UNIVERSET OG VIRKELIGHETENS NATUR

Utgangspunktet for forståelse

Før vi undersøker livet, mennesket, intelligensen eller samfunnets oppbygning, må vi stille et mer grunnleggende spørsmål: Hva slags virkelighet eksisterer alt dette i, og hvilke lover gjelder der?

Spørsmålet kan virke svært omfattende. Likevel avhenger hele strukturen i vår tenkning av hvordan vi besvarer det.

Enhver forklaring på verden bygger på visse grunnleggende forestillinger: hva rom og tid er, hva materie og energi er, hva bevegelse og samspill er, og hva vi mener med årsak og virkning. Selv når vi ikke uttrykkelig formulerer disse forutsetningene, er de allerede til stede i teoriene våre, språket vårt og måten vi tolker observasjoner på.

Derfor er undersøkelsen av virkelighetens natur ikke en abstrakt filosofisk øvelse. Det er en undersøkelse av grunnlaget for alle senere beskrivelser av verden.

Fra fenomen til årsak

Vitenskapen har samlet enorme mengder eksperimentelle data og utviklet usedvanlig presise matematiske modeller for et vidt spekter av prosesser. Men evnen til å beskrive et fenomen nøyaktig innebærer ikke alltid at vi forstår dets dypere årsak.

Vi kan vite hvordan et system forandrer seg, uten å ha et endelig svar på hvorfor selve mekanismen som gjør forandringen mulig, eksisterer.

Derfor må vi skille mellom flere nivåer av kunnskap:

• det observerte fenomenet;
• den påviste regelmessigheten;
• den matematiske modellen;
• fortolkningen av den fysiske mekanismen.

Når disse nivåene blandes sammen, kan det oppstå en illusjon om at kunnskapen er fullstendig. Når vi skiller dem fra hverandre, blir grensen tydeligere mellom det som faktisk er fastslått gjennom observasjon og eksperiment, og det som fortsatt tilhører en modell eller hypotese.

For Creative Causality Research Center er dette skillet grunnleggende.

Vår oppgave er ikke å erstatte eksisterende fysikk med et verdensbilde valgt på forhånd. Oppgaven er å undersøke dens grunnlag og finne ut om det er mulig å utvikle en mer sammenhengende årsaksforklaring på den virkeligheten vi observerer.

Virkeligheten som et sammenhengende system

Universet kan betraktes ikke som en samling isolerte objekter, men som et system av sammenkoblede prosesser.

I et slikt perspektiv er et objekt ikke lenger en helt selvstendig enhet. Egenskapene bestemmes ikke bare av det som befinner seg innenfor objektets konvensjonelle grense, men også av hvordan det samvirker med omgivelsene.

Dette gir opphav til et annet forskningsperspektiv:

ikke bare å undersøke tingene selv, men også relasjonene, prosessene og betingelsene som gjør at de eksisterer og forandrer seg.

I en slik tilnærming blir spørsmål om rommets natur, felter, energi, stabile strukturer, bevegelse, overføring av påvirkning og framveksten av organisering særlig viktige.

Forskningen flyttes dermed gradvis fra beskrivelsen av enkeltfenomener til søket etter en overordnet årsaksarkitektur for virkeligheten.

Hvorfor dette er viktig

Vår forståelse av verdens grunnleggende struktur setter grensene for hva vi anser som mulig.

Hvis en opprinnelig modell fastslår at en bestemt prosess er prinsipielt umulig, vil vi vanligvis ikke forsøke å utvikle teknologi basert på den. Men hvis begrensningen viser seg å ligge i vår modell av naturen og ikke i naturen selv, utvides rommet for teknologiske muligheter.

Vitenskapshistorien har gjentatte ganger vist at endringer i grunnleggende forestillinger også kan forandre menneskehetens teknologiske virkelighet.

Derfor har studiet av grunnlaget for vårt fysiske verdensbilde også praktisk betydning.

En dypere forståelse av rom, energi, materie og samspill kan kanskje avdekke nye prinsipper for energiomforming, bevegelse, informasjonsoverføring, styring av fysiske prosesser og utvikling av nye materialer og innretninger.

Men før en teknologi kan oppstå, må vi først formulere det riktige spørsmålet.

Grensen for det vi vet

I denne delen vil vi undersøke samtidige oppfatninger av universet sammen med alternative modeller og senterets egne hypoteser.

Samtidig må vi opprettholde et strengt skille mellom:

• det som er bekreftet gjennom observasjon og eksperiment;
• det som inngår i en anerkjent vitenskapelig modell;
• det som utgjør en alternativ fortolkning;
• og det som foreløpig er en forskningshypotese.

Målet er ikke å avvise opparbeidet kunnskap, men å undersøke den på nytt ut fra et årsaksperspektiv.

Vi vil være opptatt av et enkelt, men grunnleggende spørsmål:

Hvilket bilde av virkeligheten forklarer de fenomenene vi observerer mest konsekvent, samtidig som det åpner veien for videre undersøkelser?

Å forstå naturen er nemlig ikke det samme som å ha et ferdig kart over verden.

Det er evnen til stadig mer presist å skille mellom hva som eksisterer, hvordan det samvirker, hvorfor en observert virkning oppstår, og hva som dermed blir mulig.

Det er her vår undersøkelse av universet begynner.