander; informasjonsmessig organisering; tilpasningsevne; og evnen til å bevare betingelsene for egen videre eksistens.
Før vi innfører én numerisk størrelse for kausalt potensial, må vi derfor definere hvordan disse parameterne kan måles og sammenholdes.
Men allerede nå endrer selve problemstillingen seg.
Vi spør ikke bare: Hva ble produsert?
Vi spør også: Hvilken evne til å frambringe senere tilstander ble bevart etter produksjonen?
15. Virkelighetens effektivitet
Et system kan ikke automatisk anses som effektivt bare fordi det omdanner tilgjengelig virkelighet til forbrukbare produkter så raskt som mulig.
En slik prosess kan være effektiv med hensyn til en lokal målfunksjon og samtidig ødeleggende for systemet som gjør framtidig produksjon mulig.
Skapende effektivitet krever derfor at to betingelser forenes: det nødvendige resultatet i nåtiden og bevaring eller en begrunnet økning av framtidens kausale potensial.
Men heller ikke her er økning et mål i seg selv. I noen tilfeller krever utviklingen at skadet potensial gjenopprettes.
I andre tilfeller krever den at mulighetene utvides. I atter andre tilfeller krever den at en allerede oppnådd stabil tilstand bevares.
Et mer generelt prinsipp kan dermed formuleres slik:
Resultatet i nåtiden må ikke oppnås gjennom en systematisk ødeleggelse av framtidens vesentlige muligheter.
Dette skiller seg grunnleggende fra logikken bak rent uttak.
16. Fra utnyttelse av naturen til utvikling av livet
Fornuften får en særlig mulighet innenfor dette systemet.
Den kan oppfatte årsakssammenhenger, danne modeller av framtidige følger og bevisst forandre sin egen måte å samhandle med levende systemer på.
Mennesket kan derfor potensielt gå fra enkel utnyttelse av biologisk kausalitet til bevisst bevaring, gjenoppretting og utvikling av den.
Men utvikling av livet kan ikke reduseres til å maksimere mengden levende materie.
Et større antall organismer av én art betyr ikke nødvendigvis et mer utviklet levende system.
Høyere produktivitet innebærer ikke nødvendigvis større stabilitet. Mer teknisk styrbarhet innebærer ikke nødvendigvis et større rom for livets muligheter.
Kriteriet blir derfor ikke enkel vekst, men endringen i det helhetlige kausale potensialet. Etter virksomheten til en utviklet sivilisasjon bør virkeligheten ikke systematisk stå igjen med et fattigere rom av livsmuligheter.
Hvis en sivilisasjon blir teknologisk mektigere, men etterlater seg mindre fruktbar jord, mindre stabile levende systemer, tapt biologisk mangfold og et mindre autonomt menneske, er den teknologiske makten i seg selv ennå ikke et tegn på skapende utvikling.
Det kan bety at sivilisasjonen bare omdanner eksisterende potensial til resultater i nåtiden i et stadig høyere tempo.
Skapende utvikling begynner der resultatet som oppnås, er forenlig med bevaring av virkelighetens vesentlige muligheter, og der skadede eller begrensede muligheter får betingelser for gjenoppretting og videre utfoldelse.
Slik oppstår et mer generelt prinsipp: Skapende kausalitet frambringer ikke bare et resultat — den bevarer og, der det er mulig, utvider virkelighetens evne til å frambringe senere tilstander.
Dette gjør det mulig å ta neste skritt.
Hittil har vi undersøkt menneskets subjektbaserte kausalitet og levende systemers biologiske kausalitet hver for seg.
Men mennesket, livet, teknologien og miljøet eksisterer ikke isolert.
De danner en gjensidig sammenkoblet kausal arkitektur, der en endring i ett element kan øke eller redusere mulighetene for andre.
Det neste spørsmålet gjelder derfor ikke lenger kausaliteten hos ett enkelt subjekt eller ett enkelt levende system.
Det neste spørsmålet blir: Hva utgjør virkelighetens samlede kausale potensial, og etter hvilke kjennetegn kan vi avgjøre om systemet som helhet utvikler seg?