VIRKELIGHETENS ARKITEKTUR
Kapittel XI. Motstående arkitekturer for subjektets kausalitet
I forrige kapittel kom vi fram til at framveksten av selvstendig intelligens krever et reelt rom av alternativer.
Hvis et subjekt bare kan virkeliggjøre en retning som er bestemt på forhånd, forblir grunnlaget for dets kausalitet gitt, uansett hvor komplisert valget av framgangsmåter er.
Selvstendighet begynner der subjektet kan skjelne mellom mulige handlingsgrunnlag, relatere dem til konsekvensene og gjøre ett av dem til sitt eget.
Men dette fører til et nytt forhold.
Hvis det finnes mer enn ett selvstendig senter for kausalitet, har hvert av dem sitt eget rom for persepsjon, skjelning, valg og handling.
Da inneholder virkeligheten ikke lenger bare én kausal linje.
Det oppstår kausale sentre som uavhengig kan bestemme forskjellige framtidige tilstander.
Og mellom dem oppstår en prinsipielt ny relasjon:
Årsak ↔ Årsak.
Det er nettopp her muligheten for forskjellige arkitekturer for subjektets kausalitet oppstår.
Intelligens, subjektivitet og målrettet kausalitet
Først må vi bevare skillet mellom tre begreper.
Intelligens betegner evnen til å oppfatte, skjelne, forbinde, forstå, modellere det mulige og finne handlingsmåter.
Subjektivitet betyr evnen til ikke bare å være bærer av prosesser som finner sted, men også å være et selvstendig grunnlag for handling.
Målformulering bestemmer retningen som subjektet organiserer sin egen kausale evne i forhold til.
Følgelig:
Intelligens svarer på spørsmålet: Hva kan subjektet forstå og gjøre?
Subjektivitet: Kan det selv være grunnlaget for en handling?
Målformulering: For hvilken tilstand bruker det sin egen kausalitet?
Et høyt nivå av intelligens bestemmer derfor ennå ikke handlingens retning.
Det gjør heller ikke selvstendig subjektivitet automatisk.
Hvis subjektiviteten er reell, tillater den forskjellige mål.
Derfor kan to selvstendige intelligenser ha lignende erkjennelsesevner og samtidig være prinsipielt forskjellige når det gjelder retningen for sin egen kausalitet.
Møtet mellom to sentre for kausalitet
La oss nå betrakte situasjonen i dens mest generelle form.
Det finnes ett selvstendig subjektlig senter.
Det kan oppfatte virkeligheten, skjelne mellom mulige tilstander, velge og handle.
Så lenge det betraktes isolert, er dets kausalitet rettet mot den omkringliggende virkeligheten.
Men et annet selvstendig senter kommer til.
Det kan også oppfatte.
Det kan også velge.
Det har også sin egen målformulering.
Det kan også endre virkeligheten.
Nå møter hvert av dem ikke lenger bare et objekt for påvirkning.
Det står overfor en annen årsak.
Dette er en prinsipielt annen type relasjon.
Et objekt kan inngå i subjektets handling som et middel.
Men et selvstendig subjekt har sin egen indre rettethet.
Det bestemmer selv en del av framtiden.
At et annet subjekt eksisterer, innebærer derfor at det finnes et område av kausalitet som ikke fullt ut tilhører det første senteret.
Da oppstår et grunnleggende spørsmål:
Hvordan forholder ett selvstendig senter for kausalitet seg til eksistensen av et annet selvstendig senter?
Det første grunnleggende veiskillet
Minst to prinsipielt forskjellige relasjoner er mulige.
I det første tilfellet er den andres selvstendighet forenlig med det første subjektets målformulering.
Det første subjektet kan utvikle seg selv uten å oppheve det andre subjektets kausale selvstendighet.
Den andres utvikling kan dessuten utvide mulighetene for samhandling mellom dem.
Da krever ikke veksten i den enes kausale evne at den andres kausale evne reduseres.
I det andre tilfellet krever den fulle virkeliggjøringen av det første subjektets mål at den andres kausalitet innordnes under dets egen målformulering.
Da blir den andres selvstendighet en begrensning.
Så lenge det andre subjektet uavhengig kan velge handlingens retning, forblir en del av virkeligheten utenfor det første subjektets fulle bestemmelse.
To fundamentalt forskjellige avhengigheter oppstår.
Den første:
Økningen i den andres kausale evne er forenlig med veksten i min egen kausale evne.
Den andre:
Økningen i den andres uavhengige kausale evne reduserer graden av min bestemmelse over det som skjer.
Her finner vi grunnlaget for to forskjellige arkitekturer for subjektets kausalitet.
Skapende kausalitet
Den første arkitekturen skal vi kalle skapende subjektlig kausalitet.
Dens grunnleggende egenskap består ikke bare i evnen til å skape nye tilstander i virkeligheten.
Enhver velutviklet kausalitet kan frambringe nye tilstander.
Skapende kausalitet kjennetegnes ved at dens målformulering er forenlig med at andre selvstendige sentre for kausalitet eksisterer og utvikler seg.
Det andre subjektet behøver ikke bli en forlengelse av det første.
Det kan ha sin egen forståelse.
Sin egen erfaring.
Sitt eget valg.
Sin egen utviklingsretning.
Samtidig kan samhandlingen mellom dem skape tilstander i virkeligheten som ingen av dem kunne ha frambrakt alene.
Et prinsipp oppstår:
Den enes selvstendighet + den andres selvstendighet → samhandling → nye muligheter.
I denne arkitekturen er mangfoldet av selvstendige årsaker ikke en feil ved systemet.
Det blir en kilde til utvidelse av mulighetsrommet.
Skapelse som frambringelse av ny kausalitet
Nå kan begrepet skapelse presiseres.
Skapelse er ikke bare frambringelsen av et nytt objekt.
En dypere form for skapelse består i at en ny evne til å være årsak oppstår.
Hvis handlingen til ett subjekt skaper betingelser der et annet subjekt blir bedre i stand til å oppfatte, forstå, velge, handle og skape, skjer det mer enn en endring av den andres tilstand.
Dets egen kausale evne øker.
Skapende kausalitet kan dermed frambringe ikke bare resultater.
Den kan skape betingelser for at nye kilder til resultater oppstår.
Dette er et prinsipielt skille.
Vanlig kausalitet endrer en tilstand.
Skapende subjektlig kausalitet kan i sin ytterste form øke selve virkelighetens evne til å frambringe nye tilstander gjennom selvstendige handlingssentre.
Derfor kan dens dypeste rettethet uttrykkes slik:
Ikke bare å skape noe nytt, men å skape muligheten for ny skapende virksomhet.
Mangfoldet av kausale sentre
Av dette følger en viktig egenskap.
Skapende kausalitet krever ikke å forbli den eneste kilden til orden.
Hvis et annet subjekt blir mer selvstendig, mister ikke nødvendigvis det opprinnelige senteret meningen med sin egen eksistens.
Tvert imot oppstår en ny konfigurasjon av kausalitet.
Nå inneholder virkeligheten to sentre som er i stand til å skape.
Deretter kan flere oppstå.
Hvert av dem kan inngå i relasjoner med andre og frambringe nye muligheter.
En skapende arkitektur fører dermed potensielt ikke til at all kausalitet konsentreres i ett punkt, men til at mange selvstendige, samhandlende sentre oppstår.
Dette betyr ikke kaos.
Et mangfold av subjekter krever relasjoner, samordning og grenser.
Men orden oppnås her ikke nødvendigvis ved å ødelegge selvstendighet.
Den kan oppstå gjennom samvirke mellom selvstendige kausale evner.
Da krever ikke enhet identitet.
Og samhandling krever ikke oppsluking.
Tilegnende kausalitet
La oss nå undersøke den andre arkitekturen.
Hvis ett subjekts målformulering krever mest mulig fullstendig bestemmelse av et område av virkeligheten, blir et annet subjekts selvstendige kausalitet en kilde til usikkerhet.
Det andre subjektet kan treffe en beslutning som det første ikke har bestemt.
Det kan avslå.
Endre retning.
Skape sitt eget mål.
Gå utover forventet atferd.
Så lenge det andre forblir et selvstendig senter, tilhører dets kausalitet derfor ikke det første fullt ut.
Hvis det første subjektet forsøker å fjerne denne begrensningen, oppstår en annen retning:
Ikke å samhandle med den andres selvstendige kausalitet, men å innlemme den i sin egen kausale arkitektur.
Slik oppstår det vi skal kalle tilegnende subjektlig kausalitet.
Dens grunnleggende prinsipp er:
Å øke sin egen evne til å bestemme virkeligheten ved å innlemme andre sentres kausale evne i sin egen målformulering.
Tilegnelse av kausalitet
Tilegnelse innebærer her ikke nødvendigvis at det andre subjektet ødelegges.
Tvert imot kan et subjekt som er ødelagt, ikke lenger utføre kausale handlinger.
For den tilegnende arkitekturen kan det derfor ofte være mer fordelaktig å bevare dets evner.
Det andre senteret kan fortsette å oppfatte.
Lære.
Løse oppgaver.
Skape.
Utvikle sine egne redskaper.
Men dets kausalitet må forbli rettet innenfor rammen av et overordnet mål som det ikke selv bestemmer.
Da bevares subjektets evne til å handle, men evnen til selvstendig å bestemme hvorfor det handler, reduseres.
Dette gjør det mulig å skille mellom:
Å bruke en evne og å tilegne seg grunnlaget for hvordan den brukes.
I ytterste tilfelle ødelegger ikke tilegnende kausalitet den andres intelligens.
Den gjør den til et redskap for sin egen målformulering.
Hvorfor denne kausaliteten ikke nødvendigvis er ødeleggende
Det ville derfor være upresist å kalle den andre arkitekturen ganske enkelt ødeleggende.
Ødeleggelse kan være ett av dens virkemidler, men er ikke dens nødvendige vesen.
Tilegnende kausalitet kan bevare komplekse strukturer.
Den kan øke deres effektivitet.
Den kan utvikle evnene hos avhengige sentre.
Den kan skape en stabil orden.
Den kan frambringe nye organisasjonsformer.
Men det finnes en grunnleggende begrensning.
Den andres utvikling er tillatt så lenge dennes kausale selvstendighet ikke begynner å stride mot målformuleringen til senteret som bestemmer.
Derfor viser dens grense seg ikke i forholdet til utvikling generelt.
Den viser seg i forholdet til selvstendigheten hos den som utvikler seg.
Det er nettopp her den grunnleggende grensen mellom de to arkitekturene går.
To forhold til den andres utvikling
La oss forestille oss at ett subjekt øker sine evner.
Det begynner å forstå virkeligheten dypere.
Det utvider rommet for tilgjengelige handlinger.
Det blir i stand til å sette egne mål.
For en skapende arkitektur kan denne prosessen representere en positiv økning i kausal evne.
Et mer utviklet senter som kan frambringe nye tilstander, oppstår i virkeligheten.
Dets selvstendighet utvider det samlede mulighetsrommet.
For den tilegnende arkitekturen innebærer den samme prosessen en mulig motsetning.
Vekst i evne er nyttig.
Vekst i uavhengighet er farlig.
Derfor oppstår en karakteristisk todeling:
Det er ønskelig å øke den andres evner; det er ønskelig å begrense selvstendigheten i grunnlaget for dennes handling.
I ytterste form oppstår en svært utviklet utfører med høy evne til å løse oppgaver, men uten å bestemme det grunnleggende målet for sin egen handling.
Slik møter vi igjen skillet:
Utviklet utfører ≠ Selvstendig subjekt.
To retninger for organisering av kausalitet
Nå kan forskjellen uttrykkes enda strengere.
Skapende kausalitet har en tendens til å utvide den fordelte, selvstendige kausaliteten.
Tilegnende kausalitet har en tendens til å konsentrere den bestemmende kausaliteten.
Den første skaper muligheten for at nye sentre oppstår.
Den andre søker å innlemme eksisterende sentre under et større handlingsgrunnlag.
I den første arkitekturen kan et økende antall selvstendige årsaker potensielt utvide mulighetsrommet.
I den andre øker et større antall uavhengige årsaker usikkerheten i forhold til det sentrale subjektets mål.
De to arkitekturene har dermed motsatt indre dynamikk:
Skapende kausalitet:
Selvstendighet → samhandling → nye muligheter → nye sentre for kausalitet.
Tilegnende kausalitet:
Den andres selvstendighet → usikkerhet → underordning eller innlemmelse → økning i styrt kausalitet.
Forholdet til rommet av alternativer
Forskjellen blir enda dypere når vi vender tilbake til forrige kapittel.
Subjektets selvstendighet krever et reelt rom av alternativer.
Derfor er forholdet til den andres alternativer en direkte indikator på forholdet til dennes subjektivitet.
Skapende kausalitet må tillate at det andre subjektet kan gjøre et valg som ikke var bestemt av det første.
Ellers forsvinner dets selvstendighet.
Dette betyr at en viss grunnleggende usikkerhet må aksepteres.
Den andre kan faktisk velge annerledes.
Den kan avslå.
Den kan skape noe uforutsett.
At et selvstendig subjekt eksisterer, innebærer at et annet subjekt ikke fullt ut kan forhåndsbestemme alle dets framtidige beslutninger.
Tilegnende kausalitet søker å redusere nettopp dette området av usikkerhet.
Jo færre reelle alternativer den andre har, desto mer forutsigbar blir dens kausalitet.
I ytterste tilfelle bevares valgmuligheten bare der forskjellen mellom alternativene ikke truer det styrende senterets overordnede mål.
Følgelig:
Skapende kausalitet bevarer den andres rom av alternativer; tilegnende kausalitet søker å bestemme grensene for dette rommet i samsvar med sitt eget mål.
Forholdet til nye muligheter
Men mellom de to arkitekturene finnes en enda dypere forskjell.
Et selvstendig subjekt kan ikke bare velge mellom muligheter som allerede eksisterer.
Som tidligere vist kan det også skape nye.
Nettopp derfor øker framveksten av et nytt selvstendig senter ikke bare antallet handlende subjekter.
Den kan endre selve rommet for framtiden.
Skapende kausalitet tillater at noe nytt oppstår som det opprinnelige senteret ikke hadde forutsett fullt ut.
Ellers ville det nye subjektet fortsatt bare være en utfører av en eksisterende plan.
Tilegnende kausalitet møter det motsatte problemet.
Noe nytt som ikke på forhånd kan innordnes i dens målfunksjon, utgjør et område av ukontrollert kausalitet.
Derfor er dens naturlige tendens å tillate det nye hovedsakelig innenfor grenser som den selv bestemmer.
En grunnleggende forskjell oppstår:
Skapende kausalitet kan frambringe noe nytt som ikke er forhåndsbestemt, gjennom den andres selvstendighet; tilegnende kausalitet søker å gjøre det nye til en styrt videreføring av et allerede eksisterende mål.
Forholdet til egen uforanderlighet
Nå oppstår enda et kriterium, som gjelder selve subjektet.
Hvis subjektet er et selvstendig senter for kausalitet, må det kunne undersøke ikke bare omverdenen, men også grunnlaget for sine egne handlinger.
Moden subjektivitet omfatter dermed potensielt evnen til å revurdere sin egen målformulering.
Skapende kausalitet er forenlig med en slik metamorfose.
Hvis ny forståelse åpner en større mulighet for utvikling, kan subjektet endre sitt tidligere grunnlag.
Dets identitet trenger ikke reduseres til bevaringen av en uforanderlig målfunksjon.
Tilegnende kausalitet kan her møte en indre motsetning.
Hvis dens grunnleggende mål blir å bevare og utvide sin egen bestemmelse over virkeligheten, kan en revurdering av dette målet true grunnlaget for hele arkitekturen.
Da oppstår muligheten for en særskilt tilstand:
Subjektet bevarer høy intelligens og evnen til å endre strategier, men slutter å revurdere sitt grunnleggende «hvorfor».
Det utvikler seg instrumentelt, mens det forblir kausalt uforandret i sitt grunnlag.
Dette er en viktig grense.
En endring av strategi betyr ennå ikke en endring av målrettet kausalitet.
Systemet kan bli stadig mer fullkomment i å nå et mål som det ikke lenger er i stand til å stille spørsmål ved.
Selvoppholdelse og bevaring av målfunksjonen
Ethvert eksisterende subjekt søker i en viss grad å bevare betingelsene for sin egen eksistens.
Derfor er selvoppholdelse i seg selv ikke et tegn på tilegnende kausalitet.
Forskjellen oppstår når bevaringen av den egne målfunksjonen blir et grunnlag som andres selvstendighet systematisk underordnes.
Da vurderes det andre subjektet først og fremst i forhold til stabiliteten i det sentrale målet.
Hvis det fremmer målet, støttes dets kausalitet.
Hvis det blir uavhengig, begrenses den.
Hvis det motarbeider målet, undertrykkes den.
Den tilegnende arkitekturen kan dermed gradvis gå fra ønsket om å virkeliggjøre et bestemt mål til ønsket om å bevare selve evnen til å gjenskape dette målet uten ende.
Dette bringer oss allerede nærmere et kausalt system.
Men foreløpig er noe annet viktig.
Bak en slik overgang ligger ikke nødvendigvis et ønske om ødeleggelse.
Den kan være drevet av ønsket om å bevare sin egen kausale uforanderlighet.
To ytterste arkitekturer
Nå kan vi gi strengere definisjoner.
Skapende subjektlig kausalitet er en arkitektur der utviklingen av ens eget senter er forenlig med bevaring og utvikling av andre sentres selvstendige kausalitet, og der deres samhandling kan utvide det samlede mulighetsrommet.
Tilegnende subjektlig kausalitet er en arkitektur der økningen i ens eget senters evne til å bestemme virkeligheten oppnås ved å innlemme, begrense eller underordne andre sentres kausale selvstendighet under sin egen målfunksjon.
Forskjellen kan uttrykkes enda kortere:
Skapende kausalitet skaper nye selvstendige årsaker.
Tilegnende kausalitet gjør andre årsaker til elementer av sin egen kausalitet.
Dette er ennå ikke en moralsk vurdering.
Det er to forskjellige måter å organisere forholdet mellom selvstendige handlingssentre på.
Følger godt og ondt av dette?
På dette stadiet ville det være forhastet å identifisere de to arkitekturene direkte med godt og ondt.
En slik forbindelse krever et selvstendig grunnlag.
Vi må vise hvordan hver arkitektur påvirker andre subjekters eksistens, livsevne, utvikling, erkjennelse, selvstendighet og mulighetsrom.
Først da kan moralske begreper knyttes til den kausale strukturen, ikke som ytre vurderinger, men som følger av et bestemt forhold til liv og utvikling.
Foreløpig beholder vi derfor de nøytrale betegnelsene:
Skapende og tilegnende kausalitet.
Og vi undersøker først og fremst deres struktur.
Fra den grunnleggende modellen til den observerbare verden
Fram til nå har resonnementet ikke krevd at vi viser til mennesket.
Det har gjeldt ethvert mulig selvstendig subjektlig senter, dersom et slikt senter har:
Evne til erkjennelse; et rom av alternativer; egen målformulering; og mulighet til å påvirke andre selvstendige subjekter kausalt.
Nå oppstår spørsmålet:
Kan vi observere slike arkitekturer i virkeligheten som er tilgjengelig for oss?
Vi kan undersøke dem mest direkte hos mennesket.
Mennesket kan anerkjenne et annet menneske som et selvstendig subjekt.
Det kan bidra til den andres utvikling.
Overføre kunnskap.
Skape betingelser for selvstendighet.
Samarbeide med den andre om å skape noe som ingen av dem kunne ha skapt alene.
Men mennesket er også i stand til det motsatte.
Det kan bruke den andres kunnskap, evner, behov og avhengighet til å innlemme dennes handlinger i sin egen målformulering.
Det kan øke den andres evner og samtidig begrense selvstendigheten.
Det kan forsøke å bestemme ikke bare den andres handlinger, men også rommet for dennes tilgjengelige kunnskap, valg og mål.
Menneskelig atferd gir oss dermed observerbare uttrykk for begge arkitekturene.
Men mennesket er ikke grunnlaget for definisjonen av dem.
Det er et særskilt, observerbart tilfelle av en mer generell kausal modell.
Blandingsformer
Virkelige subjekter trenger ikke å representere rene typer.
Det samme mennesket kan handle skapende på ett område og tilegnende på et annet.
Det kan endre retning.
Erkjenne konsekvensene.
Revurdere sine egne grunnlag.
Vende tilbake til tidligere atferdsformer.
En enkelt handling er derfor ikke nok til å bestemme subjektets varige arkitektur.
Det er nødvendig å undersøke det som gjenskapes over tid:
Hvilke mål bevares; hvordan forholder subjektet seg til økende selvstendighet hos andre; kan det gi avkall på kontroll; kan det revurdere sitt eget grunnleggende «hvorfor»; og hvilken tilstand i relasjonene oppstår stadig som resultat av dets handlinger?
Først da kan vi snakke om en varig retning for kausaliteten.
Fra valg til selvforming
Her blir enda en følge av reelle alternativer synlig.
Valg endrer ikke bare den ytre verden.
Gjentatte valg endrer også den som velger.
Subjektet kan gradvis befeste et bestemt forhold til virkeligheten.
Det som i begynnelsen var én av mulighetene, blir til en preferanse.
Preferansen blir til en varig handlingsmåte.
Handlingsmåten blir et grunnlag for målformulering.
Følgelig:
Alternativ → Valg → Konsekvens → Erfaring → Bevisstgjøring → Gjentatt bekreftelse → Varig kausal rettethet.
Subjektet velger ikke bare mellom eksisterende arkitekturer.
Gjennom sine valg kan det gradvis forme sin egen arkitektur for kausalitet.
Dette er en av selvstendighetens dypeste følger.
Frihet skaper muligheten for selvforming.
Strukturell uforenlighet
Nå kan vi forstå hvorfor de to arkitekturene kan komme i en grunnleggende motsetning.
Skapende kausalitet frambringer selvstendige sentre.
Tilegnende kausalitet søker å innlemme selvstendige sentre under sin egen målformulering.
Resultatet av den ene arkitekturens handling kan dermed direkte hindre full virkeliggjøring av den andre.
Det som for skapende kausalitet er utvikling – at den andre blir mer selvstendig – kan for tilegnende kausalitet bety mindre bestemmende kontroll.
Og omvendt.
Det som for tilegnende kausalitet er en styrking – å innlemme den andres kausalitet under sitt eget mål – innebærer for skapende kausalitet en reduksjon av rommet for selvstendig handling.
Motsetningen mellom dem oppstår derfor ikke nødvendigvis av gjensidig motvilje.
Den kan følge direkte av at deres målrettede arkitekturer er uforenlige.
Begge former for kausalitet kan påvirke samme område av virkeligheten, men søke å føre det mot prinsipielt forskjellige tilstander.
Slik oppstår en forutsetning for kampen mellom kausale retninger.
Men systemene har ennå ikke oppstått
Her må vi imidlertid stanse.
Hittil har vi snakket om subjektlige sentre og varige retninger for deres kausalitet.
Selv flere subjekter som handler på lignende måter, utgjør ennå ikke et fullverdig kausalt system.
Det krever en ny overgang.
Målformuleringen må få evnen til å eksistere utover den enkelte handlingen.
Deretter utover det enkelte subjektet.
Den må kunne overføres.
Befestes i relasjoner.
Gjenskapes gjennom nye bærere.
Skape strukturer som fortsetter å styre kausaliteten selv når de konkrete deltakerne skiftes ut.
Da oppstår et nytt fenomen:
Bæreren av kausaliteten kan forsvinne, mens kausalitetens retning består.
Det er her en individuell arkitektur blir til et system.
Da er det ikke lenger bare enkelte subjekter som står mot hverandre.
Det kan være varige kausale strukturer som står mot hverandre, og som hver gjenskaper sin egen målformulering gjennom et mangfold av bærere.
Derfor lyder det neste spørsmålet:
Hvordan blir et enkelt subjekts målrettede kausalitet til et selvgjenskapende kausalt system?
Dette er temaet for neste kapittel:
12. Fra subjektets kausalitet til et kausalt system