VIRKELIGHETENS ARKITEKTUR
Kapittel XIII. Kampen om kausalitet. Fra et kausalt system til observerbar konflikt
I de foregående kapitlene skilte vi mellom to ytterste arkitekturer for subjektets kausalitet.
Den første er forenlig med andre selvstendige sentre for kausalitet og kan skape betingelser for at deres muligheter utvides, for utvikling og for framveksten av noe nytt.
Den andre øker sin egen evne til å bestemme virkeligheten ved å innlemme andre subjekters kausalitet i sin egen målformulering.
På systemnivå blir denne forskjellen enda dypere. En kausal retning kan festes i relasjoner, regler og organiseringen av miljøet, overføres til nye bærere og bevares etter at enkelte deltakere har forsvunnet. Da står vi ikke lenger overfor en enkelt handling eller engang et enkelt subjekt, men et kausalt system som kan gjenskape sin egen retning over tid.
Hittil har imidlertid dette skillet hovedsakelig blitt undersøkt på et ontologisk nivå.
Det neste spørsmålet må stilles på en annen måte:
Kan vi oppdage uttrykk for disse to arkitekturene i den virkeligheten vi kan observere direkte?
Det mest tilgjengelige feltet for en slik undersøkelse er mennesket.
Ikke fordi kausalitet er begrenset til menneskelig eksistens, og heller ikke fordi eksistensen av to uforanderlige mennesketyper allerede er bevist.
Årsaken er langt enklere.
I menneskelig handling observerer vi direkte målformulering, produksjon, overføring av kunnskap, samhandling, samarbeid, tvang, tilegnelse, styring og etableringen av varige sosiale strukturer. Mennesket gjør det derfor mulig å gå fra en abstrakt kausal modell til dens observerbare uttrykk.
Samtidig må vi bevare metodologisk varsomhet.
Vi skal ikke ta som utgangspunkt at det finnes to biologisk eller ontologisk forskjellige mennesketyper.
Vi undersøker noe annet:
Kan subjekter med sammenlignbar evne til å handle, rette sin egen kausalitet i prinsipielt forskjellige retninger? Og hvis denne forskjellen finnes, kan den over tid utvikle seg fra individuelle valg til et varig kausalt system?
Det er tilstrekkelig å begynne undersøkelsen med en minimal modell.
To subjekter.
Ett miljø.
Sammenlignbare muligheter i utgangspunktet.
Men forskjellige retninger for bruken av egen kausalitet.
1. Fra kampen om ressurser til kampen om kausalitet
Den mest åpenbare formen for kamp mellom levende vesener er kampen om ressurser.
Mat, territorium, materialer, energi og livsgrunnlag framstår som det opprinnelige stridsspørsmålet.
Men en ressurs er sluttproduktet av en dypere prosess. Før en avling kunne eksistere, måtte noen bestemme at den skulle dyrkes, tilegne seg eller bevare kunnskap om dyrkingsmåten, bruke tid, utføre arbeid og forvandle en eksisterende tilstand i omgivelsene til en ny.
Følgende rekkefølge oppstår:
Mål → Informasjon → Handling → Forvandling → Ressurs.
Den ferdige ressursen er dermed bare det materialiserte resultatet av forutgående kausalitet.
Tilegnelse av en ressurs er derfor det mest overfladiske nivået i relasjonen.
En dypere form oppstår når ett subjekt får muligheten til å styre selve prosessen der ressursen skapes.
Da blir det som gradvis tilegnes, ikke lenger produktet, men et annet subjekts evne til å frambringe endringer.
Slik oppstår kampen om kausalitet. Med kausalitet mener vi her subjektets evne til å føre virkeligheten fra én tilstand til en annen gjennom egen målformulering, kunnskap, tid og handling.
2. To produsenter
La oss betrakte det enkleste systemet med to mennesker.
Begge er fysisk i stand til å dyrke mat.
Begge har jord, kunnskap og tilstrekkelige muligheter til å eksistere selvstendig. Dermed utelukker vi bevisst en opprinnelig manglende produksjonsevne som forklaring på forskjellen mellom dem.
Det første subjektet retter sin egen kausalitet direkte mot å skape den tilstanden i virkeligheten som det trenger.
Det dyrker hundre hypotetiske enheter av et produkt.
Femti trengs til egen eksistens.
De resterende femti sparer det eller bruker til videre utvikling.
100 − 50 = 50
Det forbedrer redskaper, bygger opp et lager, forbedrer jorden og styrker stabiliteten i sitt eget bruk.
Vi skal kalle denne retningen en skapende kausal strategi: Subjektet bruker sin egen handleevne først og fremst til å skape en ny tilstand i virkeligheten og utvide mulighetene for videre skapende virksomhet.
Det andre mennesket kan gjøre nøyaktig det samme.
Men produksjon har en kostnad. Den krever livstid, fysiske og intellektuelle krefter; kroppen slites; det finnes risiko for avlingssvikt og feil.
Produksjonskostnaden kan skjematisk uttrykkes som summen av:
Tid + innsats + slitasje + risiko.
Det andre subjektet oppdager en annen mulighet.
I stedet for selv å bære hele produksjonskostnaden kan det bruke en del av sine evner til å skape en mekanisme som gir det en del av det første subjektets produkt.
Hvis kostnaden ved denne mekanismen er lavere enn kostnaden ved selvstendig produksjon, oppstår en ny strategi.
Det første forbedrer produksjonen.
Det andre begynner å forbedre evnen til å utnytte produksjonen til det første.
Vi står ikke lenger bare overfor to måter å skaffe seg samme ressurs på. To forskjellige retninger for kausalitet oppstår.
3. Tilegnende kausalitet og parasittisk strategi
Det mest generelle begrepet her er tilegnende kausalitet.
Den oppstår når et subjekt øker sin egen evne til å nå mål ved å innlemme et annet subjekts kausale evne i sin egen målformulering.
Parasittisme er et særtilfelle av dette. I denne undersøkelsen skal parasittisme ikke forstås som et utelukkende biologisk fenomen.
Vi skal kalle en eksistensform parasittisk når et subjekt eller system systematisk bruker et annet subjekts kausalitet til å oppnå et nødvendig resultat, skyver en betydelig del av produksjonskostnadene over på dette subjektet og minimerer sitt eget bidrag til å opprettholde kilden.
Her må vi skille mellom manglende evne til og manglende vilje til å produsere.
Det andre mennesket kan i utgangspunktet ha alle de samme mulighetene som det første.
Valget av en tilegnende strategi skyldes dermed ikke nødvendigvis fysisk manglende evne til å frambringe det nødvendige resultatet.
Årsaken kan være oppdagelsen av at det krever mindre egen innsats å styre andres kausalitet enn å produsere selv.
Skjematisk:
Å produsere selv er dyrere → det er mer fordelaktig å bruke produsentens kausalitet. Men en slik strategi endrer med tiden også bæreren.
En rekkefølge oppstår:
Tilegnelse → forbedring av styring → spesialisering i styring → reduksjon av egen produksjonsautonomi → strukturell avhengighet av andres kausalitet.
Det som først kunne være et valg fra subjektets side, blir gradvis en egenskap ved organiseringen av dets eksistens.
Slik kan en individuell tilegnende strategi gå over i strukturell parasittisme.
4. Hvorfor kilden til kausalitet ikke må ødelegges
En enkel røver er interessert i ressursen som allerede finnes.
Et utviklet parasittisk system er først og fremst interessert i å bevare kildens evne til å produsere ressursen på nytt. La oss anta at det andre subjektet tar førti enheter av det første subjektets avling.
100 − 40 = 60
Det første trenger femti enheter til egen eksistens.
I stedet for et tidligere overskudd på femti enheter sitter det igjen med bare ti.
Det oppstår en mangel sammenlignet med den tidligere tilstanden.
Hvis produsenten ikke erkjenner den virkelige årsaken til endringen i sin situasjon, kan den naturlige reaksjonen bli å øke produksjonen.
Den begynner å produsere hundre og tretti i stedet for hundre enheter. Men hvis uttaksmekanismen bevares eller forsterkes i takt med produksjonsveksten, oppstår en positiv tilbakekobling:
Uttak → Underskudd hos produsenten → Mer arbeid → Økt produksjon → Større mulighet for uttak.
Her blir en vesentlig forskjell mellom utviklet parasittisme og enkel ødeleggelse eller et enkeltstående ran synlig.
Engangstilegnelse er rettet mot et produkt som allerede eksisterer.
Vedvarende parasittisk kausalitet er interessert i at kilden til produktet fortsetter å eksistere.
Produsenten må derfor ikke ødelegges.
Dens produksjonsevne kan dessuten støttes og til og med utvikles.
Men utviklingen av dens evne blir innordnet under en annens målfunksjon.
Dette er et viktig skille. Utvikling av et subjekts evner er ennå ikke det samme som utvikling av dets kausale autonomi.
Subjektet kan bli stadig mer effektivt som produsent og samtidig stadig mindre selvstendig bestemme hvilke mål resultatene av dets virksomhet brukes til.
5. Tre nivåer av tilegnelse
Nå må vi forstå hva som faktisk kan tilegnes.
I. Informasjon
Produsenten vet hvordan en ny tilstand i virkeligheten kan oppnås.
Den har kunnskap, erfaring, teknologi, evne til å finne løsninger og skape noe nytt.
Informasjon kommer før det materielle resultatet og organiserer prosessen som frambringer det.
II. Handlingspotensial. For at kunnskapen skal virkeliggjøres, kreves handling.
Men handleevnen er begrenset.
Subjektet har en viss levetid, energimessige muligheter, oppmerksomhet samt fysiske og intellektuelle evner.
En time brukt av livet kan ikke gis tilbake ved å tilføre mer fysisk energi. Derfor kan vi snakke om et subjekts handlingspotensial – dets samlede evne til å frambringe målrettede endringer innenfor den tiden det har til rådighet.
III. Materielt resultat
Det tredje nivået er det materialiserte resultatet:
Mat;
En gjenstand;
Et byggverk;
En maskin;
Et territorium;
Infrastruktur;
Eller et annet omformet element i det fysiske miljøet.
Følgende rekkefølge oppstår:
Informasjon → Handling → Forvandling → Materielt resultat.
Men bak alle de tre nivåene finnes noe mer grunnleggende:
Subjektets evne til å være årsak til endring i virkeligheten. Tilegnelse av et produkt kan derfor samtidig bety indirekte utnyttelse av et annet subjekts informasjon, tid og handleevne.
6. Tidens begrensning
Hvorfor oppstår i det hele tatt ønsket om å overlate produksjonen til en annen?
Det første svaret er at produksjon krever innsats.
Det andre er at den kan føre til slitasje.
Det tredje er at subjektets eksistens i den menneskelige formen vi observerer, er begrenset i tid.
Hver time som brukes på én handling, kan ikke samtidig brukes på en annen uavhengig handling.
Kampen beveger seg derfor gradvis utover den materielle ressursen.
Den blir en kamp om innholdet i den tilgjengelige levetiden.
Ett subjekt bruker en betydelig del av livet på å produsere det nødvendige resultatet. Et annet mottar dette resultatet og beholder sin egen tid til annen virksomhet.
I dette tilfellet gjør den materielle ressursen det mulig for ett subjekt å frigjøre sitt eget handlingspotensial ved å utnytte et annet subjekts handlingspotensial.
Men heller ikke tiden er det dypeste nivået.
7. Kausalt potensial
La oss forestille oss et vesen hvis kropp blir fullstendig gjenopprettet etter arbeid.
Problemet med fysisk slitasje forsvinner.
Men hvis gjenopprettingen krever tid, består begrensningen.
La oss forestille oss øyeblikkelig gjenoppretting.
Da gjenstår begrensningen i oppmerksomhet og handling: Subjektet kan ikke samtidig utføre et ubegrenset antall uavhengige forvandlinger.
Under både den konkrete arbeidstiden og den fysiske slitasjen ligger dermed en dypere begrensning i subjektets evne til å frambringe endringer.
La oss kalle dette det kausale potensialet.
I menneskets virkelighet avhenger det i det minste av:
Tilgjengelig tid;
Energimessige muligheter;
Evnen til å tilegne seg, skape og behandle informasjon;
Mulighetene til den fysiske eller en annen bærer;
Og evnen til selvstendig å bestemme retningen for handlingen. Det siste elementet er særlig viktig.
Det kausale potensialet bestemmes ikke bare av hvor mye subjektet er i stand til å gjøre.
Like viktig er om det selvstendig kan bestemme hvorfor og i hvilken retning dets handling brukes.
8. Tilegnelse av kausalitet
Nå blir den prinsipielle forskjellen synlig.
Det er én ting å bruke sitt eget kausale potensial til å virkeliggjøre egne mål.
Det er noe annet å få et annet subjekt til å bruke sitt kausale potensial på det førstes mål.
I det andre tilfellet skjer det mer enn en tilegnelse av et materielt produkt. Ett kausalt senter utvider området for sin egen handling ved hjelp av en annens kausalitet.
Kornet er det materielle resultatet.
Arbeidstiden er en del av prosessen.
Informasjonen er forvandlingens struktur.
Men kilden til alle disse uttrykkene er subjektets evne til å endre virkeligheten.
Subjektets kausalitet kan komme til uttrykk gjennom: å skape informasjon → handle → forvandle miljøet → skape noe nytt.
Det dypeste objektet for tilegnelse viser seg derfor ikke å være en gjenstand.
Det blir:
En annens evne til å være årsak til forandring.
Her knyttes den observerbare menneskelige modellen direkte til begrepet tilegnende subjektlig kausalitet, som vi tidligere har utledet.
9. Fra tvang til målformulering
Et primitivt system tar et ferdig produkt.
Et mer utviklet system tvinger en annen til å produsere.
Et enda mer sammensatt system styrer fordelingen av resultatene av den andres virksomhet.
Men et langt dypere nivå oppstår når systemet får muligheten til å påvirke produsentens målformulering.
En rekkefølge oppstår:
Tilegnelse av produkt → Styring av handling → Styring av produksjon → Påvirkning av målformulering. Hvis produsenten stadig må få ordre, tvinges det styrende senteret til å bruke en betydelig del av sin egen kausalitet på å opprettholde tvangen.
Det er langt mer effektivt å skape betingelser der produsenten selv formulerer nettopp de målene som samtidig tjener det ytre kausale systemet når de blir virkeliggjort.
Da reduseres den ytre tvangen.
Subjektet handler selv.
Det bruker sin egen kunnskap.
Det løser lokale problemer selvstendig.
Det forbedrer produksjonsmåtene.
Men retningen for resultatene av dets kausalitet er allerede innlemmet i en større målrettet arkitektur. Derfor er påvirkningen av målformuleringen ikke det tilegnende systemets endelige mål.
Den er et av de dypeste virkemidlene for å innlemme andres kausalitet i sin egen.
Her blir skillet vi tidligere har fastslått, særlig viktig:
Vekst i subjektets instrumentelle evne ≠ Vekst i selvstendigheten til grunnlaget for dets handling.
10. Skapende og tilegnende sentre
Nå kan vi sammenligne de to retningene på nivået for den observerbare modellen.
Et skapende kausalt senter retter sin egen handleevne mot framveksten av nye tilstander i virkeligheten og kan skape betingelser for å bevare og utvide andre subjekters selvstendige kausalitet.
Et tilegnende kausalt senter øker sin egen evne til å bestemme virkeligheten ved systematisk å innlemme andre subjekters kausalitet i sin egen målformulering.
Et parasitterende senter er et særtilfelle av tilegnende kausalitet der egen eksistens eller utvikling varig sikres gjennom utnyttelse av andres kausalitet, mens dets eget bidrag til å opprettholde kilden minimeres.
Et tilegnende eller parasitterende subjekt er ikke nødvendigvis svakt intellektuelt.
Tvert imot.
Det kan ha en usedvanlig utviklet evne til analyse, organisering og styring. Skillet går derfor ikke mellom:
Intelligent ↔ Ikke-intelligent
Og heller ikke mellom:
Utviklet ↔ Uutviklet.
Det går etter hvilken retning den kausale evnen brukes i:
Å skape og utvide selvstendig kausalitet
Eller
Å innlemme den andres selvstendige kausalitet i egen målfunksjon.
I ytterste fall kan det ene senteret være langt mer utviklet enn det andre i evnen til å skape noe nytt, mens det andre kan være overlegent i evnen til å kontrollere det som er skapt, og den som skapte det.
Et slikt forhold kan bli varig. Det ene forbedrer sin skapende virksomhet.
Det andre forbedrer tilegnelsen og styringen av kausaliteten.
11. Grensen mellom tilegnelse, parasittisme og samarbeid
At en del av det produserte resultatet blir overført, beviser imidlertid ingenting i seg selv. Hvis det andre subjektet sørger for vann, beskytter åkeren, lager redskaper, bevarer avlingen, overfører nødvendig kunnskap eller utfører en annen funksjon som øker det samlede kausale potensialet til partene som samhandler, kan vi stå overfor arbeidsdeling.
Vi må derfor skille mellom flere typer relasjoner.
Utveksling – gjensidig overføring av resultatene av virksomhet.
Samarbeid – samordnet bruk av flere subjekters kausalitet for å oppnå et resultat, samtidig som deres selvstendighet bevares.
Symbiose – varig samhandling som øker begge parters muligheter til å eksistere og utvikle seg.
Utnyttelse – varig asymmetrisk bruk av den ene partens resultater eller muligheter til fordel for den andre.
Parasittisme – en form for tilegnende kausalitet der ett system systematisk bruker et annets kausalitet til sin egen eksistens eller utvikling, samtidig som det minimerer sitt eget bidrag til å opprettholde kilden som utnyttes.
Men selv økonomisk likeverdig utveksling er ikke det eneste kriteriet.
Et dypere spørsmål er hva som skjer med deltakernes selvstendige kausalitet.
Samhandlingen kan være materielt fordelaktig for begge parter og samtidig skape en avhengighet der den ene gradvis mister evnen til selvstendig å bestemme grunnlaget for sin egen handling.
Det endelige kriteriet må derfor ta hensyn ikke bare til fordelingen av produktet, men også til endringen i deltakernes kausale autonomi.
Dette skillet er nødvendig. Ellers blir begrepene utnyttelse og parasittisme moralske merkelapper og mister sin analytiske verdi.
12. Fra individuell strategi til kausalt system
Så lenge forskjellen bare viser seg som to enkeltstående subjekters valg, har vi to individuelle strategier.
Men langvarig gjentakelse av handling endrer relasjonene. Relasjonene blir befestet.
Det oppstår varige måter å fordele produkter, informasjon, funksjoner og muligheter på.
Deretter kan disse relasjonene overføres til nye deltakere.
Da finner overgangen vi allerede har undersøkt, sted:
Subjekt → Varig strategi → Organisering av relasjoner → Gjenskapelse → Kausalt system.
På dette stadiet kan den opprinnelige bæreren forsvinne. Men den kausale relasjonen som vedkommende skapte, vil fortsette å eksistere.
En ny produsent overtar den tidligere produsentens plass.
En ny leder overtar den tidligere lederens plass.
De konkrete menneskene skiftes ut.
Men hvis relasjonsstrukturen fortsetter å gjenskape den tidligere målrettede retningen, bevares det kausale systemet.
Derfor innebærer kampen mot en enkelt bærer ikke nødvendigvis en endring av systemet.
Vi må undersøke mekanismen som gjenskaper bærerens funksjon.
13. Kampen om typen kausal organisering av virkeligheten
Nå vender vi tilbake til det opprinnelige spørsmålet på et nytt nivå.
Hvis kausalitet er evnen til å føre virkeligheten fra én tilstand til en annen, foregår kampen mellom utviklede subjekter og systemer ikke bare om produkter, territorier, energi eller tid.
Alt dette er midler og betingelser for kausal handling.
Det dypere spørsmålet er: Hvilken kausal arkitektur skal få være med på å bestemme virkelighetens neste tilstand?
Ett system kan øke sine egne muligheter ved å utvide rommet for selvstendig kausalitet hos mange subjekter.
Et annet kan gjøre det ved å konsentrere evnen til å bestemme deres handlinger og målformulering.
Kampen om ressurser viser seg derfor å være et særtilfelle av en mer grunnleggende prosess.
Kampen gjelder muligheten til å bestemme:
Hvilke mål som skal virkeliggjøres;
Hvis informasjon som skal omsettes i handling;
Hvis handlingspotensial som skal brukes;
Hvilke strukturer som skal gjenskapes;
Hvilke subjekter som skal formes innenfor disse strukturene; og hvilket rom av alternativer de skal ha tilgang til i framtiden.
Det dypeste objektet for kampen er ikke lenger ressursen.
Og heller ikke styringen av et enkelt subjekt.
Det er selve arkitekturen for framtidig kausalitet.
14. Fra forskjellen mellom kausale retninger til kampen mellom dem
Den menneskelige modellen gjør det nå mulig å se i en observerbar form den forskjellen vi tidligere utledet ontologisk. Vi har ikke bevist at det finnes to uforanderlige mennesketyper.
Vi har ikke bevist at det finnes to uavhengige primære kilder til kausalitet.
Og vi har heller ikke vist at enhver menneskelig samhandling må tilhøre bare én av to rene arkitekturer.
Virkelige subjekter og systemer kan inneholde blandingsformer.
Men vi har identifisert en prinsipiell forskjell mellom to retninger.
Den første øker sin egen kausalitet ved å skape noe nytt og utvide andres evne til å forbli selvstendige årsaker.
Den andre øker sin egen kausalitet ved å innlemme andres evne til å være årsak i sin egen målformulering.
Når vi går fra enkelte subjekter til selvgjenskapende systemer, opphører denne forskjellen å være bare en forskjell mellom individuell atferd.
Den blir en forskjell mellom arkitekturer for organisering av virkeligheten. Og hvis to slike systemer handler innenfor det samme kausale rommet, blir motsetningen mellom dem strukturell.
For det ene systemet er vekst i den andres selvstendighet en utvidelse av skapende kausalitet.
For det andre kan den samme selvstendigheten innebære redusert evne til å styre resultatet.
For det ene er framveksten av nye selvstendige sentre en videreføring av utviklingen.
For det andre innebærer den at det oppstår kausalitet som ikke er innlemmet i dets egen målfunksjon.
Slik kommer vi fram til det egentlige emnet for den videre undersøkelsen.
Kampen om kausalitet er en motsetning mellom kausale sentre og systemer om muligheten til å bestemme hvilke retninger virkeligheten skal bevege seg i når den går fra sin eksisterende tilstand til senere tilstander.
Ressursen er bare ett av objektene for denne kampen. Arbeidet er én av mekanismene.
Informasjonen er ett av virkemidlene.
Målformuleringen er ett av de dypeste påvirkningsnivåene.
Men i grunnlaget ligger en mer fundamental relasjon:
Hvem som bevarer evnen til å være en selvstendig årsak til endring av virkeligheten, og på hvilken måte.
Fra dette tidspunktet er undersøkelsens emne ikke lenger bare forskjellen mellom to arkitekturer. Emnet blir deres samhandling, gjenskapelse og mulige motsetning innenfor ett og samme kausale rom.