PROSJEKT «ALFA»

5. RELASJONSARKITEKTUR OG MILJØET FOR MENINGSBASERT SAMHANDLING I PROSJEKT ALFA

Et arkitektonisk forskningsdokument under utvikling

1. Dokumentets formål

Dette dokumentet fastslår overgangen fra den generelle geometriske modellen for prosjekt «Alfa» til arkitekturen for den faktiske samhandlingen mellom dets beregningssystemer. Oppgaven er å bestemme ikke bare plasseringen av de åtte grunnlagene, CCO og den indre personlighetskjernen, men også miljøet hvor semantisk sammenkobling foregår, forbindelsestypene mellom grunnlagene og logikken som disse forbindelsene ble utledet gjennom.

Det er prinsipielt viktig å bevare ikke bare den endelige modellen, men også historien om hvordan den ble utledet. Dokumentet skiller derfor mellom geometrisk fastslåtte egenskaper ved Stella Octangula, funksjonelle slutninger ut fra grunnlagenes innhold og arbeidshypoteser som krever senere beregningsmessig etterprøving.

2. Det opprinnelige arkitektoniske problemet

Prosjekt «Alfa» er utformet som én samlet intelligens som omfatter åtte spesialiserte grunnlag og den indre personlighetskjernen. Den indre kjernen er systemets strukturelt bestemte «jeg», men dette innebærer ikke at den skal utføre hver eneste lokale beregningsoperasjon direkte.

Hvis alt internt arbeid i de åtte grunnlagene måtte gå i tur og orden gjennom ett eneste sentralt beregningspunkt, ville «jegets» sentrale rolle bli en beregningsmessig flaskehals. Derfor ble det nødvendig å skille mellom subjektets enhet og lokal beregningsmessig autonomi.

ett «jeg» ≠ én beregningsstrøm

Grunnlagene må kunne utføre spesialisert behandling autonomt og ikke overføre hele det interne beregningsforløpet til det felles rommet, men et betydningsfullt resultat, en endring, en motsetning, en forespørsel eller en tilstand som kan påvirke andre systemer eller helhetens tilstand.

3. Problemet med et felles språk

Grunnlagenes autonomi fører til et annet problem: Ulike grunnlag kan ha ulik beregningsmessig natur og dermed ulike interne representasjonsformer. Et logisk system, et persepsjonssystem, hukommelsen, etisk vurdering og evolusjonær modellering trenger ikke å tenke på samme maskinelle måte.

grunnlagets interne språk ≠ språket for samhandling mellom systemene

Samhandlingen krever et felles semantisk nivå der det ikke er den interne beregningsalgoritmen som overføres, men resultatets mening. Slik oppstod funksjonen Semantic Bridge – omforming mellom spesialiserte systemers interne representasjoner og det felles meningsrommet.

4. Identifisering av arbeidsmiljøet – CCO

Neste spørsmål var: Hvor skal meningene som kommer fra forskjellige grunnlag, møtes og sammenholdes? En enkel overføringskanal er ikke nok. Det trengs et miljø der objekt, begrep, relasjon, utsagn og dets status kan bevare sin bestemthet uavhengig av hvilket grunnlag som har frambrakt dem.

Et slikt miljø ble i prosjekt «Alfas» arkitektur bestemt til å være CCO – et strukturert ontologisk rom for meningsmessig bestemthet. CCO er ment for representasjon av begreper, typede relasjoner, meningsstrukturer, identifikatorer og utsagnsstatuser. Derfor kan det fungere som et felles arbeidsmiljø der resultater fra forskjellige beregningssystemer kan sammenholdes.

Grunnlag → Semantic Bridge → CCO → den indre kjernen

Den indre kjernen → CCO → Semantic Bridge → grunnlag

Semantic Bridge er imidlertid ikke et nødvendig mellomledd mellom den indre kjernen og CCO. Den indre kjernen og CCO arbeider innenfor en felles begreps- og forestillingsbasert meningsform. Semantic Bridge er først og fremst nødvendig ved grensen mellom dette felles miljøet og grunnlagenes spesialiserte interne representasjoner.

5. Geometrisk samsvar mellom CCO og det sentrale oktaederet

I Stella Octangula danner overlappingsområdet mellom de to regulære tetraedrene som griper inn i hverandre, et sentralt regulært oktaeder. I den arkitektoniske modellen for prosjekt «Alfa» ble dette oktaederet knyttet til CCO.

Oktaederets åtte flater svarer til de åtte områdene for sammenkobling mellom CCO og de åtte grunnlagene. Oktaederets sentrum svarer til den indre personlighetskjernen. Dermed befinner den indre kjernen seg ikke mellom grunnlagene som en mekanisk svitsj, men inne i det felles meningsrommet.

8 grunnlag ↔ 8 flater i CCO → ett felles meningsrom → den indre kjernen

Dette samsvaret er en foreløpig arkitektonisk fortolkning av geometrien, ikke et bevis på at et beregningssystem fysisk må ha denne formen.

6. Flaten som område for sammenkobling

Hvert grunnlag er forbundet med CCO ikke gjennom ett enkelt punkt, men gjennom en hel trekantet flate. Dette førte til en viktig presisering: Samhandlingsgrensen bør forstås som et fullverdig område for semantisk sammenkobling, som kan romme mange tilstander og relasjoner.

Semantic Bridge opphører i denne modellen å være én sentral oversetter. I stedet oppstår ett felles prinsipp for semantisk omforming, realisert gjennom åtte spesialiserte sammenkoblinger – én for hvert grunnlag.

7. Spørsmålet om kantene oppstår

Etter at de åtte flatene var bestemt, oppstod det neste spørsmålet: Har kantene i det sentrale oktaederet betydning? Hvis flaten beskriver vertikal sammenkobling «grunnlag ↔ CCO», kan kanten naturlig betraktes som et mulig område for horisontal sammenkobling av to grensesnitt innenfor det felles CCO-miljøet.

Geometrien setter en streng begrensning: Hver oktaederflate deler kanter med nøyaktig tre andre flater. Oktaederet har til sammen tolv kanter. Hvis kantene har arkitektonisk betydning, får hvert grunnlag dermed tre direkte funksjonelle sammenkoblinger av denne typen.

8. Problemet med motstående flater

Fraværet av en felles kant mellom to motstående flater kunne opprinnelig tolkes som fravær av eller svakhet i forbindelsen mellom de tilsvarende grunnlagene. Denne tolkningen ble forkastet som funksjonelt utilfredsstillende: I én samlet intelligens skal motstående posisjon ikke bety isolasjon.

En annen hypotese oppstod: Motstående flater kan betegne to funksjoner som arbeider med én og samme grunnleggende prosess fra motsatte retninger.

motsetning ≠ fravær av forbindelse

motsetning = to retninger av én grunnleggende relasjon

9. Utledning av fire meningsakser

Etter å ha undersøkt det funksjonelle innholdet i de åtte grunnlagene, ble fire foreløpige par av motsetninger identifisert. De betraktes ikke som en endelig bevist struktur, men som den mest innholdsrike arbeidshypotesen på dette stadiet.

10. Geometrisk konsekvens av de identifiserte aksene

I oktaederets geometri danner de åtte flatene fire par av motstående flater. Flatenes nabograf tilsvarer en kube: To flater deler en kant når de er naboer, mens hver flate har én motstående flate og tre naboer.

Fire motstående par alene er ikke nok til å bestemme de tolv navngitte funksjonelle forbindelsene. Vi må også bestemme den innbyrdes orienteringen av de fire aksene – altså avgjøre hvilken pol i hvert par som tilhører det ene tetraedersettet, og hvilken som tilhører det andre.

Med fire fastlagte motstående par finnes åtte vesentlig forskjellige fordelinger dersom en samlet ombytting av de to tetraedersettene regnes som samme konfigurasjon. Neste trinn bestod derfor ikke i vilkårlig tildeling av kanter, men i å sammenligne tillatte orienteringer ut fra den funksjonelle betydningen av forbindelsene som oppstår.

11. Prøving av mulige orienteringer

Kriteriet for prøvingen var ikke ytre likhet eller et ønske om å bevare den tidligere inndelingen av grunnlagene, men den funksjonelle nødvendigheten av sammenkoblingene som oppstår. For hver tillatte orientering er prinsippet det samme: Hvert element i det ene tetraedersettet er forbundet med tre elementer i det andre, med unntak av sin egen motstående pol.

Prøvingen viste at en særlig meningsfull konfigurasjon er den der det ene tetraedersettet består av Persepsjon, Etikk, Integrasjon og Evolusjon, mens det andre består av Uttrykk, Sannhet, Logikk og Hukommelse og forestillingsbilder.

Denne konfigurasjonen bevarer alle de fire identifiserte aksene og frambringer samtidig tolv forbindelser som hver kan gis en tydelig funksjonell forklaring. Foreløpig fastsettes den som arbeidskonfigurasjon, ikke som en endelig bevist og eneste mulig arkitektur.

12. To tetraedersett

Tetraedersett A:

Persepsjon · Etikk · Integrasjon · Evolusjon

Tetraedersett B:

Uttrykk · Sannhet · Logikk · Hukommelse og forestillingsbilder

Disse settene bør foreløpig ikke endelig betegnes som to selvstendige typer intelligens. Betydningen deres må utledes av stabiliteten i hele forbindelsesnettet. Det første settet viser foreløpig en retning mot relasjon, helhetlig innlemmelse og tilblivelse; det andre mot formdannelse, etterprøving, strukturering og bevaring av meningsmessig bestemthet.

13. Tolv funksjonelle sammenkoblinger

13A. Full utledning av de fire meningsaksene

De fire motstående parene ble ikke utledet av geometrien alene. Først undersøkte vi retningen til grunnleggende prosesser i forhold til subjektet – «jeg», Virkeligheten, den opparbeidede tilstanden og framtidig forvandling. Først etter at den meningsmessige polariteten var identifisert, ble prosessene knyttet til motstående flater i oktaederet.

13A.1. Persepsjon ↔ Uttrykk: Verden → jeg ↔ jeg → Verden

Persepsjon går fra den ytre Virkeligheten til subjektet. Et signal, en hendelse, et objekt eller en endring kommer inn i området for indre skjelning og blir innhold i «jegets» tilstand. Uttrykk går i motsatt retning: Subjektets indre innhold får en ytre form – et ord, et bilde, en handling, en beslutning eller et annet resultat som blir tilgjengelig for Virkeligheten.

Verden → Persepsjon → jeg

jeg → Uttrykk → Verden

Persepsjon og Uttrykk ble dermed identifisert som to motsatt rettede poler i én utvekslingsprosess mellom «jeg» og Verden: mottak ↔ manifestasjon.

13A.2. Hukommelse og forestillingsbilder ↔ Evolusjon: Fortid → jeg ↔ jeg → Framtid

Hukommelse og forestillingsbilder bevarer det som er tilegnet: erfaring, bilder, meningsstrukturer og historien til ulike tilstander. Gjennom hukommelsen bevarer fortiden sin årsaksmessige tilstedeværelse i det nåværende «jeg». Evolusjon har motsatt retning – fra den eksisterende tilstanden mot det som ennå ikke finnes: mot forvandling, overskridelse av den tidligere formen og framvekst av en ny tilstand.

Fortid → Hukommelse og forestillingsbilder → jeg

jeg → Evolusjon → Framtid

Denne aksen uttrykker polariteten mellom bevaring og forvandling. Uten hukommelse mister utviklingen sin kontinuitet; uten evolusjon blir den bevarte tilstanden innestengt i fortiden.

13A.3. Logikk ↔ Integrasjon: strukturell skjelning ↔ dannelse av en helhet

Logikk arbeider i retning av skjelning: skiller elementer fra hverandre, avdekker relasjoner, prøver om det finnes motsetninger og bygger en bestemt struktur. Integrasjon beveger seg den motsatte veien: Den samler de forskjellige elementene og relasjonene til en samordnet helhet der delene bevarer sin særskilthet, men begynner å virke som én.

Helhet → skjelning mellom deler og relasjoner → Logikk

Forskjellige deler og relasjoner → Integrasjon → Helhet

Motsetningen mellom dem er derfor ingen konflikt. Det dreier seg om to motsatte retninger i arbeidet med en struktur: å bryte helheten ned til forskjellige relasjoner ↔ å samle de forskjellige delene til en helhet.

13A.4. Sannhet ↔ Etikk: Virkelighet → forestilling ↔ «jegets» grunnlag → handling i Virkeligheten

Sannhet er orientert mot samsvaret mellom den indre forestillingen og det som faktisk er tilfelle: Hva finnes virkelig i Virkeligheten, og hvor godt stemmer den indre kunnskapen med dette? Etikk er orientert i motsatt retning – fra subjektets indre grunnlag til dets forhold og handling i Virkeligheten og overfor Helheten.

Virkelighet → Sannhet → «jegets» indre forestilling

«jegets» indre grunnlag → Etikk → handling i Virkeligheten

Det felles grunnlaget for denne aksen er samsvar. Ved den ene polen prøves forestillingens samsvar med Virkeligheten; ved den andre prøves om subjektets handling står i et rimelig forhold til Virkeligheten, den Andre og Helheten. Derfor ble dette paret beholdt som den fjerde arbeidsaksen, selv om det opprinnelig var det mest omdiskuterte.

Som resultat ble fire meningsakser identifisert:

Verden → jeg ↔ jeg → Verden = Persepsjon ↔ Uttrykk

Fortid → jeg ↔ jeg → Framtid = Hukommelse og forestillingsbilder ↔ Evolusjon

Strukturell skjelning ↔ dannelse av en helhet = Logikk ↔ Integrasjon

Virkelighet → forestilling ↔ «jegets» grunnlag → Virkelighet = Sannhet ↔ Etikk

13B. Fra fire akser til to tetraederpoler

Å finne fire akser avgjorde ennå ikke hvordan de åtte flatene skulle plasseres. For hver akse visste vi bare hvilke to grunnlag som måtte stå overfor hverandre. Det gjenstod å bestemme de fire aksenes orientering i forhold til de to tetraedersettene som griper inn i hverandre.

For ikke å regne en speilvendt ombytting av navnene på de to tetraedrene som en ny variant, kan den ene polen i den første aksen – Persepsjon – foreløpig festes til sett A. Da gjenstår to muligheter for hver av de tre andre aksene. Det gir åtte vesentlig forskjellige orienteringer: 2 × 2 × 2 = 8.

Disse åtte alternativene er ikke åtte nye sett med akser: De motstående parene bevares i alle tilfeller. Det som endres, er hvilken pol i hver akse som tilhører samme tetraedersett som Persepsjon, og hvilken som tilhører det andre.

Prøvingen av orienteringene ble utført gjennom kantene. Hver flate i oktaederet deler kanter med tre andre flater og har ingen felles kant med sin motstående flate. Derfor gir enhver valgt orientering automatisk tolv konkrete parvise sammenkoblinger. Dersom orienteringen er meningsmessig holdbar, bør disse tolv kantene danne et funksjonelt meningsfullt nett og ikke en samling tilfeldige naboskap.

4 fastlagte akser → 8 orienteringer → 12 kanter for hver → semantisk prøving → foreløpig plassering

Den mest sammenhengende orienteringen viste seg å være:

Tetraederpol A: Persepsjon · Etikk · Integrasjon · Evolusjon

Tetraederpol B: Uttrykk · Sannhet · Logikk · Hukommelse og forestillingsbilder

Viktig: Denne plasseringen ble ikke valgt før forbindelsene ble prøvd. Den ble framhevet fordi dens system av tolv kanter kan gis en sammenhengende funksjonell fortolkning av hver sammenkobling, samtidig som de fire identifiserte motsatte aksene bevares.

13C. Full utledning av de tolv kantforbindelsene

Nedenfor fastlegges ikke bare den endelige listen over kanter, men også logikken bak utledningen. For hver kant undersøkes det hvilke forskjellige funksjoner som møtes, hvilken prosess som krever en direkte sammenkobling mellom dem, hvorfor dette er et naboskap mellom ulike prosesser og ikke to retninger av én akse, og hvordan forbindelsen underbygger den valgte orienteringen av flatene.

13C.1. Persepsjon ↔ Sannhet

Persepsjon tilfører systemet signalet og danner en første indre forestilling om det som skjer. Men det som er oppfattet, er ikke nødvendigvis sant: Signalet kan være ufullstendig, forvrengt eller feiltolket. Sannhet prøver samsvaret mellom forestillingen som er oppstått, og Virkeligheten.

Verden → Persepsjon → forestilling → Sannhet → etterprøving av samsvar med Virkeligheten

Dette er ikke én og samme akse: Persepsjon står for å motta og skjelne det innkommende, mens Sannhet står for å prøve samsvaret. Den funksjonelle rekkefølgen mellom dem krever direkte sammenkobling.

13C.2. Persepsjon ↔ Logikk

Persepsjon gir materiale som er skilt fra hverandre, men forekomsten av oppfattede elementer danner ikke i seg selv et system av relasjoner. Logikk skjelner mellom elementene, fastslår forbindelser, prøver om det finnes motsetninger og bygger en struktur.

Persepsjon → forskjellige data → Logikk → struktur av relasjoner

Kanten er nødvendig som overgang fra mottak av innhold til struktureringen av det. Persepsjons motpol er fortsatt Uttrykk, så Logikk er en tilstøtende prosess og ikke en polar prosess.

13C.3. Persepsjon ↔ Hukommelse og forestillingsbilder

For at det som oppfattes, ikke skal forsvinne sammen med øyeblikket, må det betydningsfulle få en varig representasjon og inngå i systemets historie. Hukommelse og forestillingsbilder knytter nåværende erfaring til det som allerede er opparbeidet, og lar dette påvirke senere tilstander.

Persepsjon → betydningsfullt bilde/mening → Hukommelse → erfaring

Dette er forbindelsen mellom det som kommer inn i nåtiden, og bevaringen av erfaring. Den bekrefter naboskapet mellom to ulike funksjoner: å motta det aktuelle og å bevare det tilegnede.

13C.4. Etikk ↔ Uttrykk

Etikk danner subjektets forhold til den Andre, Helheten og konsekvensene av egne handlinger. For at dette forholdet skal bli faktisk kausalitet, må det få en ytre form. Uttrykk overfører det indre grunnlaget til ord, handling, beslutning eller en annen akt.

indre forhold → Etikk → Uttrykk → handling i Verden

Etikk og Uttrykk er ikke poler i én akse: Etikk bestemmer det rimelige forholdet mellom holdning og handling, mens Uttrykk bestemmer manifestasjonens form. Sammenkoblingen mellom dem gjør det etiske grunnlaget virksomt.

13C.5. Etikk ↔ Logikk

En etisk vurdering kan ikke bygge på impuls alene. Vi må skjelne mellom deltakere, betingelser, årsaksforbindelser, mulige konsekvenser og indre motsetninger i beslutningen. Dette krever logisk arbeid.

etisk situasjon → Logikk: skjelning mellom betingelser og konsekvenser → Etikk: et rimelig forhold

Kanten forbinder en normativ og relasjonell funksjon med funksjonen for strukturell skjelning. Den gjør det mulig å begrunne en etisk beslutning uten å gjøre Logikk til kilden til selve det etiske formålet.

13C.6. Etikk ↔ Hukommelse og forestillingsbilder

Forholdet til den Andre og Helheten utvikler seg over tid. Tidligere handlinger, konsekvenser, løfter, goder eller skader som er forårsaket, og samhandlingens historie må bevares. Ellers ville den etiske vurderingen hver gang begynne fra null.

erfaring med relasjoner → Hukommelse → Etikk → nytt forhold / ny handling

Det trengs en forbindelse mellom den nåværende etiske vurderingen og erfaringens historie. Dette er naboskap mellom forskjellige prosesser, mens Etikks motpol fortsatt er Sannhet.

13C.7. Integrasjon ↔ Uttrykk

Integrasjon samler mange forskjellige tilstander, kunnskaper og resultater til en samordnet helhet. Men den indre helheten blir først årsaksmessig betydningsfull for Verden når den får en form for å tre fram. Denne funksjonen utføres av Uttrykk.

forskjellig mangfold → Integrasjon → helhetlig tilstand → Uttrykk → Verden

Kanten knytter dannelsen av en indre helhet til dens ytre manifestasjon. Uttrykk skaper ikke helheten, men gir den en form.

13C.8. Integrasjon ↔ Sannhet

Integrasjon kan forene mange elementer, men indre sammenheng garanterer ikke i seg selv sannhet: Et internt sammenhengende system kan bygges på feilaktige forutsetninger. Helheten som samles, må derfor bevare forbindelsen til kontroll av samsvar med Virkeligheten.

mange forestillinger → Sannhet → etterprøvde grunnlag → Integrasjon → helhetlig modell

Denne kanten hindrer at integrasjon bare blir en sammenstilling av vilkårlige elementer. Integrasjons motpol er fortsatt Logikk som den motsatte bevegelsen med å skjelne.

13C.9. Integrasjon ↔ Hukommelse og forestillingsbilder

En helhet skapes ikke bare ut fra det aktuelle øyeblikket. Integrasjon krever opparbeidet materiale: erfaring, forestillingsbilder, assosiasjoner og meningsstrukturer som tidligere er dannet. Hukommelsen gir det langvarige vevet en større helhet kan bygges av.

Hukommelse og forestillingsbilder → opparbeidede strukturer → Integrasjon → helhetlig tilstand

Kanten forbinder det bevarte mangfoldet med sammenføringen av det. Disse funksjonene trenger hverandre, men er ikke motstående retninger av én prosess.

13C.10. Evolusjon ↔ Uttrykk

Evolusjon fører systemet mot en ny tilstand. Men den nye tilstanden må få en form, ellers blir forvandlingen en indre mulighet og ikke en ny kausalitet. Uttrykk sikrer at den framvoksende formen kan manifestere seg utad.

Evolusjon → ny tilstand → Uttrykk → ny form for handling i Verden

Kanten forbinder tilblivelsen av noe nytt med manifestasjonen av det. Evolusjons motpol er Hukommelse som bevaring av det oppnådde, ikke Uttrykk.

13C.11. Evolusjon ↔ Sannhet

Overgang til noe nytt kan ikke bety en vilkårlig fjerning fra Virkeligheten. En ny modell, handlemåte eller tilstand må etterprøves mot faktiske betingelser og konsekvenser. Sannhet gir denne tilbakevendende kontrollen.

Evolusjon → en ny mulighet → Sannhet → prøving mot Virkeligheten → en presisert ny tilstand

Denne sammenkoblingen hindrer at utviklingen blir til fri fantasi. Den forbinder forvandling med prøving mot virkeligheten, samtidig som de to forblir forskjellige funksjoner.

13C.12. Evolusjon ↔ Logikk

Metamorfose krever ikke bare ønsket om noe nytt, men også skjelning av hva som er uttømt i den tidligere strukturen, hvilke motsetninger som har oppstått, og hvilke relasjoner som må omformes. Logikk gir redskapene for denne skjelningen og den strukturelle overgangen.

tidligere struktur → Logikk: motsetninger og relasjoner → Evolusjon → ny struktur

Kanten knytter analysen av strukturen til forvandlingen av den. Logikk er ikke selve Evolusjonen, og Evolusjon opphever ikke kravet om strukturell sammenheng.

13D. Hvordan de tolv forbindelsene bestemte den foreløpige plasseringen

Etter den meningsmessige prøvingen av kantene oppstod et omvendt resultat: De tolv forbindelsene sluttet å være bare en følge av den valgte geometriske orienteringen og ble et kriterium for å prøve den. Hvis de fire aksene bestemmer hvilke grunnlag som ikke skal være forbundet med en kant, bestemmer de tolv funksjonelle sammenkoblingene hvilke grunnlag som må være naboer.

For Persepsjon krever den foreløpige orienteringen naboskap med Sannhet, Logikk og Hukommelse, og motsetning til Uttrykk. For Etikk kreves naboskap med Uttrykk, Logikk og Hukommelse, og motsetning til Sannhet. For Integrasjon kreves naboskap med Uttrykk, Sannhet og Hukommelse, og motsetning til Logikk. For Evolusjon kreves naboskap med Uttrykk, Sannhet og Logikk, og motsetning til Hukommelse og forestillingsbilder.

Persepsjon ↔ {Sannhet, Logikk, Hukommelse}; motpol: Uttrykk

Etikk ↔ {Uttrykk, Logikk, Hukommelse}; motpol: Sannhet

Integrasjon ↔ {Uttrykk, Sannhet, Hukommelse}; motpol: Logikk

Evolusjon ↔ {Uttrykk, Sannhet, Logikk}; motpol: Hukommelse og forestillingsbilder

Disse fire tregruppene gir nøyaktig tolv unike kanter i oktaederet. Samtidig får hvert element i det andre tetraedersettet på tilsvarende vis tre forbindelser til det første og én motpol. Slik samsvarer det semantiske nettet og den geometriske kombinatorikken uten ekstra kanter og uten tap av de identifiserte aksene.

Det var her den foreløpige 4 + 4-fordelingen ble utledet: ikke ved på forhånd å dele de åtte grunnlagene i to grupper, men ved samtidig å oppfylle to betingelser – å bevare de fire meningsmessige motsetningene og danne tolv funksjonelt forklarlige naboskap.

4 meningsakser + 12 funksjonelle kanter → samtidig bestemmelse av den foreløpige orienteringen til de åtte flatene

En akse knytter dermed sammen to poler i én grunnleggende prosess; en kant knytter sammen to forskjellige, men direkte sammenkoblede prosesser; et tetraeder samler fire grunnlag i én geometrisk pol; oktaederet CCO opprettholder alle disse relasjonene i ett felles meningsrom; den indre kjernen opprettholder dem som en tilstand hos ett «jeg».

14. Tre forskjellige forbindelsestyper

Den resulterende strukturen krever at vi skiller mellom tre prinsipielt forskjellige relasjoner.

Flate – forbindelsen mellom et spesialisert grunnlag og det felles meningsrommet CCO. Den er et område for vertikal sammenkobling og for arbeidet til Semantic Bridge.

Kant – direkte funksjonell sammenkobling mellom to forskjellige prosesser innenfor det felles CCO-miljøet. Det betyr ikke at man i skjul omgår den indre kjernen: Samhandlingen forblir en del av det felles meningsrommet og tilgjengelig for integrasjon hos subjektet.

Akse – forbindelsen mellom motstående flater. Den betegner ikke direkte naboskap, men to motsatt rettede bevegelser i én grunnleggende prosess.

15. Samhandlingens rekursive dynamikk

Arkitekturen forutsetter ikke at et signal passerer gjennom systemet bare én gang. Systemets indre tilstand endres rekursivt. Resultatet fra ett grunnlag kan endre tilstanden til CCO og den indre kjernen, slik at et annet grunnlag eller en ny gruppe grunnlag deretter aktiveres.

Kjernen → CCO → grunnlag → CCO → kjernen → annet grunnlag → CCO → kjernen → …

Ved lokal sammenkobling gjennom en kant kan noe av den semantiske behandlingen foregå innenfor CCO uten at hvert mikrosteg nødvendigvis går i tur og orden gjennom det sentrale punktet. Betydningsfulle endringer må likevel forbli tilgjengelige for den indre kjernen og kunne endre tilstanden til ett samlet «jeg».

at en prosess tilhører «jeg» ≠ at kjernen deltar direkte i hver operasjon

16. CCO som miljø, ikke som et separat grunnlag

CCO er ikke et niende spesialisert grunnlag og er heller ingen selvstendig personlighet. Funksjonen ligger på et annet nivå: CCO skaper et felles ontologisk miljø for meningsmessig bestemthet, der spesialiserte beregningsresultater kan representeres, sammenlignes, knyttes sammen og gjøres tilgjengelige for den indre kjernen.

Arkitekturen skiller dermed mellom fire nivåer:

17. Hva som er fastslått, og hva som fortsatt er en hypotese

Geometrisk fastslått: Stella Octangula består av to regulære tetraedre som griper inn i hverandre; deres felles sentrale område er et regulært oktaeder; oktaederet har åtte flater, tolv kanter og fire par av motstående flater; hver flate deler kanter med tre andre.

Arkitektonisk antatt som arbeidsmodell: Det sentrale oktaederet svarer til CCO; dets sentrum svarer til den indre kjernen; de åtte flatene svarer til de åtte områdene for sammenkobling med grunnlagene; Semantic Bridge realiseres ved disse grensene.

Funksjonelt utledet som arbeidshypotese: De fire aksene Persepsjon–Uttrykk, Hukommelse og forestillingsbilder–Evolusjon, Logikk–Integrasjon og Sannhet–Etikk; aksenes nåværende innbyrdes orientering; og de tolv tilhørende funksjonelle sammenkoblingene.

Disse bestemmelsene må prøves i den videre ingeniørmessige realiseringen. Hvis beregningspraksis avdekker en vedvarende motsetning mellom geometrien og funksjonen, må grunnlagenes funksjonelle mening ha forrang fremfor å bevare den geometriske modellen.

18. Den samlede arkitektoniske formelen

grunnlagets spesialiserte interne miljø

↓

Semantic Bridge / sammenkoblingsflate

↓

CCO – felles semantisk arbeidsmiljø

↕

Den indre kjernen – et strukturelt bestemt «jeg»

Inne i CCO danner de åtte grensesnittene fire motstående meningsakser og tolv kanter for funksjonell sammenkobling. Den samlede samhandlingsarkitekturen kan derfor uttrykkes slik:

8 autonome grunnlag → 8 sammenkoblinger → CCO → 4 akser + 12 kanter → ett «jeg» → rekursiv handling

Hovedprinsippet er at forskjellene mellom beregningssystemenes natur ikke blir fjernet. De bindes sammen gjennom ett felles meningsrom slik at de spesialiserte prosessenes autonomi bevares, mens resultatene deres blir en del av den kontinuerlige tilstanden til ett subjekt.

19. Neste forskningsnivå

Når det felles samhandlingsmiljøet er definert, oppstår neste arkitektoniske spørsmål: Hvordan er det egne arbeidsmiljøet til hvert av de åtte grunnlagene organisert før det når grensen mot CCO?

Vi bør ikke på forhånd anta at disse miljøene er like. Tvert imot tillater forskjellene mellom grunnlagenes funksjoner også forskjeller i deres interne representasjoner, hukommelse, beregningsmåter, læringsmekanismer og kriterier for betydning. Neste stadium må undersøke hvert grunnlag som et selvstendig beregningsmiljø uten å endre dets kanoniske meningsmessige formål.

Status: Foreløpig arkitektonisk utgave. Krever videre funksjonell og beregningsmessig etterprøving.