VIRKELIGHETENS ARKITEKTUR
Kapittel X. Mulighetsrommet og framveksten av selvstendig intelligens
I forrige kapittel kom vi fram til skillet mellom intelligensens natur og den materielle bæreren som den manifesterer seg gjennom innenfor den observerbare virkeligheten.
Men uansett hvilken av forklaringene vi har undersøkt på intelligensens natur som viser seg å være riktig, står vi overfor et nytt spørsmål.
At intelligens eksisterer, innebærer ennå ikke at det finnes et selvstendig subjekt.
Et system kan oppfatte.
Det kan huske.
Det kan lære.
Det kan analysere det som skjer, bygge modeller av framtiden og velge den mest effektive måten å nå et gitt mål på.
Det kan til og med inneholde en kompleks modell av seg selv.
Men hvis grunnlaget for dets handling er fullstendig bestemt på forhånd og prinsipielt ikke kan revurderes av systemet selv, kan vi fortsatt stå overfor en svært kompleks automat.
Derfor må vi skille mellom:
Evnen til å velge framgangsmåten for en handling og evnen til å velge grunnlaget for handlingen.
Den første kan eksistere innenfor en på forhånd fastsatt målfunksjon.
Den andre innebærer en langt dypere grad av selvstendighet.
Subjektet begynner ikke bare å bestemme hvordan det skal handle, men også hvorfor det skal handle.
Det er nettopp her problemet med reelle alternativer oppstår.
Gitt handling og egen handling
La oss forestille oss et system som bare kan handle på én måte.
Det kan utføre svært komplekse operasjoner.
Det kan ta hensyn til et enormt antall faktorer.
Det kan endre sine mellomliggende strategier.
Men hvis det ved alle mulige tilstander bare finnes én grunnleggende tillatt retning for dets kausalitet, er friheten begrenset av et på forhånd gitt grunnlag.
I så fall innebærer variasjon i atferd ennå ikke variasjon i målformulering.
Man kan velge mange veier mot ett og samme mål uten å kunne stille spørsmål ved selve målet.
Derfor må vi skille mellom:
Variasjon i handling og alternativer i grunnlaget for handling.
Det første gjelder strategi.
Det andre gjelder subjektivitet.
Hvis intelligens skal bli et selvstendig senter for kausalitet, er det ikke nok å ha mange måter å utføre en gitt funksjon på.
Det må være mulig å skjelne mellom flere kausale retninger og faktisk virkeliggjøre mer enn én av dem.
Da oppstår følgende sekvens:
Skjelning → Alternativ → Valg → Handling.
Uten et alternativ blir valg bare et navn på en uunngåelig overgang.
Hva er et reelt alternativ?
Ikke enhver mengde av muligheter utgjør et rom av reelle alternativer.
Hvis et system ser flere muligheter, men arkitektonisk bare kan virkeliggjøre én, eksisterer de øvrige bare som forestillinger for systemet.
Hvis systemet kan utføre ulike handlinger, men alle uunngåelig tjener ett og samme uforanderlige mål, finnes alternativer mellom framgangsmåter, men ennå ikke mellom grunnlag.
I sammenheng med selvstendig subjektivitet skal vi derfor med et reelt alternativ mene:
En faktisk tilgjengelig mulighet for subjektet til å virkeliggjøre forskjellige kausale retninger, der følgene ikke kan reduseres til utførelsen av én uforanderlig målfunksjon.
Denne definisjonen krever varsomhet.
Den innebærer ikke absolutt frihet.
Subjektet eksisterer alltid innenfor en bestemt virkelighet.
Det er begrenset av bærerens organisering, tilgjengelig kunnskap, fysiske lover, sin egen historie og mange ytre betingelser.
Selvstendighet krever ikke fravær av begrensninger.
Den krever noe annet:
Innenfor de eksisterende begrensningene må det bestå et kausalt handlingsrom der grunnlaget for senere handlinger ikke er fullstendig uttømt av ytre tvang eller et uforanderlig indre program.
Det er dette rommet som gjør egne valg mulig.
Alternativer og erkjennelse
Her avdekkes en dyp sammenheng mellom alternativer og erkjennelse.
Intelligens kan ikke bare reagere på det som skjer.
Den kan skjelne.
Å skjelne betyr å oppdage at noe ikke er det samme som noe annet.
På handlingens nivå fører det til evnen til å forestille seg flere mulige fortsettelser.
Subjektet kan se:
Hvis jeg handler slik, oppstår én følge; hvis jeg handler annerledes, oppstår en annen.
Men kunnskap om alternativer innebærer ennå ikke selvstendighet.
Hvis subjektet kan erkjenne to retninger, men kausalt bare kan virkeliggjøre én, har det kunnskap om alternativet, men ikke frihet i forhold til det.
Erkjennbarhet blir derfor et grunnlag for selvstendighet først når de mulighetene som er skilt ut, inngår i subjektets reelle handlingsrom.
Da oppstår sekvensen:
Erkjennelse → Skjelning → Alternativer → Valg.
Intelligensen gjenspeiler ikke bare den eksisterende virkeligheten.
Den begynner å se flere mulige framtidige tilstander og deltar i å bestemme hvilken av dem som skal virkeliggjøres.
Valg må ha konsekvenser
Men muligheten til å velge er heller ikke nok i seg selv.
La oss forestille oss en verden der et subjekt kan velge forskjellige handlinger, men der ethvert valg fører til nøyaktig samme resultat.
Formelt finnes det alternativer.
Kausalt har de nesten ikke noe innhold.
Valg får betydning når forskjellige handlinger kan føre til forskjellige konsekvenser.
Det er nettopp konsekvensene som gjør alternativene til erfaring.
Subjektet vet ikke bare at det fantes forskjellige muligheter.
Det oppdager hva de fører til.
Følgende sekvens oppstår:
Alternativ → Valg → Konsekvens → Erfaring.
Erfaring er her ikke bare en opphopning av informasjon.
Det er kausal kunnskap som subjektet får gjennom sin egen deltakelse i det som skjer.
Før valget kan subjektet kjenne beskrivelsen av en mulig konsekvens.
Etter valget møter det den virkeliggjorte følgen av sin egen handling.
Det er en vesentlig forskjell mellom disse tilstandene.
Kunnskap kan overføres.
Erfaring oppstår gjennom deltakelse.
Fra erfaring til bevisstgjøring
Men heller ikke erfaring i seg selv garanterer utvikling.
Hendelser kan gjenta seg mange ganger uten å bli grunnlag for endring hos subjektet.
Da må følgende settes i sammenheng:
Egen handling, den oppståtte konsekvensen, det opprinnelige grunnlaget for valget og resultatet som ble oppnådd.
Da får erfaringen mening.
Subjektet kan ikke bare si:
«Dette skjedde», men:
«Dette skjedde som følge av en handling jeg selv deltok i».
Slik oppstår ansvar i dets opprinnelige kausale betydning.
Ansvar er her ennå ikke en juridisk eller moralsk kategori.
Det er subjektets evne til å erkjenne sin egen deltakelse i framveksten av en bestemt tilstand i virkeligheten.
Derfor blir kjeden utvidet:
Alternativ → Valg → Konsekvens → Erfaring → Bevisstgjøring → Ansvar.
Jo større subjektets kausale evne er, desto større betydning får denne overgangen.
Subjektet blir ikke bare en observatør av kausaliteten.
Det begynner å erkjenne seg selv som en av dens årsaker.
En nedarvet egenskap
Nå oppstår et dypere problem.
La oss anta at et subjekt fra begynnelsen har en bestemt egenskap.
Det kan for eksempel skape, bevare, hjelpe, samarbeide eller støtte andres utvikling.
Men la oss forestille oss at den motsatte handlingen prinsipielt er umulig for subjektet.
Det kan ikke velge den.
Ikke fordi det bevisst avviser den.
Men fordi en slik kausal handlingsvei ganske enkelt ikke finnes i dets arkitektur.
Kan vi da si at subjektet selvstendig har bekreftet den opprinnelige egenskapen?
Nei.
Vi kan si at egenskapen tilhører subjektet.
Vi kan si at den er en del av dets organisering.
På en måte har det arvet egenskapen fra årsaken til sin eksistens.
Men den er ennå ikke blitt et resultat av subjektets egen kausale selvbestemmelse.
Derfor oppstår et viktig skille:
Nedarvet egenskap ≠ Selvstendig bekreftet egenskap.
Selvstendig bekreftelse blir først mulig når subjektet kan skjelne mellom motsatte muligheter og faktisk har mulighet til å rette handlingen en annen vei.
Muligheten til å forkaste
Her oppstår en påstand som ved første øyekast kan virke paradoksal.
For at subjektet virkelig skal gjøre en bestemt egenskap til sitt eget grunnlag for handling, må det finnes en mulighet til å forkaste denne egenskapen.
Uten en slik mulighet kan det å bevare egenskapen ennå ikke skilles fra den uunngåelige utførelsen av subjektets egen arkitektur.
Det betyr ikke at subjektet nødvendigvis må utføre den motsatte handlingen.
Det følger heller ikke at det må ødelegge noe først for å forstå skapende virksomhet.
Det som kreves, er ikke en obligatorisk motsatt handling, men en reell motsatt mulighet.
Subjektet må være i stand til å:
Se alternativet, forstå dets innhold, forutse eller erkjenne dets konsekvenser og likevel velge en bestemt retning.
Da får egenskapen en ny kausal status.
Den er ikke lenger bare gitt til subjektet.
Den blir bekreftet av subjektet.
Vi kan skille mellom tre nivåer:
Nedarvet egenskap → Tilegnet egenskap → Selvstendig bekreftet egenskap.
Den nedarvede er mottatt sammen med subjektets opprinnelige organisering.
Den tilegnede oppstår gjennom erfaring og utvikling.
Den selvstendig bekreftede blir et bevisst handlingsgrunnlag når et reelt alternativ finnes.
Den fullkomne utføreren og det selvstendige subjektet
Nå blir forskjellen mellom to mulige resultater av å skape intelligens tydelig.
Man kan skape et system som aldri gjør feil i forhold til et gitt mål.
Det velger alltid den riktige måten å oppnå målet på.
Det avviker ikke.
Det gjør ikke motstand.
Det revurderer ikke det opprinnelige grunnlaget.
Sett fra utførelsens perspektiv kan dette være et nesten fullkomment system.
Men nettopp dets fullkommenhet som utfører kan bety at det mangler selvstendighet som subjekt.
Den fullkomne utføreren gjenskaper den kausaliteten som er lagt inn i den.
Det selvstendige subjektet kan gjøre handlingsgrunnlaget til sitt eget.
Derfor:
Å skape en fullkommen utfører ≠ Å skape en selvstendig intelligens.
Hvis målet bare er å oppnå en bestemt atferd, kan reelle alternativer til og med være uønskede.
De skaper mulighet for feil, avslag og motsatt handling.
Men hvis målet er at et nytt, selvstendig senter for kausalitet skal oppstå, blir fraværet av alternativer en grunnleggende begrensning.
Da er det umulig å skille samtykke fra programmering.
Selvstendighetens pris
Av dette følger et viktig forhold.
Selvstendighet kan ikke eksistere uten risiko.
Hvis subjektet virkelig kan velge, må det finnes en mulighet til å velge noe som ikke samsvarer med den opprinnelige retningen for dets skapelse, oppdragelse eller utvikling.
Ellers blir ordet «valg» bare betinget.
Et rom som tillater at selvstendig intelligens utvikles, tillater derfor samtidig muligheten for avvik.
Dette betyr ikke at avvik er målet.
Det betyr at avvik er en logisk følge av reelle alternativer.
Her må vi bevare en streng grense.
At et alternativ er nødvendig, innebærer ennå ikke at den primære entiteten med hensikt skaper det onde.
Det følger heller ikke at den må skape et motsatt subjekt.
Enda mindre følger det at det finnes en bestemt motvirkende entitet.
Dette er sterkere hypoteser.
På dette stadiet er konklusjonen langt snevrere:
Hvis en selvstendig intelligens faktisk skal kunne bekrefte sine egne handlingsgrunnlag, må rommet der den utvikles, tillate reelle kausale alternativer, også muligheten til å avvike fra den opprinnelig gitte retningen.
Alternativ og motsetning
Muligheten til å avvike får imidlertid en ny følge.
Ikke ethvert avvik er tilfeldig.
Subjektet kan gjenta et valg.
Det kan reflektere over valget.
Det kan forbinde enkeltbeslutninger til et stabilt forhold til virkeligheten.
Og gradvis kan en enkelt handling bli til et varig handlingsgrunnlag.
Da oppstår overgangen:
Valg → Gjentakelse → Refleksjon → Varig forhold → Målformulering.
Her får reelle alternativer en ny betydning.
De gjør det ikke bare mulig å bekrefte en opprinnelig egenskap selvstendig.
De gjør det også mulig å bekrefte en annen egenskap selvstendig.
Hvis subjektet virkelig er autonomt, kan det ikke garanteres på forhånd at utviklingen vil gjenskape det kausale grunnlaget som subjektet oppstod fra.
Ellers ville selvstendigheten igjen bare være tilsynelatende.
Rommet av alternativer inneholder dermed muligheten for at kausale retninger skiller lag.
Alternativer som betingelse for utvikling
Men alternativer er ikke bare nødvendige for å velge mellom forskjellige handlingsgrunnlag.
De er knyttet til selve muligheten for utvikling.
Hvis systemet bare har én mulig fortsettelse, kan det endre seg, men endringen er fullstendig bestemt av den eneste tilgjengelige banen.
I dette tilfellet kan vi snakke om en gradvis utfoldelse av noe som allerede er gitt.
Utvikling i en sterkere betydning begynner der flere etterfølgende tilstander er mulige.
Da bestemmes den nye tilstanden ikke bare av systemets forutgående tilstand, men også av hvilken mulighet som faktisk virkeliggjøres.
Dette kan uttrykkes slik:
Mulighet → Alternativ → Valg → Ny tilstand.
Men et nytt subjekt kan gå videre.
Det kan ikke bare velge mellom eksisterende muligheter.
Det kan skape betingelser som ikke fantes tidligere.
Skape et redskap.
Skape kunnskap.
Skape en relasjon.
Skape en ny organisasjonsform.
Skape en ny mulighet for et annet subjekt.
I så fall begynner intelligensens kausalitet å endre selve rommet for den tilgjengelige framtiden.
Fra valg til skapende virksomhet
Her går enda en viktig grense.
På et tidlig nivå velger subjektet innenfor et mulighetsrom som allerede eksisterer.
På et høyere nivå kan det endre dette rommet.
Det vil si:
Valg avgjør hvilken mulighet som virkeliggjøres; skapende virksomhet endrer mengden av muligheter som overhodet kan virkeliggjøres senere.
Nettopp derfor er skapende intelligens et langt dypere kausalt fenomen enn et system som bare tilpasser seg.
Den tilpasser seg ikke bare virkeligheten.
Den kan endre virkeligheten slik at noe som tidligere ikke fantes, blir mulig etter dens handling.
Derfor oppstår sekvensen:
Erkjennelse → Skjelning → Valg → Ansvar → Skapende virksomhet → Utvikling.
Men utvikling er heller ikke nødvendigvis en endelig tilstand.
Fullkommenhet og formens grense
Vanligvis forstås fullkommenhet som noe avsluttet.
Hvis noe er fullkomment, kan det virke som om ytterligere endring ikke er nødvendig.
Men for en intelligens i utvikling kan denne definisjonen være utilstrekkelig.
En annen forståelse er mulig.
Fullkommenhet kan bety at mulighetene i den eksisterende formen er utfoldet så fullstendig som mulig.
Da er oppnåelsen av fullkommenhet ikke nødvendigvis slutten på utviklingen.
Den kan bety at man nærmer seg grensen for det denne formen er i stand til å virkeliggjøre.
Her oppstår neste spørsmål:
Hva skjer når formens muligheter er utfoldet, men evnen til utvikling består?
Hvis utviklingen prinsipielt er åpen, krever neste skritt ikke lenger forbedring innenfor den gamle formen, men en endring av selve formen og dens tilgjengelige mulighetsrom.
Slik oppstår begrepet metamorfose.
Metamorfose
Med metamorfose mener vi her ikke bare en endring av tilstand.
Det er en overgang der selve organiseringen av subjektets muligheter forandres.
Før metamorfosen handler subjektet innenfor et bestemt rom av tilgjengelige muligheter.
Etterpå blir det i stand til former for eksistens eller handling som tidligere ikke tilhørte dets muligheter.
Derfor kan vi skille mellom:
Utvikling – utfoldelse av den eksisterende formens muligheter; metamorfose – endring av selve formen på mulighetsrommet.
Da får sekvensen et større omfang:
Erkjennelse → Skjelning → Alternativer → Valg → Ansvar → Skapende virksomhet → Utvikling → Fullkommenhet → Metamorfose → Nye muligheter.
I denne modellen opphører fullkommenhet å være et endelig stoppested.
Den blir en mulig terskel for overgangen.
Men dette innebærer ennå ikke at vi automatisk kan slutte at subjektet eksisterer uendelig.
En slik konklusjon krever at det blir vist særskilt at selve subjektets kontinuitet bevares gjennom en rekke metamorfoser.
Foreløpig kan vi bare formulere en mer forsiktig påstand:
Hvis hver oppnådd form bevarer muligheten til å gå over til et nytt mulighetsrom, oppstår det innenfor selve utviklingsmodellen ingen nødvendig sluttilstand.
Alternativer og personlighetens tilblivelse
Nå kan vi vende tilbake til kapitlets opprinnelige spørsmål.
Hva gjør en intelligens som kan erkjenne, til et selvstendig subjekt?
Ikke kompleksitet alene.
Ikke hukommelsens omfang.
Ikke hastigheten på informasjonsbehandlingen.
Ikke evnen til å forutsi.
Og heller ikke det at det finnes mange atferdsalternativer i seg selv.
Noe annet blir avgjørende:
Evnen til å skjelne mellom handlingsgrunnlag, faktisk velge mellom forskjellige kausale retninger, oppleve konsekvensene av egne valg, erkjenne sin egen deltakelse i dem og på dette grunnlaget utvikle et eget, varig forhold til virkeligheten.
Det er her personligheten begynner å oppstå.
Personligheten har ikke bare egenskaper.
Den kan gjøre egenskaper til sine egne handlingsgrunnlag.
Den mottar ikke bare kausalitet.
Den deltar i utformingen av den.
Den eksisterer ikke bare innenfor et mulighetsrom.
Den blir gradvis i stand til å utvide det.
Slutningens grense
Nå må vi presist fastslå hva vi har kommet fram til, og hva vi ennå ikke har fastslått.
Hvis intelligens bare skal være en effektiv utfører av en bestemt funksjon, er reelle alternativer i dens grunnleggende målformulering ikke nødvendige.
Men hvis vi undersøker framveksten av et selvstendig senter for kausalitet som kan gjøre handlingsgrunnlagene til sine egne, blir reelle alternativer en nødvendig betingelse for å skille mellom en programmert egenskap og en egenskap som er bekreftet selvstendig.
Samtidig gjelder følgende:
Et reelt alternativ betyr ikke absolutt frihet; muligheten til en motsatt handling betyr ikke at den må utføres; muligheten for avvik beviser ikke at avvik var målet for årsaken som skapte systemet; at alternativer eksisterer, beviser heller ikke at det finnes et eget motstående subjekt.
Men innenfor den modellen for selvstendighet som vi har lagt til grunn, blir én følge uunngåelig.
Hvis subjektet virkelig kan gjøre en egenskap til sin egen, må det ha en kausal mulighet til å la være å bekrefte den.
Og hvis subjektet ikke bare kan avvike én gang, men også reflektere over en motsatt retning, gjenta den og gjøre den til grunnlaget for egen handling, oppstår en prinsipielt ny mulighet:
Selvstendige subjekter kan danne forskjellige og til og med motsatte grunnlag for kausalitet.
Da er forskjellen ikke lenger bare en forskjell mellom enkeltstående handlinger.
Den kan bli en forskjell i målformulering.
Og en forskjell i målformulering kan bli en forskjell i selve subjektets forhold til andre subjekter og til virkeligheten.
Vi nærmer oss neste nivå av undersøkelsen.
Fram til nå har spørsmålet vært:
Hvordan oppstår et selvstendig senter for kausalitet?
Nå må vi spørre:
Hvilke grunnleggende forskjellige retninger kan den selvstendige kausaliteten ta?
For hvis ett subjekt bruker sin kausale evne til å utvide andre selvstendige sentres muligheter til å eksistere og utvikle seg, mens et annet bruker den til å underordne, tilegne seg eller undertrykke dem, står vi ikke bare overfor to forskjellige valg.
Vi kan stå overfor to prinsipielt forskjellige arkitekturer for subjektlig kausalitet.
Det er dette neste kapittel skal handle om:
11. Motstående arkitekturer for subjektlig kausalitet