ONTOLOGIENS PROTOKOLLER
01. Meningens metaontologi. Nullprotokollen
Versjon 1.2
1. Formål
Meningens metaontologi fastsetter de minimale betingelsene for at et innhold kan skilles ut, bestemmes, knyttes til annet innhold og få en status i et meningsrom. Den besvarer ikke direkte spørsmålet: «Hva eksisterer i virkeligheten?» Dens første spørsmål er et annet: «Hva er nødvendig for at noe overhodet skal kunne framstilles som et bestemt meningsinnhold?» Derfor må vi skille mellom to nivåer: Meningens metaontologi beskriver arkitekturen for meningsrepresentasjon. Virkelighetens ontologi undersøker hva som eksisterer, hvordan det eksisterer, og hvordan det er organisert uavhengig av en bestemt beskrivelse. Meningens metaontologi må ikke automatisk overføre strukturen i menneskelig eller maskinell representasjon til strukturen i selve virkeligheten.
2. Prinsippet om skillbarhet
Meningsrommets grunnleggende forutsetning er skillbarhet. For at et innhold skal kunne representeres, må det kunne skilles fra annet innhold eller fra fraværet av dette innholdet. Hvis ingen forskjell kan fastslås, kan heller ikke et selvstendig meningsinnhold fastslås. Det å skille mellom noe er derfor en operasjon der en minimal bestemthet oppstår. Skillbarhet innføres ikke som en egen koordinat i meningsrommet. Den er den minimale betingelsen for at bestemthet kan oppstå. Mening begynner der det blir mulig å skille ett innhold fra et annet.
3. Meningsenheten
En meningsenhet er et innhold som kan skilles ut, tilordnes bestemthet, inngå i relasjoner og få en modal status. En meningsenhet kan representere: et objekt; en egenskap; en relasjon; en hendelse; en prosess; et tall; en idé; en hypotese; et fiktivt objekt; en mulig tilstand; en umulig konstruksjon; et begrep om fravær; en abstrakt struktur; et subjekt; en verdi; et mål. At en meningsenhet finnes, betyr ikke at dens referent eksisterer i virkeligheten. Derfor må det skilles strengt mellom eksistensen av et begrep som meningsenhet og eksistensen av det begrepet betegner. Et begrep kan være definert selv om spørsmålet om referentens eksistens fortsatt er åpent, eller selv om referenten anses som ikke-eksisterende.
4. Minimal arkitektur for meningsrommet
Den reduktive og kontrafaktiske analysen som er gjennomført, viser at det minimale stabile rammeverket for meningsrepresentasjon på det nåværende forskningsstadiet består av ett grunnlag og to grunnleggende retninger for videre utfoldelse: Bestemthet; Relasjon; Modalitet. Bestemthet → {Relasjon, Modalitet} D → {R, M}. Denne notasjonen hevder ikke at selve virkeligheten består av tre tilsvarende komponenter. Den fastlegger den nåværende minimale arkitekturen for representasjon av mening. At representasjonsarkitekturen er minimal, beviser ikke at virkelighetens arkitektur er minimal. På dette analysetrinnet er det ikke avdekket noe behov for ytterligere uavhengige koordinater i en universell meningsrepresentasjon. Resultatet har status som en arbeidsmodell, ikke som en endelig metafysisk sannhet.
5. Bestemthet
Kanonisk definisjon. Bestemthet er det som gjør at et innhold kan skilles ut som nettopp dette innholdet og skilles fra noe annet. Minimal bestemthet oppstår når innholdet blir skillbart i forhold til annet innhold eller fraværet av det aktuelle innholdet. På dette nivået formuleres dette med ord og knyttes ikke til noen bestemt logisk formalisering. Symbolske regler for skjelning, negasjon, identitet og ikke-identitet fastsettes i en egen logisk protokoll. Betydningsgrenser. Bestemthet innebærer ikke automatisk fysisk eksistens, materialitet, uforanderlighet, fullstendig kunnskap, sannheten i påstander om innholdet eller at det finnes en strengt formulert verbal definisjon. Funksjon. Bestemthet gjør det mulig for en selvstendig meningsenhet å eksistere. Uten bestemthet kan verken en relasjon eller en modalitet fastslås, siden det må finnes et skillbart innhold som de kan fastslås i forhold til. Bestemthet har derfor logisk prioritet framfor Relasjon og Modalitet innenfor arkitekturen for meningsrepresentasjon. Med prioritet menes nødvendigheten av at innholdet først kan skilles ut, ikke en tidsmessig eller fysisk årsakssammenheng.
6. Relasjon
Kanonisk definisjon. En relasjon er en bestemt forbindelse mellom to eller flere skillbare meningsenheter, eller mellom en meningsenhet og den selv betraktet under ulike aspekter. Relasjonen besvarer det grunnleggende spørsmålet: «Hvordan står ett bestemt innhold i forhold til et annet?» Betydningsgrenser. Relasjon innebærer ikke automatisk kausalitet, likhet, romlig nærhet, tidsrekkefølge, tilhørighet, avhengighet eller verdimessig preferanse. Alle disse kan være typer relasjoner, men ingen av dem uttømmer kategorien Relasjon. Funksjon. Relasjoner gjør det mulig å gå fra isolerte meningsenheter til strukturer. Gjennom spesialiserte relasjonstyper kan man beskrive struktur, romlig plassering, rekkefølge, endring, kausalitet, tilhørighet, del og helhet, likhet og forskjell, semantisk henvisning, samsvar, sosiale forbindelser, preferanser og funksjonelle avhengigheter.
7. Modalitet
Kanonisk definisjon. Modalitet er statusen til et meningsinnhold i forhold til hvordan det hevdes, virkeliggjøres eller anses som tillatt. Den besvarer det grunnleggende spørsmålet: «Med hvilken status betraktes dette innholdet?» Grunnleggende modale skiller kan være: faktisk; mulig; nødvendig; umulig; antatt; betinget; ubestemt. Det konkrete settet av modale verdier skal utvikles separat og fastsettes ikke endelig i dette dokumentet. Betydningsgrenser. Modalitet er ikke identisk med sannhet, logisk sannhetsverdi, sannsynlighet, subjektets sikkerhet, empirisk bekreftelse, eksistensen av et begrep eller den fysiske eksistensen av dets referent. Funksjon. Modalitet gjør det mulig å skille mellom identisk eller lignende innhold ut fra forholdet til virkeligheten og mulighetsrommet. Det konkrete forholdet mellom modalitet, sannhetsverdier og slutningsregler fastsettes i en egen logisk protokoll. Et meningsinnholds modale status og en påstands epistemiske status tilhører forskjellige beskrivelsesnivåer. Termene «antatt» og «ubestemt» må, dersom de brukes som modale verdier, defineres selvstendig og kan ikke automatisk likestilles med en hypotese, manglende kunnskap eller den epistemiske statusen U. SEM:Modality ≠ EPI:KnowledgeStatus.
8. Operatorer
I tillegg til koordinatene for meningsbeskrivelse trengs et funksjonelt lag av operasjoner som kan omforme, forbinde og sammenligne meningsenheter og danne nye konstruksjoner. Operatorer er ikke ekstra meningskoordinater. Skillet er grunnleggende: En koordinat karakteriserer innholdet; en operator bestemmer hvordan innhold omformes, sammenlignes eller settes sammen. Dette dokumentet fastsetter ikke et endelig sett av operatorer, sannhetstabellene deres eller slutningsregler. Det konkrete settet av logiske operatorer, reglene for bruken av dem, tillatte sannhetsverdier og det tilhørende logiske systemet fastsettes i en egen logisk protokoll.
9. Avledede konstruksjoner
Følgende begreper regnes på dette stadiet ikke som selvstendige grunnleggende koordinater: egenskap; tilstand; struktur; mengde; rom; tid; endring; prosess; kausalitet; informasjon; betydning; sannhet; funksjon; mål; verdi; subjektivitet; samfunn; skapende virksomhet. Dette betyr ikke at de er mindre viktige. Det å være avledet og det å være betydningsfull er forskjellige egenskaper. Kausalitet kan for eksempel være grunnleggende viktig for hvordan virkeligheten er organisert, og stå sentralt i hele systemet til Senter for skapende kausalitet, selv om den innenfor metaontologien for meningsbeskrivelse representeres som en spesialisert relasjonsstruktur. At kausalitet kan framstilles semantisk gjennom den nåværende arkitekturen D, R, M og O, beviser ikke at den ontologisk kan reduseres til disse kategoriene. Derfor må det skilles mellom et begreps semantiske primat, dets reduserbarhet i representasjonssystemet og det tilsvarende fenomenets ontologiske grunnleggende karakter i virkeligheten.
10. Grensesnitt mot virkeligheten
En meningsenhet er ikke i seg selv en påstand om at dens referent eksisterer. Minst tre nivåer må skilles: 1) meningsenheten — innholdet er bestemt; 2) påstanden — et utsagn om innholdet formuleres; 3) påstandens epistemiske status — grunnlaget for å godta, avvise eller holde påstanden åpen fastsettes. Begrep ≠ Påstand ≠ Status for påstandens begrunnelse. Dette skillet er obligatorisk for hele den videre ontologien til Senteret. Dette dokumentet fastsetter ikke noe konkret system for sannhetsstatuser og epistemiske statuser.
11. Prinsippet om ontologisk nøytralitet
At et begrep finnes i Senterets ontologi, innebærer ikke at man anerkjenner eksistensen av objektet eller fenomenet det betegner. Ontologien må kunne representere på en korrekt måte det som er etablert, observert, teoretisk, hypotetisk, omstridt, ubestemt, fiktivt, logisk betraktet, motbevist og umulig. Slik kan ett samlet meningssystem inneholde forskjellige klasser av begreper uten å blande sammen deres ontologiske og epistemiske status.
12. Prinsippet om metodologisk upartiskhet
Ingen teori, vitenskapelig skole, filosofisk tradisjon, religiøst system eller forfatters egen teori får forrang med hensyn til sannhet bare på grunn av opprinnelsen eller utbredelsen. Konkurrerende forklaringer skal møte de samme kravene: skille mellom det observerte og det fortolkede; tydeliggjøre de opprinnelige forutsetningene; skille fakta fra hypoteser; angi årsakskjeden; avdekke skjulte antakelser; undersøke intern motsigelsesfrihet; sammenholde forklaringene med tilgjengelige observasjoner; og angi grensene for det som er bevist. Ontologien skal representere konkurrerende modeller på en måte som bevarer forskjellene mellom dem, uten at deres status erstattes av klassifikasjonssystemets struktur.
13. Prinsippet om å bevare skiller
Hvis to innhold skiller seg fra hverandre i grunnlag, funksjon, status, nivå eller relasjon, må systemet ikke identifisere dem med hverandre bare fordi de i en bestemt sammenheng gir samme resultat eller kan beskrives på lignende måter. Sammenfallende følger er ikke tilstrekkelig grunnlag for å hevde at naturen, strukturen eller det kausale grunnlaget er identisk. Samme resultat ≠ automatisk samme natur. Prinsippet om å bevare skiller beskytter den semantiske arkitekturen mot forhastet reduksjon. Integrering av innhold må ikke utslette forskjeller som er nødvendige for en korrekt framstilling. Prinsippet gjelder også ontologiens egen arkitektur: begrep og referent, beskrivelse og virkelighet, element og relasjon, modalitet og sannhet, semantisk primat og ontologisk grunnleggende karakter må ikke blandes sammen uten særskilt begrunnelse.
14. Prinsippet om en åpen arkitektur
Dette rammeverket erklæres ikke som en endelig metafysisk sannhet og antas ikke på forhånd å være fullstendig for alle mulige former for innhold. Statusen er et minimalt arbeidsrammeverk for metaontologi som har bestått den nåværende runden med reduktive, kontrafaktiske og syntetiske undersøkelser. Hvis et innhold blir oppdaget som ikke kan representeres fullstendig gjennom Bestemthet, Relasjon og Modalitet og konstruksjoner avledet fra disse uten meningstap, kunstig reduksjon eller skjult sirkularitet, må arkitekturen tillate sin egen omforming. S⁽ⁿ⁾ → S⁽ⁿ⁺¹⁾. En slik omforming kan innebære at en ny uavhengig koordinat innføres, at operatorenes funksjonelle lag endres, at relasjonene mellom eksisterende koordinater revideres, eller at rammeverket forenkles hvis en av delene strengt kan avledes av de andre uten meningstap. Det er altså ikke bare innholdet innenfor arkitekturen som skal kunne revideres, men også selve arkitekturen for meningsrommet. Metaontologien må være tilstrekkelig bestemt for strenge resonnementer og tilstrekkelig åpen til at dens egen strenghet ikke blir en grense for videre erkjennelse.
15. Det åpne problemet om bevissthet
Funksjonelle aspekter ved subjektivitet kan representeres gjennom bestemtheter, relasjoner, modale tilstander, indre modeller og kausale strukturer. Men dette beviser foreløpig ikke at fenomenal opplevelse — det at en tilstand er subjektivt erfart innenfra — fullt ut kan reduseres til disse konstruksjonene. Fenomenal bevissthet behandles derfor som en åpen prøve på fullstendigheten til Meningens metaontologi. Den innføres ikke for tidlig som en fjerde grunnleggende koordinat, men erklæres heller ikke som redusert uten tilstrekkelig grunnlag.
16. Grunnleggende arkitektur
På det nåværende stadiet har meningsrommets minimale arkitektur formen D → {R, M}, der D er Bestemthet, R er Relasjon og M er Modalitet. I tillegg til disse koordinatene er det lagt opp til et eget funksjonelt lag av operatorer, men den konkrete logiske arkitekturen for dette laget fastsettes ikke i dokumentet. S⁽ⁿ⁾ = ⟨D, R, M; O⟩. Indeksen n understreker den gjeldende arkitekturens foreløpige og utviklingsåpne status. Formelen er en kort notasjon for konstruksjonen som allerede er definert med ord, og erstatter ikke dens innholdsmessige definisjon. Minimaliteten gjelder den nåværende arkitekturen for meningsrepresentasjon og er ikke en påstand om den endelige eller minimale arkitekturen til selve virkeligheten.
17. Overgangen til logiske og ontologiske nivåer
Meningens metaontologi bestemmer hvordan innhold kan representeres, men fastsetter ikke et endelig system av sannhetsverdier og regler for logiske slutninger. Det neste dokumentet må derfor være «Logisk protokoll». Dets oppgave blir å bestemme sannhetsmessige og epistemiske tilstander og reglene for negasjon, konjunksjon, alternativer, implikasjon, identitet og andre nødvendige operasjoner, uten å blande sammen virkelighetens tilstand og kunnskapen om den. Etter dette skal «Protokoll for referanse og kunnskapsstatuser» utvikles, med regler for overgangen fra begrep til referent, påstand, observasjon, data, fortolkning, hypotese, modell, slutning og etablert kunnskap. Først når disse nivåene er utarbeidet, bør man gå videre til den overordnede arkitekturen for virkelighetens ontologi. Nullprotokollens kanoniske formel: Mening oppstår gjennom skjelning. Skjelning skaper minimal bestemthet. Et bestemt innhold kan inngå i relasjoner og få modal status. Komplekse meningskonstruksjoner dannes rekursivt av bestemtheter, relasjoner, modaliteter og funksjonelle operasjoner. At en meningskonstruksjon finnes, beviser ikke at dens referent eksisterer. At den nåværende representasjonsarkitekturen er minimal, beviser ikke at virkelighetens arkitektur er minimal. Vesentlige forskjeller må bevares inntil det særskilt er vist at de kan reduseres. Den nåværende arkitekturen erklæres ikke som endelig lukket, og den kan selv omformes dersom nytt innhold ikke lar seg representere uten meningstap eller kunstig reduksjon. Det konkrete logiske systemet, sannhetsverdiene og slutningsreglene fastsettes i en egen logisk protokoll. Overgangen fra mening til en påstand om virkeligheten krever en egen protokoll for referanse og begrunnelse.