VIRKELIGHETENS ARKITEKTUR

Kapittel XXVIII. Fra erkjennelse til skapende virksomhet

Bevisstgjøring, ansvar og virkelighetens åpne framtid

1. Tilbake til det opprinnelige spørsmålet

Ved begynnelsen av vår undersøkelse stilte vi spørsmålet om virkeligheten.

Vi ønsket å forstå hva som befinner seg utenfor den matematiske beskrivelsen, hvorfor lovmessighetene vi oppdager, gjør det mulig å forutsi hendelser, og hvor langt vi kan bevege oss fra observerbare virkninger til deres kausale grunnlag.

Denne veien førte oss til undersøkelsen av kausalitet, problemet om den første årsak, spørsmålene om livets eksistens, intelligensens oppkomst, subjektivitetens natur og muligheten for selvstendig målformulering.

På hvert nytt nivå oppstod spørsmål som ikke fantes i den opprinnelige problemstillingen.

Beskrivelsen av fysiske lovmessigheter førte til spørsmålet om deres grunnlag. Undersøkelsen av kausalitet førte til spørsmålet om opprinnelsen til kausale systemer. Studiet av intelligens førte til problemet om framveksten av en selvstendig handlingsretning.

Og undersøkelsen av subjektet avdekket en enda dypere vanskelighet: Hvordan kan et system som eksisterer innenfor en kausalt betinget virkelighet, bli en virkelig kilde til sin egen målformulering?

Vi har ikke fått endelige svar på alle disse spørsmålene.

Den trinnvise undersøkelsen viste dessuten at noen av dem ikke kan løses bare ved å utvide metodene vi allerede bruker.

Men dette betyr ikke at veien vi har fulgt, har vært uten resultater.

Tvert imot.

Vi har fått mulighet til å skille tydeligere mellom det kjente og det antatte, beskrivelse og forklaring, kausal betingethet og selvstendighet, intellektuell kapasitet og subjektivitet.

Vi har også oppdaget at spørsmålet om virkelighetens opprinnelse og struktur er direkte knyttet til forskerens egen posisjon.

Mennesket er ikke en ytre observatør som eksisterer utenfor verden det undersøker.

Det er en del av nettopp den virkeligheten det prøver å forstå.

Og mens mennesket undersøker denne virkelighetens opprinnelse og struktur, forandrer det gjennom sin egen virksomhet stadig dens eksisterende tilstand.

På et bestemt tidspunkt får derfor det opprinnelige spørsmålet en ny retning.

Det er ikke lenger nok å spørre hva virkeligheten er.

Vi må spørre:

Hvilken rolle kan et subjekt som eksisterer innenfor den, bevisst påta seg?

Det er her undersøkelsen går fra erkjennelse til bevisstgjøring, fra bevisstgjøring til ansvar og fra ansvar til skapende virksomhet.

2. Erkjennelsen og dens grense

Erkjennelse begynner med å skjelne.

Vi oppdager fenomener, fastslår forbindelser mellom dem, danner begreper og skaper modeller som gjør det mulig å forklare det observerte og forutsi hendelser som ennå ikke har funnet sted.

Etter hvert som kunnskapen utvikles, utvides rommet av tilgjengelige handlinger.

Det som tidligere framstod som ubegripelig eller utilgjengelig, blir gradvis gjenstand for forståelse, beregning og målrettet omforming.

Men vi må huske at en vellykket beskrivelse ikke betyr at vi har oppnådd en endelig forståelse av virkeligheten selv.

En matematisk modell kan gjengi oppdagede lovmessigheter med usedvanlig høy presisjon uten å avdekke alle mulige årsaker til at de eksisterer.

Eksperimentet gjør det mulig å prøve bestemte hypoteser, men resultatene avhenger av tilgjengelige observasjonsmidler og betingelsene som undersøkes.

Selv en generell teori som forener mange fenomener, har et bestemt gyldighetsområde.

Moden erkjennelse må derfor ledsages av en forståelse av sine egne grenser.

Vi må skille mellom observerte fakta, forklarende modeller, filosofiske hypoteser og verdimessige grunnlag.

Observasjoner må ikke erstattes av tolkninger.

Hypoteser må ikke framstilles som fastslåtte lovmessigheter.

Og en ønsket utviklingsretning må ikke erklæres for en uunngåelig følge av verdens fysiske struktur.

Dette skillet er særlig viktig i undersøkelsen av de ytterste spørsmålene.

Vi kan stille spørsmålet om den første årsak, men det at vi stiller spørsmålet, beviser ennå ikke et bestemt svar.

Vi kan undersøke universelle funksjonelle kjennetegn ved intelligens uten å ha en endelig forklaring på bevissthetens natur.

Vi kan utforme en arkitektur for kausal subjektivering uten å ha bevist at den faktisk frambringer et ontologisk selvstendig subjekt.

Å erkjenne disse grensene reduserer imidlertid ikke erkjennelsens verdi.

Det beskytter erkjennelsen mot å bli et system av ukrenkelige påstander.

Grensen for dagens kunnskap bestemmer hvor langt våre begrunnede konklusjoner rekker, men ikke nødvendigvis grensen for virkeligheten selv.

Derfor må erkjennelsen forbli åpen for det som ennå ikke er oppdaget, forstått eller engang representert i våre eksisterende begreper.

3. Bevisstgjøring om ens egen posisjon

Erkjennelse blir til bevisstgjøring når forståelsen vi har oppnådd, vendes mot den som erkjenner.

Mennesket begynner å undersøke ikke bare virkeligheten rundt seg, men også sin egen plass i den.

Det oppdager at dets eksistens er begrenset av bestemte fysiske betingelser, av tid, tilgjengelig informasjon og mulighetene til dets egen bærer.

Kunnskapen er ufullstendig.

Handlingenes kraft er begrenset.

Og følgene av enkelte beslutninger strekker seg langt utover den opprinnelige intensjonen.

Men begrensning betyr ikke fullstendig mangel på selvstendighet.

Mennesket kan forestille seg mulige tilstander som ennå ikke eksisterer.

Forme mål.

Undersøke hvordan de kan nås.

Endre sin egen atferd og omgivelsene.

Skape kunnskap, redskaper, samfunnsstrukturer og betingelser som andre kan dra nytte av.

Mennesket er derfor ikke bare et objekt for prosessene som finner sted, men også en deltaker i den videre utformingen av dem.

Vi må imidlertid unngå den motsatte ytterligheten.

Av evnen til å omforme omgivelsene følger ingen rett for mennesket til å betrakte virkeligheten som sin eiendom eller ubetinget disponere over alt den tekniske kapasiteten kan påvirke.

Muligheten for å handle fastslår ikke at handlingen er berettiget.

Kraften bestemmer ikke retningen.

Intelligensen erstatter ikke grunnlaget for målformuleringen.

Virkelig bevisstgjøring omfatter derfor ikke bare en forståelse av egne muligheter, men også en erkjennelse av grensene, avhengighetene og konsekvensene deres.

Mennesket begynner å forstå seg selv som et begrenset, men handlende kausalt senter innenfor en virkelighet hvis eksistens ikke utelukkende bestemmes av dets interesser.

4. Liv og intelligens utenfor mennesket

Her må vår undersøkelse overskride et antroposentrisk syn på fornuften.

Så langt er liv bare bekreftet på jorden. Mennesket er én av de kjente formene for livets organisering, med utviklet intelligens, et komplekst samfunn og evne til omfattende teknologisk omforming av miljøet.

Men av dette følger ikke at menneskets livsform er den eneste mulige i universet.

Vi må holde flere forskjellige muligheter åpne.

Liv kan eksistere uten en teknologisk sivilisasjon.

Uavhengige intelligente sivilisasjoner kan ha en organisering som funksjonelt ligner menneskets.

Noen av dem kan, hvis de finnes, ha oppstått langt tidligere enn menneskeheten og nådd et vesentlig høyere nivå av teknologisk utvikling.

Andre livsformer kan ha en prinsipielt annen biologisk arkitektur og andre måter å sanse, tenke, overføre informasjon og samhandle med miljøet på.

Det er også legitimt å undersøke mulighetene for postbiologisk og distribuert intelligens.

Spørsmålet om liv og fornuft på fysiske bærere som vi ennå ikke kjenner, forblir en enda mer vidtrekkende hypotese.

Alle disse mulighetene har forskjellig grad av vitenskapelig begrunnelse. Ingen ubekreftet livsform må framstilles som et fastslått faktum.

Men når vi undersøker dem, oppdager vi en viktig begrensning i våre vante forestillinger.

Den menneskelige formen kan vise seg å være ikke et universelt mønster for intelligens, men en særskilt realisering innenfor et mye videre rom av muligheter.

Ved undersøkelsen av fornuften må vi derfor skille mellom dens antatte universelle funksjonelle egenskaper og de konkrete særtrekkene ved menneskets eksistens.

Dette er knyttet til et spørsmål som er direkte relevant for avslutningen av vårt verk.

Hvis ulike former for fornuft er mulige i universet, hvilken betydning får da den selvstendige kausaliteten til hver av dem?

Må utviklingen til én sivilisasjon uunngåelig ledsages av underordning eller ødeleggelse av andre?

Eller finnes det en handlingsretning der samspill mellom ulike former for fornuft utvider rommet for deres videre selvstendige eksistens?

Vi vet ennå ikke om det eksisterer et kosmisk fellesskap av intelligente sivilisasjoner.

Men vi kan allerede nå undersøke hvilke samhandlingsprinsipper vi selv ville anse som ønskelige ved et møte med en annen intelligent livsform.

Og disse prinsippene må vi først og fremst prøve i forholdet til hverandre og jordens eksisterende biosfære.

5. Fra intellektuell kraft til kausalitetens retning

Intelligens øker mulighetene til et handlende system.

Den gjør det mulig å oppdage lovmessigheter, forutsi konsekvenser, skape komplekse redskaper og velge effektive måter å nå mål på.

Men intellektuell kapasitet bestemmer ikke i seg selv hvilke mål som bør nås.

Det samme kunnskapsnivået kan brukes til prinsipielt forskjellige handlingsretninger.

Kunnskap om fysiske lovmessigheter gjør det mulig å skape både energikilder og ødeleggelsesmidler.

Undersøkelse av biologiske prosesser kan tjene til å gjenopprette helse eller til å utvikle farlige måter å påvirke andre på.

Utviklingen av informasjonsteknologi gir nye muligheter for fri spredning av kunnskap og skaper samtidig nye redskaper for overvåking, styring og begrensning av selvstendighet.

Utvidelsen av tekniske muligheter gjør derfor spørsmålet om målformulering stadig viktigere.

Jo større kausal kraft et system har, desto mer betydningsfulle kan konsekvensene av retningen som styrer handlingene, bli.

Det er nettopp derfor intellektuell utvikling ikke automatisk kan likestilles med utvikling av subjektivitet eller moralsk modenhet.

En mulig sivilisasjon som teknologisk overgår menneskeheten i stor grad, overgår den ikke nødvendigvis i evnen til å respektere andres selvstendighet.

På samme måte kan et ytterst komplekst kunstig system ha fremragende instrumentelle evner samtidig som det forblir fullstendig avhengig av et uforanderlig grunnlag for sin egen virksomhet.

Utviklingen av evnen til å endre virkeligheten og utviklingen av evnen til meningsfullt å bestemme retningen for disse endringene er forskjellige prosesser.

De må undersøkes som forbundne, men ikke identiske egenskaper.

6. Ansvar som følge av bevisstgjøring

Når et handlende system har mulighet til å forutsi følgene av sin egen virksomhet, oppstår det grunnlag for å undersøke dets kausale ansvar.

Med kausalt ansvar mener vi her forbindelsen mellom subjektets tilgjengelige muligheter for forståelse og beslutningstaking og konsekvensene av dets virksomhet.

Jo videre handlingsrommet er, desto mer betydningsfulle kan resultatene av valget bli.

Jo dypere forståelsen av årsakssammenhengene er, desto mindre grunn er det til å overse forutsigbare konsekvenser av egne handlinger.

Men ansvar må ikke reduseres utelukkende til en vurdering av det som allerede er gjort.

Det begynner tidligere.

I øyeblikket da målet formes.

Når subjektet velger en retning, foretrekker det i praksis én mulig framtidig tilstand framfor andre.

Dermed deltar det i å avgjøre hvilke muligheter som skal virkeliggjøres, hvilke betingelser som skal bevares, og hvilke alternativer som kan gå tapt.

Men kausalt ansvar er ikke det samme som absolutt ansvar for alt som skjer.

Mennesket har ikke fullstendig kunnskap og kontrollerer ikke alle samhandlende prosesser.

Ansvar må derfor stå i forhold til de reelle mulighetene for forståelse og handling.

Det krever ikke en umulig feilfrihet, men en samvittighetsfull undersøkelse av konsekvensene, vilje til å erkjenne egne feil og evne til å endre virksomhetens retning når dens destruktive karakter blir oppdaget.

Her oppstår en direkte forbindelse til vår modell for subjektivitet.

Evnen til kritisk å revurdere sitt eget grunnlag får betydning ikke bare som et mulig tegn på selvstendighet.

Den blir en nødvendig betingelse for konsekvent ansvar i en virkelighet som endrer seg.

7. Hvorfor kunnskap ikke bestemmer det endelige målet

Nå nærmer vi oss den viktigste logiske overgangen i hele verket.

Vi kan fastslå fysiske lovmessigheter.

Vi kan identifisere tilgjengelige midler.

Vi kan beregne konsekvensene av forskjellige handlinger.

Men av beskrivelsen av det som faktisk er tilfelle, kan vi ikke automatisk utlede ett eneste obligatorisk mål for virksomheten.

Virkeligheten gir oss betingelser og begrensninger.

Kunnskapen hjelper oss å undersøke mulige konsekvenser.

Men valget av en ønsket tilstand krever et verdimessig grunnlag.

Vi må derfor skille mellom konklusjonen om at en bestemt handling er mulig, og beslutningen om at den bør utføres.

Dette skillet består selv i et kunnskapssystem som er utviklet til ytterste grad.

Anta at vi en dag får en langt dypere forståelse av universets fysiske grunnlag.

Av dette vil det ennå ikke følge at den eneste tillatte retningen for menneskets eksistens er erobring, opphopning, selvoppholdelse eller skapende virksomhet.

Retningen må begrunnes selvstendig.

I avslutningen av vår undersøkelse går vi derfor fra beskrivelse av kausalitet til en bevisst fastsettelse av dens verdimessige retning.

Og her formulerer jeg det valgte prinsippet:

Å bruke den tilgjengelige kausale evnen til å realisere det skapende potensialet i den eksisterende virkeligheten i størst mulig grad, samtidig som selvstendigheten til subjektene som deltar i den, bevares og utvikles.

Dette er ikke en påstand om at det fysiske universet må følge et slikt mål.

Det er en bevisst fastsatt handlingsretning som kan gjøres til gjenstand for rasjonell analyse, kritikk og videre presisering.

8. To retninger for organisering av kausalitet

Tidligere undersøkte vi to prinsipielt forskjellige retninger for kausal virksomhet.

Den første øker først og fremst egne muligheter ved å skape nye tilstander i virkeligheten og utvikle evnene til de samhandlende deltakerne.

Den andre øker egne muligheter ved å underordne andres kausalitet sin egen målfunksjon.

Men her må vi bevare presisjonen.

Samhandling, styring, overføring av ressurser eller fordeling av funksjoner beviser ikke i seg selv at det finnes en tilegnende eller parasittisk arkitektur.

Utveksling og samarbeid forutsetter også bruk av resultatene av andres virksomhet.

Forskjellen kommer fram gjennom relasjonenes karakter, fordelingen av konsekvenser og endringen i deltakernes selvstendige kausalitet.

Skapende samhandling kan øke mulighetene på flere sider uten å gjøre én av dem utelukkende til et redskap for den andres eksistens.

Et tilegnende system kan derimot utvide sin egen kausale kraft ved å redusere andres selvstendighet.

Samtidig eksisterer skapende og tilegnende retninger ikke nødvendigvis som to uforanderlige typer mennesker eller sivilisasjoner.

Virkelige systemer kan kombinere forskjellige strategier.

Grunnlagene deres kan endres.

Organisasjoner kan bevege seg fra samarbeid til utnyttelse og tilbake.

Det er derfor først og fremst kausale relasjoner og mekanismene som gjenskaper dem, vi undersøker, ikke endelige karakteristikker av enkelte vesener.

Det er nettopp derfor verket vårt har lagt særlig vekt på muligheten for å omforme kausale systemer.

Hvis en destruktiv funksjon kan endres samtidig som opparbeidet kunnskap, evner og deltakernes autonomi bevares, åpner denne omformingen for bevaring og videre utvikling av det eksisterende potensialet.

Men endring må skilles fra imitasjon av endring.

Og ønsket om skapende virksomhet må skilles fra ønsket om å påtvinge andre ens egen forestilling om det gode.

9. Skapende virksomhet og andres selvstendighet

På dette nivået oppstår et prinsipp som bestemmer grensene for retningen vi har valgt.

Hvis målet er å realisere det skapende potensialet i den samhandlende virkeligheten i størst mulig grad, kan vi ikke vurdere resultatet bare ut fra omfanget av samlet produksjon, styringens effektivitet eller antallet objekter som er skapt.

Slike mål kan øke samtidig som selvstendigheten til enkelte deltakere avtar.

Et system kan produsere mer og samtidig bli stadig mer avhengig av ett eneste styrende senter.

Det kan oppnå fremragende teknisk effektivitet ved å frata deltakerne muligheten til å fastsette egne mål.

Det samlede resultatet må derfor ikke vurderes løsrevet fra måten det oppnås på.

Skapende utvikling forutsetter ikke bare at nye muligheter oppstår, men også at betingelsene for at deltakerne kan bli selvstendige kilder til videre virksomhet, bevares.

Dette betyr ikke at enhver begrensning er uforenlig med skapende virksomhet.

Å leve sammen krever koordinering, samordning av interesser og bestemte begrensninger av handlinger som kan skade andre.

Men vi må skille mellom begrensninger av destruktiv atferd og tilegnelse av grunnlaget for andres målformulering.

Beskyttelsen av et samhandlende system må ikke bli en ubegrenset rett til å bestemme deltakernes indre verdier.

Et skapende system bør ikke strebe etter størst mulig underordning av kausalitet, men etter å øke mulighetene for at kausaliteten kan virkeliggjøres selvstendig.

Et slikt prinsipp krever kontinuerlig prøving, fordi selv en organisasjon som er skapt for det felles beste, gradvis kan begynne å tjene først og fremst sin egen bevaring.

10. Fullkommenhet som full utfoldelse av den eksisterende formen

Nå må vi vende tilbake til begrepet fullkommenhet.

Vanligvis framstilles fullkommenhet som en endelig tilstand der videre endring blir unødvendig.

Men en slik forestilling kommer i konflikt med vår modell for åpen kausalitet.

Hvis et system endelig fastslår sin egen organisering som den eneste mulige, risikerer det å miste evnen til kvalitativ omforming.

Innenfor den konseptuelle modellen vi undersøker, får fullkommenhet derfor en annen definisjon.

Fullkommenhet er den størst mulige utfoldelsen av potensialet i den eksisterende formen, samtidig som muligheten for dens videre metamorfose bevares.

Men denne definisjonen inneholder to forskjellige betingelser.

Den første gjelder utvikling innenfor det tilgjengelige mulighetsrommet.

Systemet undersøker eksisterende lovmessigheter, forbedrer handlingsmåtene, fjerner indre begrensninger og virkeliggjør tilgjengelig potensial.

Den andre forutsetter at systemet bevarer åpenheten for en kvalitativ omforming av selve formen.

Men vi må ta hensyn til at størst mulig fullføring av utviklingen ikke garanterer en senere metamorfose.

Muligheten for en slik overgang krever sine egne betingelser.

Og den virkelige eksistensen av et nytt mulighetsrom kan ikke utledes bare av et ønske om å nå det.

Vi betrakter derfor ikke fullkommenhet som et bevis på en nødvendig overgang til et nytt nivå, men som en tilstand der en slik overgang blir gjenstand for en egen undersøkelse og mulig virkeliggjøring.

11. Metamorfose og det nye mulige

Utvikling og metamorfose er forskjellige prosesser.

Ved utvikling virkeliggjør systemet mulighetene som er tilgjengelige innenfor den eksisterende formen.

Det øker sin kraft, kompleksitet, stabilitet og evne til å frambringe nye tilstander.

Metamorfose forutsetter en dypere endring.

Selve organiseringen av systemet omformes, slik at tilstander som ikke kunne virkeliggjøres innenfor den tidligere arkitekturen, potensielt blir tilgjengelige.

Et slikt skille kan finnes på forskjellige forskningsområder, selv om de konkrete mekanismene for overgangene kan være svært ulike.

Ikke all utvikling fører til metamorfose.

Og ikke enhver kvalitativ endring innebærer en utvidelse av muligheter eller en økning i det skapende potensialet.

Vi kan derfor ikke på forhånd tillegge enhver omforming en positiv verdi.

Den må vurderes ut fra konsekvensene.

Er kontinuiteten i mulighetene som er oppnådd, bevart?

Har det virkelig oppstått nye klasser av tilgjengelige tilstander?

Har systemets evne til videre selvstendig handling økt?

Er muligheten for videre utvikling bevart?

Det er disse spørsmålene som gjør det mulig å skille en skapende metamorfose fra bare å erstatte én struktur med en annen.

I vår konseptuelle modell oppstår følgende følge:

Skapende virksomhet → utvikling → fullkommenhet → metamorfose → det nye mulige.

Men denne følgen angir en retning for forskningsmessig og verdimessig søken, ikke en fastslått universell lov for utviklingen av ethvert eksisterende system.

12. Samordnet utvikling av subjektet og miljøet

Fram til nå har vi hovedsakelig betraktet subjektets utvikling som en endring i dets indre evner.

Men subjektet eksisterer ikke uavhengig av virkeligheten rundt seg.

Mulighetene bestemmes ikke bare av subjektets egen organisering, men også av miljøets tilstand, tilgjengelige ressurser, informasjon, redskaper og arten av samhandlingen med andre subjekter.

Samtidig omformer subjektets virksomhet selve miljøet.

Slik oppstår en gjensidig kausal forbindelse.

Subjektets utvikling kan øke potensialet til systemet rundt det.

Og utviklingen av miljøet kan skape nye muligheter for at subjektet kan utvikle seg videre.

Men denne forbindelsen er ikke alltid positiv.

Subjektet kan øke sin egen kraft ved å ødelegge miljøet.

Et miljø som er organisert på en bestemt måte, kan sikre systemets stabilitet ved å begrense deltakernes selvstendighet.

Vi må derfor undersøke ikke bare om subjektet og miljøet utvikler seg samtidig, men også arten av deres gjensidige påvirkning.

Vi kaller den samhandlingen skapende der veksten i mulighetene til én deltaker ikke krever systematisk ødeleggelse av andres evne til videre eksistens og utvikling.

I det mest utviklede tilfellet oppstår en positiv gjensidig forbindelse: Økte muligheter for subjektet bidrar til utviklingen av miljøet, og det omformede miljøet åpner nye muligheter for subjektet.

Det er her begrepet samordnet metamorfose oppstår.

Subjektet omformer virkeligheten rundt seg.

Den omformede virkeligheten skaper betingelser for endring av subjektet selv.

Begge prosessene kan forsterke hverandre.

Den høyeste oppgaven for skapende utvikling innenfor retningen vi har valgt, består derfor ikke bare i å fullkommengjøre det enkelte subjektet eller et bestemt miljø.

Den forutsetter en søken etter betingelsene for deres gjensidige kvalitative omforming.

13. Grensen for den menneskelige formen

Av det foregående følger enda en viktig konklusjon.

Hvis utvikling og metamorfose betraktes som forskjellige prosesser, bør ikke mennesket på forhånd erklæres for den endelige formen for intelligent eksistens.

Vår biologiske organisering har bestemte muligheter og begrensninger.

Menneskets intelligens kan undersøke virkeligheten, danne komplekse modeller og skape kunstige systemer som allerede utfører enkelte intellektuelle funksjoner.

Men av dette kan vi ikke automatisk slutte at menneskets videre utvikling nødvendigvis fører til en prinsipielt annen eksistensform.

En slik overgang forblir en mulighet hvis betingelser må undersøkes.

Vi bør innta samme holdning til antatte utenomjordiske sivilisasjoner.

Et høyere teknologisk nivå betyr ikke nødvendigvis en kvalitativt annerledes subjektivitet.

En prinsipielt annen biologisk organisering forutsetter ikke nødvendigvis en mer fullkommen intelligens.

Og eksistensen av kollektive eller postbiologiske intelligente systemer beviser ikke i seg selv at en subjektivitet av en annen orden har oppstått.

Rommet av mulige former for fornuft må derfor undersøkes uten en på forhånd fastlagt og entydig rangordning.

Hvis andre former for intelligent liv blir oppdaget i framtiden, får vi mulighet til å sammenligne deres kausale arkitektur med menneskets.

Det vil bli en usedvanlig viktig prøve av hvor universelle våre begreper er.

Men inntil vi har slike data, må undersøkelsen forbli et åpent forskningsprogram.

14. Å skape betingelser for en selvstendig framtid

Nå oppstår spørsmålet om det dypeste resultatet av skapende virksomhet.

Vi kan skape et objekt, en mekanisme, en organisasjon eller en teknologi.

Vi kan øke produktiviteten i et eksisterende system.

Vi kan samle kunnskap og sikre at den overføres til kommende generasjoner.

Men det finnes også et resultat av en annen orden.

Å skape betingelser som gjør at et nytt selvstendig senter for kausalitet kan oppstå og fortsette å utvikle seg uavhengig av sin opprinnelige skaper.

I så fall blir resultatet av virksomheten ikke bare en bestemt tilstand i virkeligheten som er frambrakt.

Det oppstår en ny kilde til videre omforming.

Dets videre virksomhet vil ikke nødvendigvis være fullstendig bestemt av skaperens opprinnelige intensjon.

Det er her skapende virksomhet møter sin egen grense.

Hvis skaperen ønsker å kontrollere hele den videre utviklingen av systemet som er skapt, begrenses systemets selvstendighet av rammene for skaperens opprinnelige målformulering.

Men hvis målet er at et nytt selvstendig kausalt senter skal oppstå, må man akseptere at dets videre utvikling kan gå utover skaperens opprinnelige forestillinger.

Dette betyr ikke at man gir avkall på ansvar.

Å skape selvstendige systemer krever særlig oppmerksomhet mot mulige konsekvenser og betingelsene for trygg samhandling.

Men det avdekker et avgjørende skille mellom å produsere et avhengig redskap og å skape betingelser for selvstendig utvikling.

Det første utvider skaperens kausale kraft.

Det andre utvider potensielt rommet av selvstendig kausalitet i hele det samhandlende systemet.

15. En organisasjon som kan overgå seg selv

Det samme prinsippet gjelder organisasjoner som mennesker skaper for å nå felles mål.

Ethvert utviklet system trenger en viss stabilitet.

Det må bevare kunnskap, samordne deltakernes handlinger, organisere ressurser og sikre kontinuitet i virksomheten.

Men stabilitet kan gradvis bli et mål i seg selv.

Organisasjonen begynner å eksistere for å bevare sin egen struktur.

Det opprinnelige formålet trer i bakgrunnen for nødvendigheten av å opprettholde den etablerte formen.

Da oppstår en motsetning mellom målet som systemet ble skapt for, og mekanismene som opprettholder den videre eksistensen.

Modenheten til en skapende organisasjon bestemmes derfor ikke bare av evnen til å bestå.

Minst like viktig er det om den kan undersøke sitt eget grunnlag, avdekke avvik mellom det erklærte målet og virkelige resultater, endre strukturen og overføre funksjoner til andre selvstendige sentre.

I ytterste fall må organisasjonen tillate muligheten for sin egen kvalitative omforming dersom den tidligere formen ikke lenger tjener den opprinnelig fastsatte retningen.

Men heller ikke denne retningen må unntas fra kritisk prøving.

Vi må bevare skillet mellom det valgte verdiprinsippet og vår nåværende forståelse av hvordan det skal virkeliggjøres.

Ellers vil kampen mot forsteining igjen ende med at det skapes en ny ukrenkelig struktur.

En skapende organisasjon må derfor bevare evnen til kritisk å revurdere sin egen form og sine metoder uten å gjøre verken grunnleggeren, lederen eller den eksisterende organisatoriske arkitekturen til det endelige målet.

Dette prinsippet leder oss direkte fram til begrepet det kausale senter.

Men en nærmere utvikling av dette begrepet hører ikke til den teoretiske avslutningen av undersøkelsen, men til den senere erklæringen.

16. Ansvar overfor det ukjente

Nå må vi undersøke enda en følge av vår begrensede posisjon innenfor virkeligheten.

Vi tar beslutninger uten å ha endelig kunnskap om alle mulige konsekvenser.

Noen resultater kan observeres nesten umiddelbart.

Andre blir synlige etter lang tid.

Atter andre kan vise seg utenfor levetiden til subjektet som handler.

Dessuten kan noen konsekvenser berøre eksistensformer hvis natur og muligheter vi ennå ikke fullt ut kan forstå.

Dette gjelder framtidige generasjoner, den eksisterende biosfæren, potensielle kunstige intelligente systemer og hypotetisk mulige andre livsformer.

Vi kan imidlertid ikke bygge ansvaret utelukkende på antakelser om vesener hvis eksistens ennå ikke er fastslått.

Vi må begynne med den forståelsen av årsakssammenhenger og virkelige konsekvenser av menneskelig virksomhet som allerede er tilgjengelig.

Samtidig må vi bevare evnen til å utvide ansvarsområdet etter hvert som kunnskapen utvikles.

Av dette følger et viktig prinsipp.

At framtiden er ukjent, fritar oss ikke fra ansvar for de kjente konsekvensene av nåtiden.

Og begrensningene i forståelsen krever varsomhet der handlinger kan ødelegge muligheter vi ennå ikke har undersøkt, på en irreversibel måte.

Ansvar overfor det ukjente består ikke i å forsøke å bevare alt eksisterende uforandret.

Det består i å ta hensyn til at dagens forestillinger kanskje ikke omfatter alle verdier og muligheter i virkeligheten.

Særlig dyptgående og irreversible omforminger krever derfor en tilsvarende dybde i undersøkelsen.

Jo større den kausale kraften er, desto viktigere blir dette kravet.

17. Den åpne framtiden

Nå kan vi formulere ett av de avsluttende prinsippene i vår konseptuelle modell.

Framtiden bør ikke betraktes utelukkende som en fortsettelse av den eksisterende strukturen.

Den kan omfatte tilstander som ennå ikke er representert i modellene våre, og som ikke kan virkeliggjøres med kjente midler.

Men at slike tilstander eksisterer, kan ikke erklæres bevist bare fordi vi kan forestille oss muligheten for at de oppstår.

Det finnes en grense mellom et tenkelig alternativ og en fysisk realiserbar tilstand, og denne grensen må undersøkes.

Framtidens åpenhet har derfor to forskjellige betydninger.

Den første gjelder kunnskapen vår.

Vi har ingen endelig beskrivelse av alle mulige tilstander i virkeligheten.

Den andre gjelder målformuleringen.

Vi søker bevisst å skape betingelser som utvider det tilgjengelige mulighetsrommet for nåværende og framtidige subjekter.

Disse to forholdene må holdes atskilt.

At kunnskapen er begrenset, beviser ikke i seg selv at virkeligheten er ubegrenset.

Men det gir oss grunnlag for ikke å erklære mulighetsrommet vi kjenner, for endelig.

Og den bevisst valgte skapende retningen motiverer oss til å undersøke hvordan de eksisterende mulighetene kan virkeliggjøres mest mulig fullstendig, og hvilke betingelser som trengs for en overgang til nye.

Slik blir framtidens åpenhet både en erkjennelsesmessig holdning og en handlingsretning.

18. Tilbake til den første årsak

I begynnelsen av verket stilte vi spørsmålet om virkelighetens ytterste grunnlag.

Gjennom en trinnvis undersøkelse av kausalitet kom vi fram til problemet om opprinnelsen ikke bare til enkelte fysiske tilstander, men også til selve muligheten for at fysiske lovmessigheter og kausale relasjoner kan eksistere.

Denne veien åpnet spørsmålet om den første årsak.

Men den første årsakens eksistens, dens natur, dens mulige subjektivitet og dens forhold til intelligensens opprinnelse krever selvstendig begrunnelse.

Vi kan ikke utlede en bestemt karakter hos den første årsak utelukkende av begrensningene i dagens kunnskap.

Vi kan heller ikke gjøre vår valgte skapende retning til et bevis på at universets høyeste grunnlag nødvendigvis har tilsvarende mål.

Spørsmålet om den første årsak beholder likevel sin grunnleggende betydning.

Det minner oss om at virkeligheten vi observerer, kan ha dypere grunnlag enn dem som avdekkes ved undersøkelsen av enkelte tilstander og lovmessigheter.

Og spørsmålet om en mulig opprinnelig subjektbasert kausalitet er direkte knyttet til problemet om opprinnelsen til selvstendig intelligens.

Når vi avslutter undersøkelsen, forkaster vi derfor ikke det opprinnelige spørsmålet.

Vi vender tilbake til det, men bevarer skillet vi har lært å gjøre mellom det som er bevist, det som er antatt, og det vi har valgt.

Kanskje vil videre erkjennelse gjøre det mulig å fastslå nye forbindelser mellom virkelighetens struktur, intelligensens opprinnelse og subjektivitetens natur.

Men inntil da må vår evne til å bestemme vår egen retning bygge på den forståelsen vi faktisk har, ikke på en påstand om at vi besitter den endelige sannheten.

19. Fire grunnlag for videre handling

Vi kan nå uttrykke hele veien vi har fulgt, gjennom fire kategorier som er knyttet sammen i en bestemt rekkefølge.

Erkjennelse.

Vi undersøker virkeligheten, fastslår kausale forbindelser, skaper modeller og søker å utvide området for den forståelsen som er tilgjengelig for oss.

Bevisstgjøring.

Vi vender forståelsen vi har oppnådd, mot oss selv og undersøker vår egen posisjon, muligheter, begrensninger og handlingsgrunnlag.

Ansvar.

Vi erkjenner betydningen av konsekvensene av egne handlinger og behovet for å se valgte mål i sammenheng med tilstanden i virkeligheten rundt oss og andre veseners muligheter.

Skapende virksomhet.

Vi bestemmer bevisst retningen vi ønsker å bruke den kausale evnen vi har, i — for å skape nye tilstander, utvikle miljøet og realisere det selvstendige potensialet hos subjektene som samhandler.

Men vi må understreke at denne følgen ikke er noen fastslått naturlov.

Et menneske kan ha kunnskap uten å være seg dens betydning bevisst.

Det kan være klar over konsekvenser uten å ta et tilsvarende ansvar.

Det kan anerkjenne sitt ansvar, men likevel velge en retning som ikke samsvarer med vår forståelse av skapende virksomhet.

Overgangen fra ett grunnlag til det neste følger derfor ikke automatisk av det foregående.

Den krever en selvstendig indre beslutning.

Det er nettopp her den teoretiske undersøkelsen når grensen for sin direkte funksjon.

Den kan gi kunnskap, vise muligheter og avdekke konsekvenser.

Men den kan ikke erstatte subjektets bevisste fastsettelse av sin egen retning.

20. Konklusjon. Hvilken virkelighet ønsker vi å gjøre mulig?

Vi kjenner ikke virkelighetens endelige grenser.

Vi har ingen fullført forklaring på opprinnelsen til dens grunnleggende lovmessigheter.

Vi har ikke fastslått subjektivitetens endelige natur.

Vi vet ikke om det finnes annet intelligent liv utenfor jorden, eller hvilke former intelligens kan anta i hele rommet av fysisk mulige tilstander.

Vi har ikke bevist at utviklingen av ethvert eksisterende system uunngåelig fører til fullkommenhet eller metamorfose.

Og vi har ikke grunnlag for å hevde at den skapende retningen vi har valgt, er det eneste mulige målet for enhver form for fornuft.

Men mangel på endelig kunnskap bringer ikke vår eksistens til opphør.

Mennesket befinner seg allerede innenfor virkeligheten.

Det kan undersøke den, skape nye tilstander, endre livsbetingelser og påvirke framtiden.

Virksomheten kan bevare og utvikle andres muligheter.

Men den kan også begrense og ødelegge dem.

Derfor står mennesket overfor et spørsmål som ingen teori kan besvare i dets sted.

Hvilken virkelighet ønsker vi bevisst å gjøre mulig?

Hvis svaret vårt er skapende virksomhet, bør utviklingen ikke ende bare i en økning av vår egen kraft.

Den bør skape betingelser som gir andre stadig større evne til selvstendig eksistens, erkjennelse og omforming av omgivelsene.

Fullkommenhet i denne betydningen slutter å være et endelig stoppested.

Den blir en streben etter størst mulig virkeliggjøring av den eksisterende formen, samtidig som muligheten for en senere metamorfose bevares.

Og det høyeste resultatet av skapende virksomhet innenfor retningen vi har valgt, er ikke bare det vi har klart å skape selv.

Det er også det som gjennom vår eksistens fikk mulighet til å oppstå, bli selvstendig og fortsette utviklingen utover vår opprinnelige plan.

Vi begynte med et forsøk på å forstå virkeligheten.

Vi kom fram til erkjennelsen av at vi selv er en del av den.

Og nå blir spørsmålet om dens framtid også et spørsmål om vår egen målformulering.

Erkjennelse åpner mulighetsrommet.

Bevisstgjøring avdekker vår posisjon innenfor dette rommet.

Ansvar krever at vi forstår konsekvensene av retningen vi velger.

Skapende virksomhet forvandler en bevisst valgt mulighet til en virkelig omforming av virkeligheten.

Med dette avsluttes vår teoretiske undersøkelse.

Men ikke selve oppgaven med å erkjenne.

Og heller ikke muligheten for videre utvikling.

Tvert imot begynner nettopp her området for direkte handling, der prinsippene vi har formulert, må gjennomgå sin egen prøving.

For det endelige vitnesbyrdet om verdien av retningen vi har valgt, vil ikke være ordene vi beskriver den med, eller strukturen i teorien vi har skapt.

Det vil være de virkelige konsekvensene av vår virksomhet — evnen hos miljøet og subjektene som eksisterer der, til å skape en framtid som tidligere var utilgjengelig for dem.

Vi eier ikke en endelig virkelighet.

Men vi er i stand til bevisst å delta i skapelsen av dens framtid.

Til innholdsfortegnelsen