ONTOLOGIEN TIL SENTER FOR SKAPENDE KAUSALITET
Fra systematisering av kunnskap til et begrepsrom i utvikling
I. Senterets ontologi. Hvorfor et kunnskapssystem er nødvendig
1. Hvorfor Senteret trenger sin egen ontologi
Senter for skapende kausalitet opprettes ikke som en samling enkeltpublikasjoner med et felles tema. Forskningen skal gradvis danne et sammenhengende kunnskapssystem der hvert nytt arbeid ikke bare tilfører informasjon, men også viderefører, presiserer eller omformer det eksisterende begrepssystemet.
Etter hvert som dette materialet vokser, oppstår et problem som kjennetegner ethvert kunnskapssystem i utvikling.
Tekster kan lagres.
De kan klassifiseres i seksjoner, merkes, samles i kataloger, knyttes sammen med hyperlenker og finnes ved hjelp av søk.
Men lagring av tekster innebærer ennå ikke at kunnskapens struktur blir bevart.
De samme begrepene brukes i ulike undersøkelser. Enkelte begreper blir grunnlaget for andre. Noen definisjoner presiseres. Nye relasjoner oppstår. Flere tidligere uavhengige meningslinjer kan forbindes og danne et nytt begrep på et høyere nivå.
Hvis man bare bevarer dokumentene, forblir en betydelig del av denne strukturen fordelt mellom tekstene, og den eksisterer bare i den grad leseren selv er i stand til å rekonstruere forbindelsene mellom dem.
For et lite tekstkorpus er dette fortsatt mulig.
For et system som skal utvikles over lang tid, blir denne situasjonen en begrensning.
Derfor trenger Senteret et eget semantisk nivå, hvis oppgave ikke er å lagre publikasjonene i seg selv, men å bevare og organisere begrepssystemet som finnes i dem.
Dette nivået er Senterets ontologi.
2. Fra lagring av informasjon til lagring av kunnskap
Skillet mellom informasjon og kunnskap er her grunnleggende.
Et dokument kan lagre enorme mengder informasjon. Men for å forstå kunnskapen det inneholder, må man fastslå betydningen av begrepene som brukes, og relasjonene mellom dem.
Hvis begrepet kausalitet innføres i én undersøkelse, subjektivitet i en annen, og subjektets kausale autonomi behandles i en tredje, er disse tre tekstene ikke lenger fullstendig uavhengige.
Det eksisterer en bestemt semantisk struktur mellom begrepene som inngår i dem.
Et fullverdig system for lagring av kunnskap må derfor bevare ikke bare:
hva som ble skrevet,
men også:
hva det betyr;
hva det er forbundet med;
hva det følger av;
hva som følger av det;
hvilken plass denne meningen har blant andre meningsinnhold.
Enheten for organisering av kunnskap blir derfor ikke lenger bare dokumentet.
En dypere sekvens oppstår:
Dokument → meningsfragment → begrep → definisjon → relasjoner → strukturell plassering → kunnskapssystem.
Ontologien er nivået der denne strukturen gjøres eksplisitt.
3. Begrepet som enhet for meningsmessig bestemmelse
Begrepet ligger til grunn for ontologien.
For hvert sentralt begrep i Senterets arbeid må man som et minimum definere flere egenskaper: navn, kanonisk definisjon, betydningsgrenser, funksjon i det samlede systemet, relasjoner til andre begreper og kildene der begrepet innføres, utvikles eller brukes.
En slik ordning gjør det mulig å løse et av de vanskeligste problemene ved et tekstkorpus i utvikling — semantisk flertydighet.
Det samme ordet kan ha mange betydninger i naturlig språk. Dessuten kan ulike vitenskapelige, filosofiske og tekniske tradisjoner bruke de samme termene på forskjellige måter.
At et ord finnes, garanterer derfor ennå ikke at det svarer til et entydig begrep.
Ontologien må gjøre det mulig å fastslå: nøyaktig hvilken mening som er tilsiktet i Senterets system.
Men allerede her oppstår det neste spørsmålet.
Er det tilstrekkelig å gi hvert begrep en mest mulig presis definisjon?
Undersøkelsen viste at svaret er nei.