VIRKELIGHETENS ARKITEKTUR
Kapittel XIV. Det kausale systemets effektivitet. Utvikling, styring og autonomi
I forrige kapittel gikk vi fra et abstrakt skille mellom kausale arkitekturer til deres observerbare uttrykk blant mennesker.
Vi så at ett subjekt hovedsakelig kan rette sin egen kausalitet mot å skape nye tilstander i virkeligheten, mens et annet kan øke sine egne muligheter ved å innlemme det førstes kausalitet i sin egen målformulering.
Når vi går fra enkeltstående subjekter til varige strukturer, blir dette skillet systemisk. Men her oppstår et nytt problem.
Hvis forskjellige kausale systemer har forskjellige målfunksjoner, blir også selve begrepet effektivitet flertydig. Et system kan være usedvanlig effektivt i å nå sitt eget mål og samtidig svært ineffektivt i bruken av det samlede kausale potensialet hos subjektene som inngår i det. Før vi snakker om systemets effektivitet, må vi derfor stille et mer grunnleggende spørsmål:
I forhold til hvilket mål måler vi systemets effektivitet?
1. Paradokset ved et effektivt system
I menneskesamfunnet kan vi observere strukturer med en usedvanlig høy organiseringsevne.
De kan skape svært sammensatte produksjonskjeder, administrative strukturer, finansielle mekanismer, kommunikasjonsmidler, informasjonsnettverk og styringsteknologier. Deres eksistens krever omfattende kunnskap, samordning og evne til informasjonsbehandling. Et slikt system kan derfor ikke uten videre kalles uintelligent eller ineffektivt. Samtidig kan en betydelig del av det menneskelige potensialet innenfor systemet brukes på handlinger som nesten ikke øker samfunnets evne til å skape nye tilstander i virkeligheten. Det oppstår en tilsynelatende motsigelse:
Hvordan kan et system være usedvanlig effektivt i organiseringen av styring og samtidig ineffektivt i virkeliggjøringen av tilgjengelig kausalitet? Kanskje finnes det ingen motsigelse. Kanskje måler vi to forskjellige former for effektivitet. Den ene viser hvor godt systemet virkeliggjør sin egen målfunksjon.
Den andre viser hvor fullstendig den samlede skapende kausaliteten hos subjektene innenfor systemet utfoldes og virkeliggjøres.
La oss kalle den første systemeffektivitet og den andre skapende effektivitet.
De kan sammenfalle. Men de behøver ikke alltid gjøre det.
2. Kausalt potensial
Hvert subjekt har en viss evne til å endre den eksisterende tilstanden i virkeligheten. Det kan tilegne seg kunnskap, forske, skape, dyrke, bygge, undervise, helbrede, oppfinne, organisere samhandling og oppdage det som hittil har vært ukjent. Men det at en evne finnes, betyr ennå ikke at den blir virkeliggjort. Et menneske kan ha et betydelig kausalt potensial og bruke mesteparten av livet på handlinger som knapt utfolder dette potensialet. Derfor må vi skille mellom tilgjengelig kausalitet og virkeliggjort kausalitet. Tilgjengelig kausalitet er summen av subjektets muligheter til å frambringe endringer.
Virkeliggjort kausalitet er den delen av disse mulighetene som faktisk er omsatt til handling og til en ny tilstand i virkeligheten. Men også her kreves en presisering. Ikke enhver endring er skapende virksomhet.
En del av kausaliteten brukes til å opprettholde eksistensen.
En del brukes til styring. En del til konflikter. En del til å avhjelpe følger av tidligere oppståtte problemer. En del fører kanskje ikke til et resultat som svarer til subjektets faktiske muligheter.
Derfor er det å være opptatt ikke i seg selv et mål på virkeliggjort kausalitet. Handling ≠ skapende virksomhet. Og enda mindre gjelder: Å være opptatt ≠ utfoldelse av kausalt potensial.
3. Hva kausaliteten brukes til
Det samlede potensialet hos et subjekt eller samfunn forsvinner ikke sporløst. Det virkeliggjøres gjennom konkrete handlinger. Vi kan skille mellom flere hovedretninger for hvordan det brukes: å opprettholde eksistensen;
Å skape noe nytt; styring og koordinering; konkurranse og konflikt;
Å avhjelpe følgene av tidligere skapte problemer; og muligheter som ikke blir virkeliggjort.
Dette skillet er grunnleggende. Virksomhet som opprettholder livet, er for eksempel nødvendig. Styring kan også være nødvendig. Samordning mellom mange subjekter kan øke deres samlede resultat mange ganger.
Vi kan derfor ikke erklære enhver aktivitet som ikke direkte skaper et materielt produkt, for et tap.
Spørsmålet ligger dypere. Hvor stor del av kausaliteten som brukes, er faktisk nødvendig for eksistensen og frambringelsen av et resultat, og hvor stor del oppstår som følge av selve systemets arkitektur?
Det er nettopp her vi kan begynne å skille mellom nødvendige systemkostnader og kausalitet som brukes til å gjenskape en struktur som selv skaper behovet for disse kostnadene.
4. Illusjonen om effektivitet
La oss forestille oss en bedrift.
Hundre mennesker skaper et nødvendig produkt.
For å samordne arbeidet deres oppstår en administrativ struktur. Koordinering kan i seg selv være nyttig og nødvendig. Men deretter blir det nødvendig å kontrollere den administrative strukturen. Rapporter oppstår.
Så oppstår strukturer som kontrollerer rapportene.
Instrukser for hvordan rapportene skal utarbeides. Et system for å vurdere om instruksene følges. Programvare som vedlikeholder dette systemet.
Nye spesialister som vedlikeholder programvaren.
Alle er opptatt. Alle utfører en bestemt funksjon.
Det finnes arbeidsplasser. Det finnes pengestrømmer.
Det finnes målbar økonomisk aktivitet. Men dette besvarer ennå ikke hovedspørsmålet:
Hvor stor del av all den menneskelige kausaliteten som er brukt, var faktisk nødvendig for å oppnå det endelige nyttige resultatet? Hvis det samme resultatet kunne ha blitt oppnådd med vesentlig mindre bruk av menneskelig tid og menneskelige evner, gjør ikke det at folk er opptatt, de ekstra kostnadene til skapende effektivitet. Men heller ikke den motsatte slutningen kan trekkes automatisk.
Ikke all administrativ eller indirekte virksomhet er unyttig bare fordi den ikke direkte produserer sluttproduktet. Kriteriet må være dens reelle bidrag til stabilitet, kvalitet, sikkerhet, gjenskapbarhet og utvikling av den samlede prosessen.
Vi må derfor undersøke ikke virksomhetens form, men dens kausale funksjon.
5. Kostnaden ved et tapt liv
Kausalitet kan ikke måles bare ved antallet gjenstander som er produsert.
Mennesket bruker en del av sin egen eksistens på en handling.
I det menneskelivet vi kan observere, er tiden irreversibel. Hvis mange mennesker hver dag bruker timer på virksomhet som ikke er nødvendig for å oppnå et nyttig resultat, og som heller ikke skaper andre betydningsfulle muligheter, måles tapet ikke bare økonomisk.
Det er deler av menneskeliv som blir brukt. Et menneske som gjennom mange år har utført arbeid som verken utfolder dets evner eller skaper et nødvendig resultat, mister ikke bare arbeidstid. Denne tiden kunne rommet andre muligheter. Det kunne ha tilegnet seg kunnskap.
Skapt et verk.
Bygd et hus. Undersøkt naturen. Oppdratt barn. Utviklet en teknologi. Dyrket en hage.
Skapt relasjoner. Løst et problem som ingen tidligere hadde løst.
Dette betyr ikke at vi med sikkerhet kan fastslå hva som faktisk ville ha skjedd i hvert alternativt tilfelle.
Det vet vi ikke. Men selve muligheten gikk tapt. Derfor finnes det en særskilt pris ved systemisk ineffektivitet: kostnaden ved den virkeligheten som aldri ble til.
Det er summen av tilstander som kunne ha oppstått gjennom menneskelig kausalitet, men som ikke oppstod.
6. To former for effektivitet
Nå kan skillet formuleres mer presist. Systemeffektivitet viser hvor vellykket et system virkeliggjør sin egen målfunksjon. Skapende effektivitet viser i hvilken grad systemets organisering gjør det mulig å utfolde, utvikle og virkeliggjøre det skapende kausale potensialet hos subjektene som inngår i det.
Disse formene for effektivitet kan forsterke hverandre.
God koordinering kan frigjøre menneskelig tid. Arbeidsdeling kan øke mulighetene.
Teknologi kan redusere nødvendige kostnader.
Utdanning kan utvide mulighetsrommet. Da øker veksten i systemeffektivitet samtidig den skapende effektiviteten. Men den motsatte situasjonen er også mulig.
Et system kan bli stadig mer effektivt i å bevare sin egen struktur, forutsigbarhet og styrbarhet og samtidig begrense deltakernes selvstendige kausalitet. Da oppstår prinsippet: Høy systemeffektivitet betyr ikke høy skapende effektivitet.
For å fastslå et systems faktiske effektivitet må vi først finne ut hvilken funksjon det maksimerer.
7. Autonom kausalitet
Jo bedre et subjekt selvstendig kan opprettholde sin eksistens, tilegne seg kunnskap, disponere sin tid, forstå følgene av handlinger og velge utviklingsretning, desto større blir dets kausale autonomi.
Et slikt subjekt kan selvstendig bestemme hva det skal undersøke;
Hva det skal skape; hvilke problemer det skal løse;
Hvem det skal samhandle med; hvilke mål det skal godta; hvilke mål det skal avvise;
Og hvordan det skal bruke sitt eget potensial.
Men når autonomien øker, blir det vanskeligere for et ytre senter fullt ut å forutsi retningen for subjektets handlinger. Dette innebærer ikke nødvendigvis konflikt. Et skapende system kan nettopp være interessert i at selvstendige sentre oppstår, fordi deres autonomi utvider mulighetsrommet og gjør det mulig for noe nytt å oppstå som ikke kan bestemmes fullt ut på forhånd.
For et tilegnende system skaper den samme autonomien et annet problem. Hvis den andres kausalitet skal innlemmes i systemets egen målfunksjon, betyr den andres fulle selvstendighet at det oppstår kausalitet som systemet ikke lenger bestemmer retningen for. Derfor er maksimal utvikling av subjektets evner ikke det samme som maksimal styrbarhet av subjektet.
Her oppstår for første gang et grunnleggende skille mellom to kriterier for utvikling.
8. Lokal rasjonalitet
La oss forestille oss et system som bruker en forholdsvis liten del av samfunnets samlede potensial, men som er svært dyktig til å styre den delen som virkeliggjøres, i samsvar med sin egen målfunksjon. La oss så forestille oss et annet system. Det lar en betydelig større del av subjektenes kausale potensial bli utfoldet, men mye av denne kausaliteten blir selvstendig og underordner seg ikke ett felles styringssenter.
For samfunnet som helhet av selvstendige subjekter kan den andre løsningen skape langt flere nye muligheter. Men for et senter hvis målfunksjon krever at en høy grad av styrbarhet bevares, kan den første løsningen være å foretrekke. Dette gir oss prinsippet om lokal rasjonalitet: Et kausalt system kan rasjonelt maksimere sin egen målfunksjon og samtidig redusere det kausale potensialet til en større helhet som systemet selv er en del av.
Da kan det som utenfra framstår som systemisk dumskap, vise seg å være en lovmessig følge av et annet mål.
Problemet er ikke nødvendigvis at systemet mangler evnen til å finne en mer effektiv løsning.
Det kan være at det effektivt løser en annen oppgave.
9. Funksjonell ineffektivitet
Herav følger en mer sammensatt mulighet.
Noen former for ineffektivitet er kanskje ikke tilfeldige svakheter i et system. De kan fylle en funksjon innenfor dets målrettede arkitektur. Anta at mer fritid, bedre tilgang til kunnskap, materiell uavhengighet og teknologiske muligheter kraftig øker deltakernes autonome kausalitet.
For et skapende system kan dette være et ønsket resultat. For et system basert på høy grad av sentralisering av kausalitet kan den samme prosessen øke usikkerheten og redusere evnen til å bestemme subjektenes videre atferd.
Da kan systemet gjenskape strukturer som begrenser autonomien. At det finnes én samlet, bevisst plan, er imidlertid slett ikke nødvendig.
Det er tilstrekkelig at mekanismer som best bevarer systemets gjeldende målfunksjon, gjenskapes mer stabilt enn mekanismer som svekker den. Slik oppstår funksjonell ineffektivitet: Det som er et tap sett i forhold til utviklingen av helheten, kan fylle en nyttig funksjon for å bevare en bestemt kausal arkitektur.
Dette beviser ikke at det finnes et tilsiktet styrende subjekt. Men det krever at vi undersøker målfunksjonen til systemet som gjenskaper seg selv.
10. Dosert utvikling
Her viser det seg en særlig viktig følge. Et tilegnende kausalt system er ikke nødvendigvis interessert i at produsenten forfaller.
Tvert imot.
Et høyt utviklet subjekt kan skape mer. Det kan ha bedre kunnskaper. Mer avanserte redskaper.
Høyere kvalifikasjoner.
Evne til å løse vanskelige oppgaver. Teknologisk kapasitet.
Et tilegnende system kan derfor aktivt utvikle deltakernes evner.
Men her oppstår en grense. Den samme kunnskapen, de samme ressursene og teknologiene som øker subjektets produksjonsevne, kan også øke dets kausale autonomi. Derfor oppstår det en indre motsetning i den tilegnende arkitekturen:
Det er nødvendig å øke subjektets skapende evne uten å la denne evnen bli fullt ut til selvstendighet i dets egen målformulering. Herav oppstår dosert utvikling.
Subjektet skal være tilstrekkelig utviklet til å utføre den nødvendige funksjonen effektivt. Men dets mulighet til selvstendig å bestemme den grunnleggende retningen for egen kausalitet kan forbli begrenset. Dette gjør det mulig å trekke et vesentlig skille: Instrumentell utvikling ≠ utvikling av subjektivitet. Et system kan øke et menneskes kunnskap, ferdigheter og produktivitet og samtidig redusere evnen til selvstendig å bestemme sitt eget «hvorfor».
11. Det største tapet
Nå ser vi at det største tapet ikke kan reduseres til antallet gjenstander som ikke ble produsert. Kausalitet som ikke virkeliggjøres, betyr at tilstander i virkeligheten som kunne ha oppstått, uteblir.
Teknologier som ikke ble skapt. Oppdagelser som ikke ble gjort. Bøker som ikke ble skrevet. Hager som ikke ble dyrket. Byer som ikke ble bygd.
Behandlingsmåter som ikke ble funnet.
Relasjoner som ikke oppstod. Evner som ikke ble utviklet. Kunstformer som ikke ble til. Områder som ikke ble utforsket. Vi kan naturligvis ikke hevde hvilke av disse mulighetene som nødvendigvis ville ha blitt virkeliggjort.
Vi har å gjøre med et mulighetsrom, ikke en kjent alternativ historie. Men vi kan hevde noe annet: En systematisk reduksjon av tilgjengelig selvstendig kausalitet reduserer rommet for tilstander som kan oppstå takket være denne kausaliteten. Systemets kostnad bestemmes derfor ikke bare av det det produserer.
Den bestemmes også av hvilke muligheter arkitekturen gjør utilgjengelige.
12. Et nytt kriterium for utviklingsnivå
Med denne tilnærmingen er vanlige kvantitative indikatorer utilstrekkelige for å vurdere samfunnets kausale arkitektur. Antallet produserte varer viser produksjonsvolumet.
Pengeomsetningen viser bestemte økonomiske relasjoner. Teknologisk kompleksitet viser nivået på de instrumentelle mulighetene. Men ingen av disse indikatorene besvarer alene spørsmålet:
Hva skjer med subjektenes kausale evne?
Et samfunn kan være teknologisk utviklet og kausalt avhengig. Det kan produsere enorme mengder materielle goder og samtidig bruke en betydelig del av menneskelivet på å gjenskape strukturer som begrenser selvstendig utvikling. Dermed oppstår et mer grunnleggende kriterium: Hvor stor del av den tilgjengelige menneskelige kausaliteten får mulighet til å utvikles og virkeliggjøres gjennom skapende handling? Men heller ikke dette kriteriet er tilstrekkelig uten et annet: Øker samtidig subjektenes evne til selvstendig å bestemme grunnlaget for sine egne handlinger? Skapende effektivitet må ta hensyn til begge parametrene: virkeliggjøring av evnen til å skape og bevaring eller økning av kausal autonomi.
13. Fra styring av mennesket til frigjøring av kausalitet
Hvis systemets mål er å utvide skapende kausalitet, endres oppgaven. Ikke størst mulig sysselsetting.
Ikke størst mulig mengde arbeid som kan trekkes ut.
Og heller ikke maksimal materiell produksjon i seg selv.
Målet blir å skape betingelser der det som trengs for å opprettholde livet, produseres med minst mulig nødvendig bruk av menneskelig potensial, samtidig som den frigjorte kausaliteten får rom for videre utvikling. Automatisering får da en annen betydning.
Den trengs ikke for at ett senter skal kunne trekke et større resultat ut av de andre. Den frigjør menneskelig tid fra oppgaver en maskin kan utføre uten å bruke av menneskets uerstattelige levetid.
Utdanning blir ikke bare forberedelse til en funksjon som allerede finnes. Den utvider området for subjektets mulige kausalitet. Materielle livsvilkår blir ikke et endelig mål, men en betingelse som gjør at mennesket slipper å bruke den overveldende delen av livet utelukkende på å opprettholde sin egen eksistens. Styring endres fra en mekanisme for underordning av kausalitet til en mekanisme for koordinering av den.
Teknologi, økonomi og organisering blir midler til å frigjøre kausalitet.
Men her oppstår en viktig begrensning.
Frigjort kausalitet blir ikke automatisk skapende. Autonomi åpner et rom av alternativer. Et skapende system må derfor ikke bare frigjøre kausalitet, men også skape betingelser for å utvikle subjektets evne til å erkjenne; skjelne; forstå konsekvenser; ta ansvar;
Og selvstendig bekrefte grunnlaget for egne handlinger. Ellers blir frigjøring fra ytre styring ennå ikke til moden subjektivitet.
14. Hva maksimerer systemet?
Nå blir det opprinnelige paradokset løst. Et system kan framstå som usedvanlig intelligent og samtidig usedvanlig uintelligent. Det kan mesterlig løse en oppgave som fra perspektivet til en større helhet virker meningsløs eller ødeleggende.
Men dette betyr ennå ikke at det har gjort en feil.
Det kan hende vi vurderer systemet ut fra et mål det aldri har forsøkt å maksimere. Derfor bør det viktigste spørsmålet i analysen av et kausalt system ikke være «Hvor effektivt fungerer det?», men «Hva er det egentlig systemet maksimerer?»
Hvis systemet maksimerer utfoldelsen og utviklingen av selvstendig kausalitet, er veksten i deltakernes muligheter en del av dets suksess.
Hvis systemet maksimerer sin egen evne til å bestemme retningen for andres kausalitet, vil deltakernes utvikling bare bli støttet så langt den øker deres funksjonelle nytte og ikke bryter ned styrbarheten. Da kan prosesser som ser like ut utenfra – utdanning, teknologisk utvikling, automatisering, materielle livsvilkår og organisering av arbeid – fylle prinsipielt forskjellige kausale funksjoner.
Det er nettopp derfor systemets arkitektur ikke kan fastslås bare ut fra redskapene det bruker. Vi må undersøke:
Hvilken målfunksjon disse redskapene vedvarende virkeliggjør.
15. Effektivitet som uttrykk for kausal arkitektur
Nå blir forbindelsen til kampen om kausalitet direkte.
Skapende og tilegnende systemer kan bruke den samme kunnskapen. De samme teknologiene.
De samme organisasjonsformene.
De kan til og med for en tid produsere lignende materielle resultater. Forskjellen viser seg dypere – i det som skjer med subjektenes kausalitet etter hvert som systemet utvikler seg. En skapende arkitektur søker å øke selvstendige sentres evne til å
Erkjenne;
Handle; skape; samhandle;
Utvide mulighetsrommet; og bli kilder til ny kausalitet.
En tilegnende arkitektur kan også utvikle disse egenskapene, men hovedsakelig i den grad de forblir innlemmet i dens egen målfunksjon.
Dens ytterste oppgave blir derfor ikke å ødelegge den andres kausalitet. Den trenger denne kausaliteten. Men den trenger å bevare muligheten til å bestemme retningen for den.
Her avdekkes en dypere kjerne i kampen. Det er ikke lenger en kamp mellom:
Utvikling og manglende utvikling, eller intelligens og manglende intelligens.
Begge systemene kan være utviklet. Begge kan ha høy intelligens. Begge kan skape kompliserte teknologier og organisasjonsformer. Skillet går langs en annen akse: Vil utviklingen øke antallet og evnen hos selvstendige kausale sentre – eller øke én kausal arkitekturs evne til å innlemme dem i sin egen målformulering?
Effektivitet blir derfor ikke en nøytral teknisk indikator.
Den er et uttrykk for systemets målrettede arkitektur.
Før vi vurderer systemets suksess eller nederlag, må vi fastslå hvilket mål denne suksessen gjelder. Nettopp her oppstår neste spørsmål. Hvis et tilegnende kausalt system kan være rasjonelt, tilpasningsdyktig, teknologisk utviklet og usedvanlig effektivt i forhold til sin egen målfunksjon, hvordan bevarer det da denne funksjonen når generasjoner, deltakere, institusjoner, styringsformer og historiske betingelser skiftes ut? Med andre ord:
Hvor ligger det virkelige senteret for gjenskapelse av det kausale systemet, når dets konkrete bærere stadig blir skiftet ut?