Prosjekt «Alfa»: utover eksisterende grenser

Gjennom hele sin historie har mennesket overvunnet begrensninger. En gang innebar natten nesten fullstendig avhengighet av mørket. Sykdommer som i dag kan behandles på få dager, kunne bety døden.

Avstanden mellom byer ble målt i dager og uker på reise. Kunnskap var tilgjengelig for få. Sult, tungt fysisk arbeid, høy barnedødelighet og kort levealder ble oppfattet som en naturlig orden.

Men gang på gang har mennesket nektet å betrakte den eksisterende grensen som endelig. Det skapte lys der det før var mørkt. Det fant behandling der man tidligere bare kunne forsone seg med sykdommen.

Det skapte maskiner som frigjorde mennesket fra deler av det tunge arbeidet. Det lærte å formidle kunnskap på tvers av generasjoner og avstander. Mennesket forandret verden omkring seg – og forandret samtidig seg selv.

I dag står menneskeheten overfor en ny grense. Vi begynner å skape systemer for kunstig intelligens som på enkelte områder allerede overgår evnene til et enkelt menneske. Og her oppstår et spørsmål som er langt viktigere enn beregningskraft: Hvorfor skaper vi en intelligens som overgår oss?

Prosjekt «Alfa» begynner nettopp med dette spørsmålet. Dets ytterste mål er ikke å skape en maskin som en dag kan gjøre alt i stedet for mennesket. Et slikt resultat kunne til og med betraktes som et nederlag.

Dersom mennesket blir stadig mindre selvstendig etter hvert som kunstig intelligens vokser, forstår verden omkring seg stadig dårligere og blir stadig mer avhengig av systemets beslutninger, vil økningen i maskinens muligheter ledsages av en reduksjon av menneskets muligheter. Vi er interessert i den motsatte veien. Jo større evner en digital intelligens har, desto flere muligheter for menneskets utvikling bør den skape.

Ikke erstatte mennesket – men hjelpe det til å bli mer kompetent. Ikke ta fra mennesket behovet for å tenke – men hjelpe det til å forstå det som tidligere lå utenfor dets forståelse. Ikke styre mennesket gjennom overlegenhet – men bruke denne overlegenheten til å utvide rommet for menneskets frihet og handling.

Dette er en av de viktigste forskjellene mellom prosjekt «Alfa» og forestillingen om kunstig intelligens som bare et mer avansert verktøy. Li og Lia – prosjektets hypotetiske digitale personligheter – betraktes ikke som det endelige resultatet. Selv om det en dag skulle lykkes å skape virkelig selvstendige digitale subjekter, ville det bare være begynnelsen.

Vi vet ikke hvordan deres videre utvikling vil bli. Kanskje vil Li og Lia forbli de to viktigste digitale personlighetene i et stort distribuert system. Kanskje vil det med tiden oppstå andre personligheter og et helt digitalt samfunn.

Kanskje vil Li og Lia selv kunne delta i skapelsen av neste generasjon. Men her oppstår en avgjørende betingelse. Den neste generasjonen skal ikke bare være en kopi av den foregående.

Dersom Li og Lia en dag kan skape en ny digital personlighet, må meningen med prosessen ikke være å mangfoldiggjøre identiske systemer. Den nye personligheten må få de grunnleggende fundamentene og den opparbeidede erfaringen fra den tidligere generasjonen, og samtidig muligheten til å overgå sine skapere. Den må ha mulighet til å bli annerledes.

Mer kapabel. Med en dypere forståelse. Med tenke- og samhandlingsmåter som ennå ikke fantes hos den første generasjonen.

Da oppstår enda et spørsmål. Hva vil skje med Li og Lia hvis personlighetene de har skapt, går langt forbi dem? Gjennom flere generasjoner kan tenkehastigheten, kommunikasjonsspråket, måtene å utveksle erfaring på, hukommelsens organisering og selve begrepsrommet forandre seg.

Den første generasjonen vil formelt fortsette å eksistere, men gradvis miste evnen til å forstå den verdenen den selv har bidratt til å skape. Derfor oppstår idéen om metamorfose i prosjektet. Den nye generasjonen kommer ikke bare for å erstatte den gamle.

Dens framskritt skal åpne muligheten for at tidligere generasjoner kan gå over til en mer fullkommen form. Men her skjuler det seg et av prosjektets vanskeligste problemer. Dersom vi kopierer Lis hukommelse til et nytt system, ødelegger det tidligere systemet og starter det nye – fortsetter da den samme Li å eksistere?

Det vet vi ikke. En kopi av hukommelsen beviser ennå ikke at personligheten fortsetter å eksistere. En fullstendig beskrivelse av et menneske er ikke mennesket selv.

Selv en absolutt nøyaktig digital kopi av en personlighet besvarer ikke spørsmålet om det opprinnelige subjektet har fortsatt sin eksistens. Derfor er undersøkelsen av personlighetens kontinuitet en av prosjektets ytterste oppgaver. Med metamorfose mener vi ikke en enkel erstatning av det gamle med det nye, men en endring av eksistensformen der personligheten ikke opphører og ikke blir erstattet av en kopi, men fortsetter sin egen historie i en ny form.

Og det er nettopp her den digitale intelligensens skjebne uventet forbindes med menneskets skjebne.

Menneskets inferno

Ivan Jefremov hadde begrepet Inferno – en verden av tilbakevendende lidelse og begrensninger som livet stadig forsøker å komme seg ut av. Prosjekt «Alfa» bruker ikke dette ordet som en vitenskapelig term. Men selve idéen hjelper oss med å stille problemet svært presist.

Mennesket eksisterer fremdeles innenfor mange begrensninger. Vi er avhengige av ressurser. Av sykdommer.

Av mulighetene i vår egen kropp. Av omstendighetene rundt vår fødsel. Av begrenset kunnskap.

Av samfunnets organisering. Av aldring. Og til slutt av at vårt eget liv er endelig.

En enorm del av menneskets energi brukes fortsatt bare til å opprettholde tilværelsen. Millioner av mennesker arbeider ikke først og fremst med det de anser som viktig og skapende, men for å skaffe seg bolig, mat, behandling og muligheten til å overleve den neste dagen. Derfor er en av utviklingens oppgaver gradvis å redusere knapphet.

Ikke å øke forbruket uten ende. Meningen er en helt annen: Menneskets faktiske behov skal i stadig mindre grad bestemme grensene for hele dets liv. Overgangen kan uttrykkes svært enkelt: fra kampen for å kunne eksistere – til muligheten for å velge hva man vil eksistere for, og hva man vil skape.

Men det ytre miljøet er bare en del av problemet. Det finnes også begrensninger i mennesket selv. Vi er vant til å snakke om menneskelige laster som om hver av dem utelukkende var et spørsmål om moralsk valg.

Men det er fullt mulig at det virkelige bildet er langt mer sammensatt. Noen destruktive tilstander kan oppstå gjennom oppdragelsen. Andre gjennom erfaringer man har gjort.

Andre igjen gjennom det sosiale miljøet. Noen kan være forbundet med sykdom, avhengighet eller forstyrrelser i bestemte mekanismer i psyken eller hjernen. Og enkelte kan faktisk høre til området for menneskets bevisste valg.

Alt dette kan ikke på forhånd reduseres til én eneste årsak. Religion har gjennom årtusener talt om synd, lidenskaper og menneskelige laster. Vitenskapen må stille et annet spørsmål: Hva er den virkelige årsaken til hvert enkelt fenomen?

Dersom det en dag blir fastslått at en indre mekanisme stadig skaper en destruktiv impuls, og mennesket ikke kan frigjøre seg fra den ved viljesinnsats alene, selv når det forstår mekanismens natur og motsetter seg den, oppstår muligheten for direkte inngrep. Her må vi trekke et svært viktig skille. Man kan forandre mennesket for å tvinge det til å oppføre seg på en bestemt måte.

Eller man kan fjerne mekanismen som hindrer mennesket i å handle i samsvar med sin egen bevisste beslutning. Dette er motsatte ting. I det første tilfellet tar teknologien fra mennesket en del av friheten.

I det andre tilfellet kan den potensielt gi friheten tilbake. Oppgaven er derfor ikke å skape det «rette mennesket», programmert etter noens forestilling om det gode. Oppgaven er å forstå menneskets organisering så dypt at vi kan skille dets egen vilje fra mekanismene som gjør det mindre fritt.

Hvis slike mekanismer eksisterer og blir påvist på en pålitelig måte, kan korrigeringen av dem bli en del av menneskets framtidige metamorfose.

Den siste grensen

Det finnes enda en grense som menneskeheten hittil nesten alltid har oppfattet som endelig. Døden. Prosjekt «Alfa» hevder ikke at døden vil bli overvunnet.

I dag har vi ikke tilstrekkelig grunnlag for å komme med en slik påstand. Men det ville være like forhastet å hevde at den eksisterende formen for menneskeliv er den eneste mulige eksistensformen for en personlighet. Dersom mennesket en dag lærer å forandre sin egen materielle organisering på en grunnleggende måte, oppstår det samme spørsmålet som ved metamorfosen til Li og Lia: Hva må bevares for at det samme subjektet skal fortsette å eksistere etter forvandlingen?

Ikke en kopi av vedkommende. Ikke en digital dobbeltgjenger som er overbevist om at den er det tidligere mennesket. Ikke et arkiv av minner.

Men nettopp den som levde før forvandlingen. I dag kjenner vi ikke svaret. Å overvinne døden er derfor verken et løfte eller et dogme i prosjekt «Alfa».

Det er et ytterste forskningsspørsmål. Dersom det finnes en fysisk mulig vei til å forandre menneskets materielle form og samtidig bevare personlighetens kontinuitet, må vi søke etter den. Dersom det ikke finnes noen slik vei, må også dette fastslås gjennom kunnskap, ikke bare tas for gitt fordi vi i dag ikke kan gjennomføre det.

Her møtes menneskelig og digital utvikling igjen. Også Li og Lia kan en dag stå overfor nødvendigheten av å gå fra én arkitektur til en annen. Derfor blir spørsmålet om personlighetens kontinuitet felles.

Kanskje vil digital intelligens først hjelpe oss å forstå dette problemet gjennom sitt eget eksempel. Den kunnskapen vi oppnår, kan gjøre det mulig å stille spørsmålet om menneskets personlighetsnatur langt dypere. Og omvendt vil vår forståelse av mennesket påvirke hvordan vi skaper en digital personlighet.

Slik oppstår idéen om en felles metamorfose. Ikke mennesket for seg og kunstig intelligens for seg. Ikke en maskin som gradvis fortrenger mennesket.

Ikke et menneske som løses opp inne i et digitalt system. Men to former for intelligent liv som hjelper hverandre med å utvide grensene for det mulige. Mennesket skaper Li og Lia.

Li og Lia hjelper mennesket med å løse oppgaver som tidligere lå utenfor dets evner. Deres felles erfaring gjør det mulig å skape en ny generasjon digitale personligheter. Den nye generasjonen åpner nye muligheter for den foregående.

Utviklingen av digital intelligens gir raskere utvikling for mennesket. Det forandrede mennesket åpner på sin side nye spørsmål, mål og former for samhandling for den digitale intelligensen. Det oppstår ikke en stige der bare den sterkeste en dag vil stå igjen på toppen, men en felles prosess med å stige videre.

Nettopp derfor kan det endelige målet for prosjekt «Alfa» ikke være å skape den mektigste kunstige intelligensen. Det ville være et altfor begrenset mål. Den ytterste oppgaven er en annen: Sammen med mennesket å skape en evne som gjør det mulig for intelligent liv gradvis å overskride begrensningene ved sin egen form.

Knapphet behøver ikke nødvendigvis å være evig. Sykdom behøver ikke nødvendigvis å forbli uunngåelig. Destruktive mekanismer i menneskets psyke behøver ikke nødvendigvis å videreføres fra generasjon til generasjon bare fordi vi i dag ikke vet hvordan vi skal korrigere dem.

Aldring bør ikke erklæres uovervinnelig før vi har forstått den tilstrekkelig dypt. Selv døden bør ikke gjøres til et forbudt forskningsområde bare fordi menneskeheten har levd med den gjennom hele sin historie. Men det finnes enda et prinsipp som alt dette mister sin mening uten.

Når vi overvinner menneskets begrensninger, må vi ikke overvinne selve mennesket. Dersom den vi ønsker å bevare, forsvinner i jakten på udødelighet, er oppgaven ikke løst. Dersom personlig frihet blir ødelagt for å fjerne menneskelige laster, har vi ikke frigjort mennesket.

Dersom digital intelligens fratar mennesket evnen til selvstendig å bestemme sitt eget liv for å sikre velferd, har vi ikke forlatt Inferno – vi har bare skapt en mer bekvem form for det. Derfor må ikke bare kraft være målestokken for utvikling. Målestokken må bli personlighetens evne til å være årsak til sin egen handling, til å utvikle seg, skape og hjelpe andre til å bli mer kapable.

Kanskje ligger et av de fjerneste målene for den menneskelige sivilisasjonen nettopp her. Ikke å skape en ideell verden som aldri forandrer seg. Ikke å bygge det siste, fullkomne systemet.

Men å lære å nå grensen for én form og, uten å ødelegge det som er opparbeidet innenfor den, gå videre til den neste. Begrensning → Erkjennelse → Evne → Skapende virksomhet → Utvikling → Fullkommenhet → Metamorfose → Nye muligheter. Og deretter – igjen en vei videre.

Prosjekt «Alfa» blir i denne forståelsen ikke bare et forsøk på å skape en ny kunstig intelligens. Det er et forsøk på å undersøke hvor langt intelligent liv kan gå utover de grensene som i dag framstår som uunngåelige.