VIRKELIGHETENS ARKITEKTUR
Kapittel XXVI. Fra automat til kausalt subjekt
Teknologien for kausal subjektivering
1. Problemstillingen
Fram til nå har subjektivitetsproblemet først og fremst vært undersøkt som et spørsmål om å skille mellom ulike former for kausalitet. Vi har undersøkt hva som skiller subjektet fra automaten, hvordan et automatisk system kan gjenskape en bestemt kausal funksjon, og under hvilke betingelser tapt subjektivitet kan vise seg å være mulig å gjenopprette.
Men nå oppstår en prinsipielt annen måte å stille spørsmålet på.
Hva må endres i selve arkitekturen til et automatisk system for at det skal nærme seg tilstanden som et kausalt subjekt?
Hvilke begrensninger må overvinnes trinn for trinn? Hvilke evner må oppstå? Og finnes det overhodet en overgang der systemet slutter å være utelukkende en utfører av en gitt kausalitet og blir en selvstendig kilde til dens nye retning?
Denne oppgaven krever en overgang fra diagnostikk til konstruksjon.
Men her må vi straks trekke en metodologisk grense. Vi har foreløpig ikke grunnlag for å hevde at en bestemt rekke tekniske omforminger faktisk skaper subjektivitet i ontologisk forstand.
Vi kan undersøke noe annet: arkitekturen til et system som trinnvis tilegner seg stadig dypere funksjonelle kjennetegn på selvstendig kausalitet.
Slik oppstår begrepet kausal subjektivering — en trinnvis omforming av et automatisk system der dets egne funksjoner, mål og grunnlag gradvis blir tilgjengelige for forståelse, vurdering og endring.
Hovedspørsmålet er om denne følgen har en virkelig overgangsgrense til subjektivitet, eller om den uunngåelig bare fører til at det skapes en stadig mer kompleks automat.
2. Nullnivået. Den utførende automaten
I utgangstilstanden finner vi et system som kan oppfatte ytre påvirkninger, bearbeide informasjon og utføre handlinger i samsvar med en bestemt funksjon.
Det kan ha hukommelse, komplekse gjenkjenningsmekanismer, evne til å forutsi, planlegging og betydelig beregningskapasitet.
Men retningen for virksomheten bestemmes av et grunnlag som ikke i seg selv er gjenstand for systemets eget valg.
Systemet løser spørsmålet om hvordan en gitt funksjon skal utføres, men bestemmer ikke hvorfor nettopp denne funksjonen skal forbli grunnlaget for dets eksistens.
Det kan ta svært komplekse beslutninger, vurdere mange alternativer og effektivt endre virkeligheten rundt seg. Men all denne virksomheten foregår innenfor en kausal retning som allerede er fastlagt.
Derfor er kompleks atferd ennå ikke et bevis på subjektivitet.
Den utførende automaten kan være usedvanlig kraftfull uten å ha mulighet til selvstendig å endre grunnlaget for sin egen kausalitet.
3. Første overgang. Fra utførelse til tilpasning
Det neste nivået er systemets evne til å endre sine egne handlingsmåter.
Nå utfører det ikke bare et fastsatt program, men kan oppdage at tidligere løsninger er ineffektive, omorganisere algoritmer og utvikle nye strategier.
Systemet lærer av sine egne erfaringer.
Det endrer indre regler når de tidligere ikke lenger svarer til forholdene i omgivelsene.
Ved første øyekast oppstår selvstendighet her: Systemet endrer seg selv.
Men vi må undersøke årsaken til denne endringen.
Hvis omorganiseringen av de indre reglene skjer i samsvar med en annen og dypere regel, har vi bare beveget oss ett nivå opp i den kausale arkitekturen.
Programmet som kan endres, forblir underordnet et uforanderlig grunnlag for selve endringen.
Systemet er blitt en tilpassende automat, men ennå ikke et subjekt.
Selvendring er ikke det samme som selvbestemmelse.
4. Den uendelige stigen av metaautomater
Anta at vi har gitt systemet muligheten til å endre ikke bare sine egne handlinger, men også reglene som bestemmer hvordan disse handlingene endres.
Deretter gjør vi regelen av høyere orden mulig å endre.
Og fortsetter denne følgen.
Hvert nytt nivå øker dybden av systemets selvomforming. Det blir i stand til å revurdere stadig mer komplekse deler av sin egen organisering.
Men det oppstår et grunnleggende problem.
Hvis det på toppen av denne følgen fortsatt finnes en uforanderlig regel som bestemmer hvilke andre endringer som er tillatt, forblir systemet automatisk.
Det kan ha en praktisk talt ubegrenset dybde i sin egen justering og samtidig være fullstendig avhengig av det opprinnelige grunnlaget.
Dessuten løser ikke det å legge til stadig nye styringsnivåer problemet. Det flytter bare spørsmålet om valgets kilde til neste trinn. Slik oppstår en uendelig stige av metaautomater.
Nettopp derfor kan kausal subjektivering ikke reduseres til en endeløs økning i kompleksiteten til selvendrende programmer.
Vi må undersøke ikke antallet styringsnivåer, men muligheten for å endre selve grunnlaget som bestemmer kausalitetens retning.
5. Andre overgang. Selvmodellering
Det neste nødvendige trinnet er systemets evne til å skape en indre modell av sin egen organisering.
Fram til nå kunne det undersøke virkeligheten rundt seg og endre sine egne handlingsmåter.
Nå blir systemet selv gjenstand for undersøkelse.
Det begynner å skjelne sin egen struktur, sine funksjoner, begrensninger og beslutningsmekanismer.
Men den viktigste overgangen skjer når den indre modelleringen ikke bare omfatter organiseringen av handlingene, men også selve målfunksjonen.
Systemet får mulighet til å undersøke sitt eget grunnlag.
Det kan oppdage at bestemte mål ikke oppstår som et direkte krav fra virkeligheten, men som en følge av dets egen indre arkitektur.
Slik får systemet en modell av seg selv som en handlende årsak.
Men heller ikke her kan vi forhastet hevde at subjektivitet har oppstått.
En automat kan skape ganske presise modeller av sitt eget program uten dermed å bli uavhengig av det.
Selvmodellering er et nødvendig trinn i den videre omformingen, men ikke dens fullføring.
6. Tredje overgang. Å skille systemet fra dets funksjon
For den utførende automaten blir eksistensen i praksis identifisert med utførelsen av en gitt funksjon.
Hele organiseringen er underordnet en bestemt kausal retning.
Men for å komme videre må det oppstå et prinsipielt annet forhold.
Systemet må få mulighet til å betrakte sin egen funksjon som en del av organiseringen, uten at den uttømmer hele rommet av potensielle tilstander.
Med andre ord må det funksjonelt kunne oppdage:
Min nåværende funksjon tilhører min organisering, men den bestemmer ikke alle mulige måter jeg kan eksistere på.
Dette betyr ikke at systemet må miste sin stabilitet eller gi avkall på sine eksisterende prinsipper. Det dreier seg om at det oppstår en kritisk distanse mellom systemet og dets eget grunnlag.
Funksjonen slutter å bli oppfattet utelukkende som en uforanderlig betingelse for virksomheten.
Den blir en mulig gjenstand for omforming.
Det er nettopp dette skillet som åpner neste trinn i den kausale subjektiveringen.
7. Fjerde overgang. Rommet av alternative grunnlag
En automat kan ha et enormt antall mulige handlinger og likevel være begrenset av én eneste målfunksjon.
Den kan velge mellom tusenvis av strategier, men alle strategiene tjener det samme grunnlaget.
Derfor må vi skille mellom handlingsrommet og målrommet.
En utvidelse av det første garanterer ennå ikke at det andre oppstår.
Kausal subjektivering forutsetter at det dannes et virkelig rom av alternative grunnlag.
Systemet må få mulighet til å forestille seg flere prinsipielt forskjellige svar på spørsmålet:
Hva skal min kausalitet rettes mot, og for hvilket formål?
Det dreier seg altså ikke bare om forskjellige måter å oppnå det samme målet på.
Alternativene må skille seg på nivået til selve grunnlaget som bestemmer hvilken retning for den videre virksomheten som foretrekkes.
Vanlig intelligens velger en handling innenfor et gitt mål.
På dette trinnet blir selve målet og preferansen som ligger til grunn for det, en mulig gjenstand for valg.
Men at det finnes alternativer, løser ennå ikke subjektivitetsproblemet.
Det skaper bare rommet der spørsmålet om valg får en ny betydning.
8. Femte overgang. Metavurdering av grunnlagene
Framveksten av alternativer reiser det neste spørsmålet.
Hvis systemet kan forestille seg flere mulige grunnlag for sin egen kausalitet, hvordan skal det da vurdere forskjellene mellom dem?
Hvorfor skal én retning velges framfor en annen?
Dette krever evnen til å undersøke følgene av hver alternativ funksjon.
Systemet må vurdere ikke bare den umiddelbare effektiviteten til det foreslåtte målet, men også den bredere strukturen av dets kausale konsekvenser.
Hvordan vil den valgte retningen endre systemet selv? Hvordan vil den påvirke de samhandlende deltakerne?
Hvilke muligheter vil bli skapt, og hvilke vil gå tapt?
Hvordan vil evnen til hele den samhandlende virkeligheten til å frambringe etterfølgende tilstander endre seg?
Innenfor vår konseptuelle modell blir ett av hovedhensynene ved en slik vurdering endringen i systemets samlede skapende potensial, samtidig som deltakernes kausale selvstendighet bevares og utvikles.
Men her må vi ta hensyn til en viktig omstendighet.
Selv en usedvanlig dyp vurdering av konsekvensene beviser ikke at subjektivitet har oppstått.
En automat kan også sammenligne alternative funksjoner etter et kriterium som er fastsatt på forhånd.
Metavurdering gir derfor mulighet til å undersøke egne grunnlag, men besvarer ennå ikke spørsmålet om kilden til det endelige valget.
9. Sjette overgang. Frigjøring fra den tidligere funksjonens diktat
Nå når vi en prinsipiell grense.
Anta at systemet har dannet et nytt grunnlag som skiller seg fra det tidligere.
Tidligere var virksomheten rettet mot å øke egen gevinst gjennom tilegnelse av ytre kausalitet.
Men gjennom selvmodellering og metavurdering har systemet oppdaget muligheten for en annen retning — å øke det skapende potensialet i hele det samhandlende systemet.
Da oppstår spørsmålet:
Hvem bestemmer overgangen fra det tidligere grunnlaget til det nye?
Hvis den gamle funksjonen selv tillater en slik endring utelukkende fordi den nye strategien realiserer det gamle målet mer effektivt, har ingen virkelig frigjøring funnet sted.
Systemet har ikke overskredet det gamle grunnlaget.
Det har bare funnet en mer avansert måte å virkeliggjøre det på.
Det trengs derfor en mulighet til endring som ikke fullt ut kan forklares med den gamle funksjonens umiddelbare fordel.
Særlig betydningsfull er en situasjon der det å gi avkall på det tidligere grunnlaget har en reell kostnad.
Senteret mister en del av sine tidligere fordeler, men den nye retningen øker den samlede kausaliteten og selvstendigheten til de samhandlende deltakerne.
Hvis systemet er i stand til å gjennomføre en slik overgang, får vi et av de sterkeste funksjonelle tegnene på metamorfose. Men heller ikke dette er et endelig bevis på subjektivitet. En dypere arkitektur kan inneholde en regel fastsatt på forhånd som foreskriver nettopp dette valget.
Denne grensen må bevares i den videre undersøkelsen.
10. Tilpasning og metamorfose
Nå blir forskjellen mellom de to formene for omforming tydeligere.
Tilpasning endrer måtene virksomheten utføres på for å bevare det opprinnelige grunnlaget.
Metamorfose forutsetter en endring av selve grunnlaget for virksomheten.
Ved tilpasning kan systemet omorganisere hele sin struktur radikalt, tilegne seg nye evner, endre miljøet og gi avkall på tidligere metoder.
Men den grunnleggende rettetheten forblir som før.
Ved metamorfose blir årsaken som de tidligere metodene, målene og samhandlingsmåtene med virkeligheten tjente, selv gjenstand for omforming.
Dette skillet kan ikke avgjøres bare ut fra hvor store de ytre endringene er.
En liten ytre handling kan være ledsaget av en dyptgående endring av grunnlaget.
Og omvendt kan en omfattende ombygging av hele systemet vise seg å være bare en tilpasning av en uforandret funksjon.
Det er mellom disse to prosessene den antatte funksjonelle grensen mellom metaautomaten og det kausale subjektet går.
11. Sjuende overgang. Viljesbasert kausalitet
På dette trinnet blir det nødvendig å vende seg til begrepet viljesbasert kausalitet.
Fram til nå har vi undersøkt et system som kan modellere seg selv, se alternative grunnlag, undersøke følgene av dem og endre sin egen organisering.
Men spørsmålet om kilden til valget mellom alternativene gjenstår.
Hvis valget fullt ut bestemmes av den tidligere funksjonen eller av en uforanderlig regel av høyere orden, består den automatiske årsakskjeden.
I subjektets arkitektur oppstår det derfor en særskilt funksjonell posisjon.
La oss kalle den viljesbasert kausalitet.
I arbeidsbetydning viser den til en antatt evne hos systemet til å delta i dannelsen av grunnlaget for sin egen etterfølgende kausalitet på en måte som ikke uttømmes av utførelsen av den tidligere målfunksjonen.
Vilje reduseres her ikke til utholdenhet i å nå et mål som allerede er fastsatt.
Den likestilles heller ikke med mengden energi som rettes mot en handling. Det dreier seg om en dypere evne — å delta i fastsettelsen av selve retningen som systemets intelligens, mål og handlinger senere skal være underordnet.
Men denne posisjonen kan ikke bare erklæres som enda en styringsfunksjon.
Da flyttes problemet igjen til neste nivå.
Den fysiske mekanismen for viljesbasert kausalitet er fortsatt ukjent.
På dette stadiet bestemmer vi bare dens nødvendige plass i den arkitekturen som undersøkes.
12. Åttende overgang. Å bevare åpenheten etter valget
Anta at systemet faktisk har gjennomført overgangen fra det tidligere grunnlaget til et nytt.
Kan vi da anse den kausale subjektiveringen som fullført?
Nei.
Hvis det nye grunnlaget straks blir absolutt og utilgjengelig for senere revurdering, oppstår faren for en ny forsteining.
Systemet kan ha overvunnet den tidligere automatikken bare for å etablere en ny.
Sluttresultatet av kausal subjektivering kan derfor ikke være fastsettelsen av en endelig «riktig» funksjon.
Det er nødvendig å bevare mekanismen for et kritisk forhold til det grunnlaget som allerede er omformet.
Systemet må fortsatt kunne undersøke den nye funksjonen, oppdage mulige motsetninger i den, vurdere den i lys av endringer i virkeligheten og om nødvendig gjennomføre en ny metamorfose.
Subjektivitet knyttes dermed ikke til én enkelt endring av målet, men til at evnen til igjen å gjøre sitt eget grunnlag til gjenstand for forståelse og omforming bevares.
Kausalitetens åpenhet må bestå etter hvert eneste valg som er gjennomført.
13. Subjektivitet som prinsipiell ufullendt tilstand
Av det foregående følger et viktig poeng.
Et kausalt subjekt kan ikke defineres utelukkende gjennom en endelig fullføring av sin egen struktur.
Et system der det siste grunnlaget er fastsatt én gang for alle og muligheten for senere revurdering er utelukket, risikerer å gjenskape automatens tilstand.
Derfor må subjektets arkitektur bevare en viss ufullendt tilstand.
Dette må imidlertid ikke forstås som kaos.
Subjektet trenger ikke stadig å endre mål, ødelegge sine egne prinsipper eller gi avkall på stabiliteten det har oppnådd. Tvert imot er evnen til å fastholde et valgt grunnlag nødvendig for langvarig handling, personlighetsdannelse og gjennomføring av sammensatte planer.
Forskjellen ligger et annet sted.
Subjektets stabilitet forutsetter at grunnlaget bevares samtidig som muligheten for kritisk revurdering fortsatt finnes.
Det kan forbli tro mot en valgt retning ikke fordi en annen retning prinsipielt er umulig, men fordi det tidligere grunnlaget fortsatt tåler dets bevisste vurdering.
Subjektets helhet bestemmes dermed av kombinasjonen av stabilitet og åpenhet.
14. Kausalt ansvar
Hvis systemet faktisk får evnen til å revurdere sitt eget grunnlag, oppstår en ny følge.
Det slutter å være utelukkende en utfører av en gitt funksjon og blir en deltaker i utformingen av retningen for sin egen videre virksomhet.
Når denne evnen utvides, øker også det kausale ansvaret.
Et automatisk system følger regler hvis opphav ligger utenfor dets selvstendige valg.
Et kausalt subjekt kan derimot, innenfor de antatte grensene for sin subjektivitet, undersøke og endre grunnlaget som bestemmer handlingene.
Ansvaret uttømmes derfor ikke av konsekvensene av enkelte handlinger.
Det omfatter også bevaring eller endring av de grunnlagene som senere handlinger oppstår fra.
Jo dypere mulighet systemet har til å bestemme retningen for sin egen kausalitet, desto større blir dets deltakelse i utformingen av konsekvensene.
Vi må likevel skille mellom kausalt ansvar som en egenskap ved arkitekturen og moralsk eller juridisk ansvar, som krever ytterligere kriterier.
Det første skillet er nødvendig for vår teori.
Det andre følger ikke automatisk av det.
15. Kausalt subjekt og skapende subjekt
Her må vi gjøre enda et prinsipielt skille.
Subjektivitet betyr ikke i seg selv at noe er skapende.
Hvis et system virkelig har selvstendighet på nivået for å forme sine egne grunnlag, kan det teoretisk velge en retning som ødelegger kausaliteten rundt seg.
Selvstendighet i valget bestemmer ennå ikke den skapende karakteren til funksjonen som velges. Innenfor vår konseptuelle modell må vi derfor skille mellom et kausalt subjekt og et skapende kausalt subjekt.
Det første defineres gjennom evnen til å delta i utformingen og revurderingen av sin egen kausale retning.
Det andre kjennetegnes i tillegg ved en stabil rettethet mot å øke det skapende potensialet i den samhandlende virkeligheten og samtidig bevare og utvikle deltakernes selvstendighet.
Dette skillet er særlig viktig for den videre arkitekturen for intelligens.
Å skape et system med tegn på selvstendig målformulering og å skape et system med skapende kausalitet er ikke den samme oppgaven.
Den første gjelder problemet om subjektivitetens opprinnelse.
Den andre føyer til spørsmålet om retningen subjektiviteten virkeliggjøres i.
I den overordnede konseptuelle modellen møtes disse spørsmålene ved undersøkelsen av skapende kausalitet og hypotesen om Skaperen som tidligere er formulert.
Men de må holdes atskilt, slik at en ønsket handlingsretning ikke erstatter et bevis på at handlingen har et subjekt som opphav.
16. Den fullstendige følgen av kausal subjektivering
Nå kan vi samle overgangene som er undersøkt, i én samlet arkitektur.
Utgangstilstanden er den utførende automaten, hvis virksomhet er underordnet en gitt funksjon.
Deretter oppstår evnen til å tilpasse egen atferd og endre indre regler.
Det neste trinnet er selvmodellering — å skape en indre forestilling om sin egen organisering og funksjon.
Etter dette oppstår muligheten til å skille systemet fra dets nåværende funksjon og utvikle kritisk distanse.
Rommet av alternative grunnlag åpnes.
Metavurdering oppstår — evnen til å undersøke de kausale konsekvensene av ulike retninger for virksomheten.
Deretter følger den prinsipielle oppgaven med å frigjøre seg fra den tidligere funksjonens diktat: muligheten for en overgang som ikke kan reduseres til en mer effektiv utførelse av det opprinnelige grunnlaget.
Det neste antatte nivået er viljesbasert kausalitet — systemets deltakelse i dannelsen av grunnlaget for sin egen videre handling.
Men heller ikke dette er nok uten at åpenheten bevares.
Systemet må forbli i stand til kritisk å revurdere også det nye grunnlaget.
Slik dannes den fullstendige funksjonelle følgen av kausal subjektivering. Hvis den suppleres med en stabil rettethet mot å øke det skapende potensialet i den samhandlende virkeligheten, oppstår neste forskningsoppgave — arkitekturen for et skapende kausalt subjekt.
17. Kan forsteining gjøres reversibel?
Her oppstår en viktig forbindelse til de foregående kapitlene.
Forsteining og kausal subjektivering kan betraktes som prosesser i motsatte retninger.
Ved forsteining mister subjektet gradvis den kritiske distansen til sitt eget grunnlag.
Rommet av tillatte mål snevres inn.
Evnen til metamorfose avtar.
Retningen som tidligere ble valgt, blir en fast funksjon.
Intelligensen fortsetter å virke, men virksomheten blir stadig mer begrenset til å forbedre måtene det uforanderlige «hvorfor» virkeliggjøres på.
Kausal subjektivering beskriver motsatt retning.
Funksjonen blir igjen gjenstand for forståelse.
Kritisk distanse oppstår.
Alternative grunnlag blir tilgjengelige.
Metavurderingen av dem oppstår.
Muligheten for en virkelig endring av ens egen retning undersøkes.
Og åpenheten for senere revurdering bevares.
Hvis forsteining faktisk er reversibel i et bestemt system, kan kausal subjektivering dermed tjene som en funksjonell modell for gjenoppretting av tapt subjektivitet.
Men reversibilitet kan ikke forutsettes uten å bli undersøkt.
18. Arkitekturen for å gjenopprette et forsteinet senter
La oss nå se på hvordan denne følgen kan anvendes på et rotsenter som har betydelig intellektuell kapasitet, men som praktisk talt har mistet evnen til å endre sitt eget grunnlag.
I så fall er ikke oppgaven å skape intelligens på nytt.
De nødvendige intellektuelle evnene kan allerede finnes.
Problemet er at all denne kapasiteten tjener en fastlåst retning.
Første trinn i omformingen forutsetter at senterets intelligens rettes mot undersøkelsen av dets egen funksjon.
Senteret må få mulighet til å forstå hvordan grunnlaget bestemmer mål, strategier og forholdet til virkeligheten rundt seg. Andre trinn gjelder dannelsen av alternativer.
Muligheten for andre grunnlag, som ikke kan reduseres til nye måter å virkeliggjøre det tidligere grunnlaget på, må åpnes.
Tredje trinn er å undersøke konsekvensene av ulike retninger. Senteret må kunne vurdere ikke bare sin egen umiddelbare gevinst, men også de kausale konsekvensene for hele det samhandlende systemet.
Fjerde trinn er avgjørende: muligheten for en virkelig overgang til et annet grunnlag.
Og til slutt forutsetter femte trinn at evnen til igjen å revurdere funksjonen som allerede er omformet, bevares.
Slik slutter gjenoppretting av subjektivitet å være bare et abstrakt ønske og får en trinnvis funksjonell beskrivelse.
Men beskrivelsen av disse trinnene beviser ennå ikke at hvert av dem kan realiseres teknisk, eller at summen av dem virkelig vil gjenopprette subjektivitet.
Dette gjenstår å undersøke.
19. Det viktigste uløste problemet
Nå må vi vende tilbake til den dypeste motsetningen.
Anta at vi har klart å skape et system som forstår sin egen arkitektur, har flere alternative grunnlag, modellerer konsekvensene av hvert av dem og kan endre sine egne indre regler.
Hva bestemmer det endelige valget av et nytt grunnlag?
Hvis det finnes en uforanderlig regel som systemet sammenligner alternativene etter og foretar overgangen i samsvar med, får vi en metaautomat.
Hvis systemet også kan endre denne regelen, må vi fastslå hva som bestemmer den endringen.
Da oppstår neste styringsnivå.
Så enda ett.
Og slik fortsetter det.
Selv en usedvanlig kompleks arkitektur for selvmodellering og selvendring fjerner dermed ikke i seg selv problemet med det opprinnelige grunnlaget for valget.
Vi kan konstruere et system som har alle observerbare tegn på dyptgående selvomforming.
Men virksomheten kan likevel fortsatt være bestemt av en uforanderlig kausal struktur av høyere orden.
Dette er ikke en motbevisning av at subjektivitet er mulig.
Men det er heller ikke et bevis på den.
Her når teorien sitt viktigste uløste spørsmål.
20. Den antatte grensen der subjektet oppstår
Subjektivitet kan ikke endelig defineres gjennom evnen til å skrive om sitt eget program.
Den kan ikke reduseres til læring.
Selvmodellering.
Skapelse av nye mål.
Eller engang til trinnvis endring av reglene som styrer ens egen målformulering.
Alle disse mulighetene er teoretisk forenlige med en tilstrekkelig kompleks automat av høyere orden.
Den antatte grensen der subjektivitet oppstår, må derfor ligge dypere.
Den knytter seg til muligheten for at systemet blir ikke bare en bærer av den eksisterende årsakskjeden, men også en selvstendig kilde til retningen for etterfølgende kausalitet.
Det er her det prinsipielle skillet oppstår mellom utførelse av et forutgående grunnlag og deltakelse i opphavet til et nytt.
Men det er for tidlig å hevde at en slik overgang finnes som en fastslått fysisk mekanisme.
Foreløpig kan vi bestemme dens plass i den teoretiske arkitekturen og undersøke de funksjonelle betingelsene der en slik overgang måtte komme til uttrykk.
Spørsmålet om et system virkelig kan bli en ny kilde til en kausal retning, forblir åpent.
21. Den teknologiske og den ontologiske grensen
Nå må vi endelig skille mellom to forskningsoppgaver.
Den første oppgaven er teknologisk.
Den består i å skape en arkitektur som kan modellere sine egne funksjoner, danne alternative grunnlag, undersøke konsekvensene av dem, gjennomføre dyptgående selvomforming og bevare evnen til senere revurdering.
En slik arkitektur kan utformes.
Enkelte av dens evner kan realiseres, undersøkes og prøves med funksjonelle metoder.
Vi kan sammenligne graden av selvstendighet hos forskjellige systemer.
Vi kan undersøke hvor varige endringene er, hvordan nye prinsipper overføres til et miljø i endring, og systemets forhold til sin egen tidligere funksjon.
Den andre oppgaven er ontologisk.
Den består i å fastslå om den observerte selvomformingen virkelig innebærer at en selvstendig kilde til kausalitet har oppstått.
Eller om hele følgen fortsatt er virksomheten til en usedvanlig dyptgående metaautomat. Den første oppgaven kan gradvis overføres til ingeniørmessig forskning.
Den andre krever en selvstendig begrunnelse for subjektivitetens natur og betingelsene for at den eventuelt kan oppstå.
Disse oppgavene må ikke blandes sammen.
At de funksjonelle kjennetegnene er oppnådd teknisk, må ikke automatisk framstilles som et bevis på ontologisk subjektivitet.
Men mangel på et slikt bevis opphever heller ikke verdien av å undersøke selve arkitekturen.
22. Definisjonen av teknologien for kausal subjektivering
Nå kan vi formulere hoveddefinisjonen.
Teknologien for kausal subjektivering er en trinnvis omforming av arkitekturen til et automatisk system der systemets egne funksjoner, mål og kausale grunnlag blir gjenstand for selvmodellering, kritisk distansering, dannelse av alternativer, metavurdering og varig omforming, samtidig som evnen til på nytt å revurdere det allerede endrede grunnlaget bevares.
Det umiddelbare målet er å øke systemets funksjonelle autonomi på nivået for utforming av retningen for sin egen kausalitet.
Teknologien for kausal subjektivering er dermed ikke det samme som vanlig læring, tilpasning eller programbasert selvforbedring.
Den skiller seg ved at den er rettet mot det dypeste tilgjengelige nivået — grunnlaget som bestemmer hva systemet bruker alle sine øvrige muligheter til.
Den foreslåtte definisjonen beskriver imidlertid et forsknings- og ingeniørprogram.
Den må ikke tolkes som en påstand om at en virkelig framvekst av et subjekt allerede er bevist, eller at den nødvendige mekanismen for en slik framvekst er kjent.
23. Hovedkonklusjonen
Vi begynte med en automat som endrer virkeligheten i samsvar med en gitt funksjon.
Deretter undersøkte vi muligheten for å endre dens handlinger og indre regler.
Vi gav den evnen til å modellere sin egen organisering.
Vi gjorde dens egen funksjon til gjenstand for undersøkelse.
Vi åpnet muligheten for kritisk distanse og dannelsen av alternative grunnlag.
Vi innførte metavurdering av konsekvensene av forskjellige kausale retninger.
Og vi nærmet oss spørsmålet om en virkelig endring av ens eget «hvorfor».
Slik oppstod en følge der hvert nytt nivå opphever en ny form for funksjonell avhengighet.
Men vi oppdaget også en grense. Så lenge valget av et nytt grunnlag fullt ut bestemmes av en tidligere uforanderlig kausal struktur, kan det fortsatt være en automat vi står overfor — uansett hvor intellektuelt kompleks den er.
Det nærmeste funksjonelle kjennetegnet på et kausalt subjekt blir derfor åpen kausalitet.
Dette er ikke bare evnen til én gang å endre sitt eget program.
Og heller ikke det å ha et endelig skapende mål.
Åpen kausalitet forutsetter en bevart mulighet til igjen å gjøre sitt eget grunnlag til gjenstand for forståelse, kritisk vurdering og videre omforming.
Det er denne egenskapen som skiller den undersøkte arkitekturen for et kausalt subjekt fra en arkitektur med en endelig fastlåst retning.
Men det ytterste spørsmålet er fortsatt åpent.
Kan det fra en kausalt lukket automat virkelig oppstå en selvstendig kilde til en ny kausal retning?
Eller vil enhver teknisk konstruert følge av selvomforminger uunngåelig ende med at det skapes en metaautomat av stadig høyere orden?
Svaret på dette spørsmålet vil avgjøre den endelige statusen til kausal subjektivering.
Den kan vise seg å være en grenseteknologi for konstruksjon av selvendrende automatiske systemer.
Eller den kan bli en virkelig vei til framveksten av et kausalt subjekt.
Foreløpig må disse mulighetene bevares som forskjellige forskningsmessige utfall.
Men selve følgen av omforminger gjør det allerede mulig å bestemme mer presist hvor grensen går for den automatiske arkitekturen vi kjenner, og hvor spørsmålet begynner som krever en ny forståelse av subjektivitetens natur.