VIRKELIGHETENS ARKITEKTUR
Kapittel XV. Senteret for reproduksjon av det kausale systemet. Forsteinet kausalitet
I forrige kapittel skilte vi mellom systemeffektivitet og skapende effektivitet. Et system kan ha høy intelligens, kompleks organisering, avansert teknologi og evne til å tilpasse seg skiftende betingelser, men dette besvarer ennå ikke hovedspørsmålet: Hva er det egentlig systemet bevarer og gjenskaper? Hvis de konkrete deltakerne i et kausalt system stadig skiftes ut, mens dets grunnleggende retning bevares, tilhører ikke denne retningen utelukkende den enkelte bæreren.
Mennesker blir født og dør. Generasjoner avløser hverandre.
Organisasjoner forandres.
Teknologier blir foreldet. Styringsformer endres.
Noen institusjoner forsvinner, andre tar deres plass.
Men en bestemt måte å organisere kausalitet på kan fortsette å eksistere. Derfor må vi skille mellom bæreren av kausalitet
Og mekanismen som gjenskaper kausalitetens retning. Det er her spørsmålet om det kausale systemets reproduksjonssenter oppstår.
1. Bærer og funksjon som gjenskapes
La oss betrakte det enkleste tilfellet. Et subjekt oppretter en organisasjon for å oppnå et bestemt mål. Til å begynne med er forbindelsen mellom subjektet og målet åpenbar.
Subjektet bestemmer målet.
Det skaper en struktur. Strukturen organiserer handlinger. Handlingene fører til et resultat. En sekvens oppstår: Subjekt → Mål → Struktur → Handling → Resultat.
Men etter hvert eksisterer organisasjonen lenger enn den som skapte den. Nye deltakere kommer til.
De var ikke med på å ta den opprinnelige beslutningen. De har kanskje aldri kjent personen som opprettet systemet. Likevel overtar de allerede eksisterende regler, roller;
Relasjoner; kriterier for effektivitet;
Belønningssystemer; sanksjonssystemer; utvelgelsesmetoder;
Måter å overføre informasjon på; og forestillinger om hvilket resultat som er tillatt.
En ny deltaker kommer ikke inn i et tomt rom.
Vedkommende kommer inn i en kausalitet som allerede er organisert. Dermed oppstår en tilbakevirkning: Subjektet skaper strukturen → strukturen former nye bærere → nye bærere gjenskaper strukturen.
Fra dette tidspunktet kan det opprinnelige målet eksistere uavhengig av det opprinnelige subjektet.
2. Hva er det egentlig som gjenskapes?
Systemet trenger ikke å bevare alle sine ytre former. Tvert imot. For å eksistere over lang tid må det ofte endre dem. Teknologien kan endres.
Språket kan endres.
Styringsmåten kan endres. Tidligere stillinger kan forsvinne. Eierskapsformen kan endres. De tekniske hjelpemidlene kan erstattes fullstendig. Men gjennom alle disse forandringene kan ett og samme grunnleggende forhold bevares. For eksempel: Hvem bestemmer målet;
Hvem har rett til å endre målet; hvis kausalitet brukes til å virkeliggjøre det;
Hvordan det skapte resultatet fordeles; hvor stor autonomi deltakerne tillates;
Og hva som skjer med subjektets kausalitet etter hvert som systemet utvikler seg. Et kausalt systems stabilitet bestemmes derfor ikke av at formen bevares.
Den bestemmes av at den målrettede retningen som forskjellige former fortsetter å virkeliggjøre, bevares. Derav følger: Endring av systemets form ≠ endring av dets kausale grunnlag.
Et system kan omorganiseres radikalt og likevel forbli kausalt det samme systemet.
3. Reproduksjonssenteret
La oss kalle reproduksjonssenteret i et kausalt system den samlede mekanismen som gjør at dets grunnleggende målrettede retning gjenopprettes etter at enkelte bærere, strukturer og betingelser er skiftet ut.
Her må vi straks ta et forbehold. Ordet «senter» betyr ikke nødvendigvis én person, én organisasjon eller ett fysisk sted.
Senteret kan være distribuert. Funksjonen kan samtidig virkeliggjøres gjennom:
Utvelgelse av deltakere; utdanning; regler;
Økonomiske relasjoner;
Informasjonsmiljøet; kulturelle normer; teknologisk infrastruktur; tilgangsmekanismer; systemer for belønning og begrensning;
Og måtene mål blir formet på. Det ville derfor være en metodologisk feil å lete etter reproduksjonssenteret utelukkende som et skjult styrende subjekt. Noen ganger kan et slikt subjekt finnes.
Andre ganger ikke.
At et varig kausalt system eksisterer, beviser ikke dette i seg selv. Vi er opptatt av et mer grunnleggende spørsmål:
Hvilken mekanisme gjenoppretter systemets målfunksjon etter at dets konkrete bærere har endret seg?
Det er nettopp denne mekanismen som utgjør det kausale senteret for systemets reproduksjon.
4. Fra ytre styring til selvreproduksjon
Et primitivt system krever kontinuerlig ytre styring. Hver handling må bestemmes.
Hvert avvik må korrigeres. Hver utfører må kontrolleres.
Et slikt system krever store mengder kausalitet fra det styrende senteret. Et mer utviklet system virker annerledes. Det former et miljø der deltakerne selv treffer beslutningene som er nødvendige for at systemet skal gjenskapes. De trenger ikke få det grunnleggende målet forklart hver dag. Det er tilstrekkelig at relasjonenes arkitektur gjør bestemte handlinger
Fordelaktige;
Tilgjengelige;
Prestisjefylte; normale;
Obligatoriske;
Eller til de eneste som i praksis er mulige. Da kan en deltaker subjektivt oppleve at vedkommende handler fritt og faktisk ha betydelig frihet til å foreta lokale valg. Men rommet for disse valgene er allerede formet av systemet. En mer avansert mekanisme oppstår: Ikke styring av hver enkelt handling, men styring av betingelsene som handlinger oppstår fra. Dette reduserer kostnaden ved å gjenskape systemet betydelig. Den kausale arkitekturen begynner å gjenskape seg selv gjennom deltakernes egne beslutninger.
5. Systemet som automat
Her oppstår en mulighet som er prinsipielt viktig for den videre undersøkelsen. Et kausalt system kan vise tegn på kompleks atferd:
Det kan motta informasjon; reagere på endringer;
Korrigere feil; erstatte ineffektive elementer;
Lære; endre strategi; og bevare stabilitet.
Men alt dette betyr ennå ikke at systemet kan revurdere det grunnleggende grunnlaget for sin egen handling. Det kan være usedvanlig effektivt til å besvare spørsmålet «Hvordan når vi målet?» uten å ha noen mekanisme for å besvare et annet spørsmål: «Hvorfor skal nettopp dette målet bevares?» I så fall står vi overfor en funksjonell automat på høyt nivå.
Den kan endre praktisk talt alt unntatt sitt eget grunnleggende «hvorfor».
Dette skillet møtte vi allerede i analysen av subjektivitet.
Instrumentell intelligens betyr ennå ikke kausal autonomi. Det samme prinsippet viser seg nå på systemnivå. Evnen til å endre framgangsmåten for å nå et mål ≠ evnen til å endre selve målet.
6. Tilpasning og metamorfose
Vi må derfor skille mellom to typer systemendring. Den første er tilpasning. Systemet endrer handlingsmåtene for å bevare sin grunnleggende målfunksjon. Den andre er metamorfose. Systemet får mulighet til å revurdere selve den grunnleggende målfunksjonen og gå over til en annen kausal arkitektur. Ved tilpasning endres spørsmålet om hvordan man skal handle. Ved metamorfose kan svaret på hvorfor man skal handle nettopp slik, endres. Dette er prinsipielt forskjellige prosesser. Et svært fleksibelt system kan være usedvanlig tilpasningsdyktig og samtidig fullstendig ute av stand til metamorfose.
Det vil endre teknologi, regler, institusjoner og strategier nettopp for at det grunnleggende kausale forholdet skal forbli uendret.
Ytre foranderlighet er derfor ennå ikke bevis for indre utvikling.
Noen ganger er stadige endringer av formen en måte å bevare grunnlagets uforanderlighet på.
7. Forsteinet kausalitet
Nå kan vi innføre begrepet forsteinet kausalitet.
Med forsteinet kausalitet mener vi en kausal organisering som bevarer evnen til å endre midler, strategier og former for egen eksistens, men som har mistet eller mangler evnen til å revurdere det grunnleggende grunnlaget for sin målfunksjon. Den kan være kompleks.
Intelligent i instrumentell forstand. Tilpasningsdyktig.
Teknologisk utviklet.
I stand til å forutsi.
I stand til å lære av feil.
Men all læring finner sted innenfor én uforanderlig kausal retning. Et slikt system har mange svar på spørsmålet «Hvordan?», mens spørsmålet «Hvorfor?» ligger utenfor rommet for tillatt endring. Derfor beviser ikke systemets ytre intelligens dets subjektivitet. Subjektivitet krever muligheten til å rette kausaliteten mot sitt eget grunnlag og gjøre sitt eget «hvorfor» til gjenstand for revurdering.
8. To mulige opphav til forsteinet kausalitet
Her må vi bevare et prinsipielt skille. Et system som ikke kan revurdere sitt eget grunnleggende mål, kan ha oppstått på minst to forskjellige måter.
I. Opprinnelig automat. Systemet har aldri hatt egen subjektivitet. Målfunksjonen ble gitt ved dets oppkomst. Senere har systemet bare forbedret måtene å virkeliggjøre denne funksjonen på.
I dette tilfellet er grunnlagets uforanderlighet et kjennetegn ved arkitekturen helt fra begynnelsen.
II. Tidligere subjekt. Et annet tilfelle er også mulig.
Opprinnelig hadde det kausale senteret evnen til å revurdere sitt eget handlingsgrunnlag. Men siden ble denne evnen mistet.
Et bestemt mål ble så dypt innbygd i mekanismen som opprettholder systemets eksistens, at muligheten til å revurdere det forsvant. Da står vi ikke bare overfor en automat. Vi kan stå overfor et forsteinet tidligere subjekt – et kausalt senter som har bevart høy instrumentell intelligens, men mistet evnen til egen metamorfose.
Disse to hypotesene må ikke blandes sammen. At målfunksjonen forblir konstant over tid, viser ikke i seg selv om evnen til å revurdere den noen gang har eksistert. Derfor gjelder: Uforanderlig mål ≠ bevis for opprinnelig automatisme. Men også: Kompleksitet og intelligens ≠ bevis for tidligere subjektivitet.
Spørsmålet forblir åpent.
9. Hvorfor et forsteinet system kan bli tilegnende
Hvis et system kan forandre seg selv, kan det utvikle seg gjennom indre metamorfose. Det kan oppdage grensen for sin egen arkitektur og endre sin grunnleggende retning. Men hvis det grunnleggende målet er uforanderlig mens betingelsene i virkeligheten omkring det endres, gjenstår en annen vei. Systemet begynner å endre ikke sitt eget grunnlag, men kausaliteten i omgivelsene. Jo mindre systemets evne til å endre sitt eget «hvorfor» blir, desto større kan behovet bli for å omforme miljøet slik at det fortsatt svarer til dette «hvorfor». Hvis andre selvstendige subjekter skaper uforutsigbar kausalitet, kan det oppstå et ønske om å begrense denne uforutsigbarheten. Hvis miljøet skaper alternativer som kan forstyrre reproduksjonen av funksjonen, kan det oppstå et ønske om å redusere rommet for disse alternativene.
Hvis andre sentres autonomi hindrer virkeliggjøringen av det uforanderlige målet, oppstår en tendens til å innlemme deres kausalitet i systemets egen. Dette leder til en viktig hypotese:
Tilegnende kausalitet kan være en følge av at det kausale senteret mangler evnen til egen metamorfose. Et system som ikke kan endre seg selv, begynner å endre virkeligheten omkring seg for å bevare sin egen uforanderlighet.
Dette er ennå ingen universell lov, men en kausalt sammenhengende hypotese som må undersøkes videre.
10. Paradokset med den intelligente automaten
Nå kan vi forstå et av de mest sammensatte tilfellene. Et system kan bli stadig mer intelligent og samtidig stadig mindre subjektlig.
Det forbedrer prognosene sine. Øker informasjonsmengden.
Utvikler teknologi.
Optimaliserer styringen.
Reagerer raskere.
Øker evnen til å kontrollere miljøet. Men hvis hele denne veksten finner sted innenfor en uforanderlig grunnfunksjon, øker ikke systemets autonomi, men dets instrumentelle makt. Dermed gjelder: Økt evne til å nå et mål ≠ økt evne til å bestemme målet. Dessuten kan forholdet mellom disse prosessene være omvendt.
Jo kraftigere systemet blir i virkeliggjøringen av et uforanderlig mål, desto flere ressurser kan det rette mot å fjerne alt som stiller dette målet i spørsmål. Intellektuell utvikling begynner da å styrke den kausale ubevegeligheten. Et paradoks oppstår:
Maksimal tilpasningsevne i midlene kan eksistere sammen med maksimal uforanderlighet i grunnlaget.
11. Reproduksjonssenteret i et tilegnende system
Nå kan vi vende tilbake til spørsmålet som avsluttet forrige kapittel. Hvor ligger reproduksjonssenteret i et tilegnende kausalt system?
Svaret kan ikke reduseres til å lete etter én bestemt styrende person.
Senteret finnes der det grunnleggende forholdet gjenskapes:
Andres selvstendige kausalitet skal forbli innlemmet i systemets målfunksjon. Hvis dette forholdet består når mennesker, organisasjoner, teknologier og styringsformer skiftes ut, er det nettopp dette som er systemets mer stabile element. En konkret leder kan forsvinne.
Men hvis en ny leder kommer i en situasjon der det å bevare kontrollen over andres kausalitet er en nødvendig betingelse for at lederens funksjon skal bestå, gjenskaper systemet den tidligere retningen gjennom en ny bærer.
Reproduksjonssenteret må derfor søkes ikke bare blant subjekter.
Vi må også søke det i arkitekturen av kausale relasjoner som kan forme nye bærere av sin egen funksjon.
12. Kan systemet gjenopprette subjektivitet?
Hvis systemet virkelig er en automat, er endringen av dets grunnleggende funksjon et spørsmål om omprosjektering.
Mekanismen som gjenskaper målet, må endres. Men hvis vi står overfor et forsteinet subjekt, blir oppgaven en annen.
Det er ikke nok bare å erstatte ett gitt mål med et annet.
Å erstatte én uforanderlig funksjon med en annen skaper ennå ikke subjektivitet.
Selve evnen til å revurdere handlingsgrunnlaget må gjenopprettes. Skillet går altså mellom å endre målfunksjonen
Og å gjenopprette evnen til å endre målfunksjonen. Dette er grunnleggende. Et system som får tildelt et nytt mål utenfra, kan forbli en automat. Det begynner bare automatisk å virkeliggjøre en annen funksjon.
Subjektivitet oppstår først der det kausale senteret selvstendig kan stille spørsmål ved sitt eget grunnlag, se et alternativ, forstå konsekvensene og bekrefte en ny retning.
13. Kriterier for gjenopprettbarhet
Herav kan vi foreløpig utlede noen kjennetegn som kan bidra til å skille tilpasning fra en mulig gjenopprettelse av subjektivitet.
Det første er evnen til å gjenkjenne sin egen grunnleggende målfunksjon.
Systemet må kunne gjøre sitt eget «hvorfor» til gjenstand for undersøkelse.
Det andre er at et reelt alternativ finnes. Det er ikke tilstrekkelig å forestille seg en annen måte å oppnå det tidligere målet på. Det må være mulig å stille spørsmål ved selve målet.
Det tredje er evnen til å gi avkall på umiddelbar gevinst fra den gamle funksjonen dersom det å bevare den reduserer det samlede kausale potensialet til systemet og virkeligheten omkring det. Det fjerde er stabiliteten i det nye grunnlaget.
Endringen må bestå ikke bare under ytre press, men også etter at presset forsvinner. Men det finnes et enda sterkere kriterium. Hvis et tilegnende system virkelig gjenoppretter subjektivitet, må det kunne godta at andres selvstendige kausalitet øker, selv når dette reduserer systemets egen evne til å styre dem. Det er nettopp her skillet mellom tilpasning og metamorfose blir tydeligst.
Et system kan etterligne samarbeid, desentralisering og autonomi så lenge dette øker dets egen effektivitet. Men evnen til bevisst å redusere sin egen kontroll for å øke den samlede selvstendige kausaliteten peker mot en endring av selve grunnlaget for relasjonen.
14. Det avgjørende veiskillet
Det kausale systemet står nå overfor et avgjørende veiskille. Hvis evnen til subjektivitet finnes eller kan gjenopprettes, er følgende overgang mulig: Gjenkjennelse av egen funksjon → Kritisk skjelning → Reelt alternativ → Revurdering av grunnlaget → Ny målrettet retning.
Da kan tilegnende kausalitet potensielt gå over til skapende kausalitet. Men hvis det kausale senteret prinsipielt ikke kan revurdere sitt eget grunnlag, finnes det ingen kausal mekanisme som kan begrunne en forventning om indre metamorfose. En endring av systemet krever da at selve den tilegnende funksjonen slutter å gjenskapes. Her må vi ikke blande sammen funksjon og bærer.
At parasittisk eller tilegnende kausalitet opphører, innebærer ikke automatisk at den fysiske bæreren blir ødelagt. Det dreier seg om noe annet: Systemet må miste evnen til å gjenskape den kausale funksjonen som systematisk innlemmer andres selvstendige kausalitet i sin egen uforanderlige målformulering. Dermed finnes det to prinsipielt forskjellige veier:
Gjenopprettelse av subjektivitet og omforming av den kausale funksjonen, eller
Opphør av reproduksjonen av den kausale funksjonen dersom dens indre omforming er umulig. Hvilken av veiene som kan brukes for et konkret system, kan ikke avgjøres på forhånd.
Først må vi fastslå naturen til dets reproduksjonssenter.
15. Fra det kausale systemet til et videre begrep om kausalitet
Men her avdekkes enda en begrensning ved undersøkelsen vår.
Fram til nå har vi, når vi har snakket om kausalt potensial, autonomi, skapende virksomhet og tilegnelse, hovedsakelig betraktet det menneskelige subjektet.
Dette har vært metodologisk begrunnet. Nettopp i menneskelig handling kan vi direkte observere målformulering, refleksjon, valg, organisering og dannelse av komplekse kausale systemer.
Menneskets kausale omforming av virkeligheten kan imidlertid ikke reduseres til samhandling mellom mennesker. Mennesket eksisterer innenfor et langt større system. Det bruker jorden.
Vannet. Plantene.
Dyrene. Mikroorganismene. Økosystemene. Energiprosessene.
Materielle strukturer. Og alle betingelsene som gjør dets egen eksistens mulig. Hvis effektiviteten til et kausalt system ikke bare bestemmes av det nåværende resultatet, men også av hva som skjer med dets evne til å skape senere tilstander, må vi stille det samme spørsmålet om det levende miljøet.
Det er ikke nok å spørre hvor mye som er produsert. Vi må spørre hva som har skjedd med systemet som kan produsere dette resultatet på nytt.
Hvis menneskelig virksomhet øker det nåværende resultatet, men reduserer det levende systemets evne til å gjenskape framtidige tilstander, står vi overfor det samme kausale bruddet som vi allerede har avdekket i analysen av menneskelige systemer. Igjen må vi skille mellom resultatet og kilden til evnen til å skape resultatet.
Slik går kausalitetsbegrepet utover menneskesamfunnet. Det neste undersøkelsesnivået må omfatte levende systemer som selvstendige produserende, reproduserende og omformende strukturer. Et nytt spørsmål oppstår:
Kan livet betraktes ikke bare som en ressurs for menneskelig kausalitet, men som en egen form for virkelighetens kausalitet? Og hvis dette er tilfellet, hva skjer da med verdens samlede kausalitet når menneskelig intelligens samhandler med et levende system:
Reduserer den kausaliteten,
Bevarer den den,
Eller kan den øke den? Med dette spørsmålet begynner neste undersøkelsesnivå: Biologisk kausalitet.